Leder skrevet av redaktør i Rørosnytt, Tore Østby
I det siste har det kommet på mote å beskylde de man er uening i, for å bruke hersketeknikker og spre fryktkutur. Samtidig snakkes det mindre om mobbing. Det kan være tegn på at mobberne er i ferd med å ta samfunnsdebatten, og lykkes med å kneble mobbeofre. Konsekvensene av det kan være katastrofale.
I skolegården er det også funnet opp et ord for å hindre mobbeofre fra å fortelle at de blir mobbet. Det uttrykket er sladrehank.
Det kan se ut som menneskene vil hverandre vondt. Min teori er at menneskene vil seg selv og sine godt. Noen ganger skjer det misforståelser som ligner på denne: Vi og jeg får det bedre om andre får det verre.
Det er enda en faktor som bør nevnes i samme åndedrag. Det er uenighet. Uenighet er i utgangspunktet positivt. Det fører til at flere forhold kommer på bordet, og det øker muligheten til å gjøre riktige beslutninger. Når personangrepene legges til side, er uenighet bare konstruktivt.
For å komme et skritt nærmere konstruktiv bruk av uenighet, kan det være viktig å vite hva begrepene som brukes betyr.
Fryktkultur er noe forferdelig. Det kan brukes for å beskrive det indre livet i store og små organisasjoner. Jeg vil ta et eksempel på nasjonsnivå. Mange regimer kunne vært trukket fram som eksempel. Jeg velger å trekke fram Øst-Tyskland i årene etter andre verdenskrig fram til murens fall i 1989.
Det utviklet seg en fryktkultur over tid. Etter delingen av Tyskland var det mange som forlot øst og rømte til vest. Kommunismen som styreform var under press, både utenfra og innad. Kommuiststatene følte seg truet av at “resten av verden”, som ville utradere kommunismen. Samtidig innfridde ikke styresettet folks forventninger.
Det ble satt inn kontrolltiltak, som eskallerte. Veldig mye ble ulovlig. Det som var mest ulovlig av alt, var kritikk mot styresettet og landets ledelse. For å unngå samfunnskritikk, ble det innført avskrekkende straffer. Frykten ble brukt for å kontrollere innbyggerne. Kjernen i fryktkulturen var et ekstremt nettverk av angivere organisert av STASI. STASI ble offisielt etablert i 1950, og overlevde muren. Offisielt ble STASI nedlagt i 1990.
Det er noen kjennetegn ved fryktkultur det er verd å merke seg. Det starter med at det må eksistere en frykt for konsekvenser. Det er imidlertid ikke nok til å kalle det en fryktkultur. For at det skal være en fryktkultur, må frykten bli brukt bevisst for å undertrykke. De som omfattes av fryktkulturen trues systematisk med represalier, og avstraffelsene gjøres slik at konsekvensene blir så tydelig, at det holder de som lever i fryktkulturen i sjakk.
Det finnes ingen dokumenterte fryktkulturer som omfatter Rørossamfunnet i moderne tid. Det nærmeste Rørosingene har vært å leve i en fryktkultur var under okkupasjonstiden 1940 – 1945.
De siste årene har det kommet påstander om fryktkultur i flere organisasjoner. Det gjelder Røros kommune, Ren Røros og Røros Idrettslag for å nevne noen. Det har skjedd i saker Rørosnytt har dekket gjennom årene.
Rørosnytt har aldri brukt uttrykket fryktkultur for å beskrive virkeligheten, og årsaken til det er todelt. For det første; vi i Rørosnytt har forpliktet oss til å fremstille Rørossamfunnet slik det er, hverken bedre eller verre. For det andre; vi i Rørosnytt er tett på samfunnet, og har et stort kildenettverk. Vi har sett frykt, vi har sett kulturer med store utfordringer, men vi har aldri vært i nærheten av å se fryktkultur.
