På lørdag åpnet Vegar Moen sin utstilling på Kunstmuseet Nord-Trøndelag. Utstillingen som heter «Apparaten som gör konsten» skal stå fremme til 1. juni 2019.
Vegar er fra Røros, men nå bosatt i Malmø. Han er fotograf og kunstner, utdannet fra Kunstakademiet i Trondheim.
Om utstillingen: Polisen i Sverige har definert 61 bydeler som utsatte områder og risikosoner. Her er kriminaliteten mer omfattende og brutal enn i resten av landet. De sosiale problemene er større. Politi, ambulanse- og brannpersonell har problemer med å utføre oppdragene sine på grunn av steinkasting, skyting og biler som settes i brann.
I de fleste tilfellene handler det om bydeler fra det såkalte miljonprogrammet; boligblokker bygget på slutten av 60-tallet for å gi bedre levestandard til de som fikk jobb i fabrikkene. I disse bydelene finner vi i dag nesten ingen etnisk svensk. Områdene blir også kalt nogo-zones, opprinnelig et militært begrep som handler om rebellkontrollerte landsdeler i en borgerkrig.
Mange politikere bruker sin versjon av det som skjer i Sverige for å skremme og fremme sin sak. Sverigedemokraterna, Sveriges tredje største parti, kaller disse områdene fortapte områder. Noen norske politikere kaller det svenske tilstander.
-Jeg var nysgjerrig på disse områdene og ville møte menneskene som bor der.
Sommeren og høsten 2018 reiste jeg til hver av de 61 sonene og fotograferte portretter.
Bakgrunnen for dette ligger ganske langt tilbake i tid. Jeg var utvekslings-student i USA 1984-85, og kom til et område som var typisk segregert, med hvite på den ene siden av elva og fattige svarte på den andre. Jeg havnet selvfølgelig på den hvite siden, men det første som hendte var at jeg ble gitarist i et funkband med seks svarte musikere. De bodde alle i den fattigste delen av byenog ingen av vennene mine derfra eller vertsfamilien turte å gå medmeg dit fordi man risikerte å bli ranet eller drept. Etter en stund var jeg lommekjent og kunne komme og gå som jeg ville. Jeg fikk mange gode venner der. Denne erfaringen; følelsen av at det ikke var så farlig likevel har vært viktig for meg senere i livet. Og nå ville jeg gjenoppleve dette. Var det å be om bråk? Sette opp kameraet midt i den svenske gjengkriminaliteten?
Noe av det fine med et håndholdt storformatkamera fra 1917 er at folk blir nysgjerrige. Når jeg har reist rundt med et slikt kamera tidligere for å fotografere arkitektur og landskap, har det kommet folk bort til meg og sagt «fotografer meg i stedet». Det er noe høytidelig med et gammelt kamera; belgen og de store knappene. Det tiltrekker seg folk, enten det er gamle damer eller gangsters. Jeg ville bruke dette til å gjøre noe positivt, få kontakt, sier Vegar Moen.
Serien består av 61 bilder. Ett portrett fra hvert område, med bare stedsnavnet som tittel.
