Av Lemma Desta , på vegne av støttegruppa til Nagga
I 23 år har Nagga Hailemchael vært en del av livet her i regionen. Han kjenner vinteren, jorda og menneskene på Røros. Likevel står han nå i en livskamp mot det norske systemet som krever både enorme krefter og en prislapp på 200 000 kroner. Har vi som lokalsamfunn råd til å se på at en av våre egne blir knust av statlig makt?
Naggas situasjon minner meg om kampen mellom David og Goliat. Det er en treffende beskrivelse. På den ene siden står en selvlært, traumatisert mann som bare ønsker ro i sjelen og retten til sin egen historie. På den andre siden står statens samlede makt, som for 23 år siden satte et stempel på ham som «ikke troverdig» – en merkelapp han har måttet bære som en tung bør siden.
Det er lett å tenke at asylsaker er noe som foregår «langt borte» i Oslo eller i store direktorater. Men dette skjer her, hos oss. Det handler om en mann som har funnet sin plass i naturen og rytmen på Røros, men som nå risikerer å miste alt fordi rettssikkerhet i praksis har fått en uoppnåelig prislapp.
Hvorfor skal vi bry oss når vi har nok med våre egne liv?
Fordi rettferdighet ikke er en kake der det blir mindre til oss hvis andre får sin del. Hvis vi aksepterer at en nabo blir fratatt sin troverdighet uten en reell sjanse til å renvaske seg, svekker vi det moralske fundamentet i vårt eget lokalmiljø.
Å kjempe mot staten i dagens politiske klima kan beskrives som å «kjempe mot fjell». Men her i fjellregionen vet vi at vi står stødigere når vi står sammen. Nagga skal prøve saken sin i retten for å få tilbake sin verdighet. Det er en kamp han ikke bør bære alene.
Når systemet blir for stort og kaldt, er det det menneskelige fellesskapet som må utgjøre forskjellen. La oss vise at i vår region betyr 23 år med naboskap mer enn et gammelt saksdokument fra et kontor i Oslo.