Vi har aldri opplevd at noen ikke vil snakke med oss av frykt for represalier eller konsekvenser. Det betyr ikke at alle i bedriftene, organisasjonene eller kommunen kan si alt de vet. Noen ganger er informasjon de sitter på underlagt taushetsplikt. Andre ganger er de usikre på fakta. Andre ganger sitter folk på informasjon som vil skade egen organisasjon. Det kan være opplysninger om priser i en konkurransesituasjon. Det kan være opplysninger om nyvinninger som kan bli stjålet. Det kan være helseopplysninger.
Min erfaring fra Rørossamfunnet er at folk i bedrifter, organisasjoner og kommunen har god rolleforståelse. Folk i Rørossamfunnet snakker med dem de har tillit til, og da er de veldig ærlige. Jeg har snakket med begge sider i mange tøffe konflikter. Jeg har etter beste evne vurdert det folk sier ut fra presseetiske prinsipper, og konsekvent forsøkt å fremstille sakene ballansert.
To idealer er å være nøyaktig og fullstendig. Medias rolle er å skrive om konflikter, ikke å skape eller forsterke dem.
Så vil jeg si noe om hersketeknikk. Hersketeknikker å bruke kommunikasjonsmetoder for å dominere, kontrollere eller sette andre i et dårlig lys. Målet er ofte å fremheve seg selv ved å svekke motpartens selvtillit.
Den avdøde professoeren og Stortingspolitikeren Berit Ås har skrevet mye om hersketeknikk, og satt ned fem indikatorer på hersketeknikk.
- Usynliggjøring: Å ignorere, avbryte eller ekskludere noen fra samtaler og beslutninger.
- Latterliggjøring: Å bruke sarkasme, hån eller spydigheter for å fremstille motstanderens meninger eller person som dum.
- Tilbakeholdelse av informasjon: Å holde unna nødvendige opplysninger for å hindre at andre kan delta på lik linje.
- Fordømmelse uansett hva du gjør: Å kritisere motparten for hva enn de velger å gjøre (eks. «du er for hard» eller «du er for svak»).
- Påføring av skyld og skam: Å manipulere motparten til å føle seg utilstrekkelig, underlegen eller som årsaken til problemet.
Hersketeknikkker ble brukt mye for å holde kvinnelige samfunnskritikere nede da kvinnene entret den politiske arenaen. Når Røros sin første kvinnelige ordfører blir beskyldt for hersketeknikk og å skape fryktkultur etter fem måneder i ordførerstolen, er det veldig merkelig sett i en historisk kontekst. Det som forvirrer bildet mest, er når beskyldninger om fryktkultur og hersketeknikk brukes som hersketeknikk.
Når noen blir mobbet, krever det mot å si ifra. Stempelet sladrehank henger løst. Likevel er det noen som tør. Noen ganger er det til og med noen som tør å støtte den som er mobbet. For å nøytralisere dem har mobberne funnet på ordet wokekultur.
Når en ordfører blir hetset, er det alltid noen som sier at «det må en ordfører tåle«. Det er jeg svært uenig i av minst tre grunner. Det ene er hva det gjør med viljen til å stille til valg. Det andre er at hests ødelegger diskusjoner, og tar oppmerksomhet bort fra det saken handler om, og det tredje og viktigste er eksempelets makt.
Hets mot en voksen person rammer ikke bare den voksne personen. Det rammer den voksne personens familie direkte. Det er dypt urettferdig. Barn skal ikke måtte gråte seg i søvn på grunn av foreldrenes yrkesvalg.
Så kommer det aller verste. Når hetsing foregår i åpne fora som alle kan se, skaper det også eksempler til etterfølgelse. Barn kan tro at barna til de voksne som mobbes, også skal mobbes. De kan også sitte igjen med et inntrykk av at det er OK å mobbe generelt, og det rammer andre barn, ofte de svakeste.
Slik vil vi ikke ha det.
“Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”, skrev Arnulf Øverland i diktet “Du må ikke sove”. Det er pent skrevet, men ikke helt dekkende i denne sammenhengen. Når mobbing blir OK, vil det faktisk ramme deg selv. Et samfunn der mobbing er greit, rammer til slutt alle.
Tore Østby
Redaktør i Rørosnytt
