Av Lemma Desta
Det nærmer seg årsdagen for deportasjonen av Rørosbonden Nega Hailemichael til en ukjent skjebne. Deportasjonen var en brutal handling. Vi som sto ham nær, holdt tilbake mye informasjon – forgjeves – i håp om syndighet, sunn fornuft og selvrettelse i systemet. I stedet har vi sett på nært hold hvordan lovverk og saksbehandling ble brukt til å rettferdiggjøre feilvurderinger i saken. Dermed ble vedtaket om å nekte Nega asyl til tross for at han oppfyller alle kvalifikasjonene som ekte flyktning etter konvensjonen opprettholdt. Negas kamp for å bli hørt og behandlet rettferdig må dessverre fortsette.
I denne artikkelen vil jeg redegjøre for hvordan saken utviklet seg. Jeg vil beskrive skyggesidene ved norsk asylforvaltningen og deler egne og andres erfaringer som tarer på tillit til systemet. Til slutt vil jeg drøfte sakens implikasjoner for Norge og det norske samfunnet. Jeg mener kampen om Nega er en kamp for verdighet og sannhet – en kamp for rett og en kamp for Norge.
Sakens bakgrunn – oppsummert
Nega Hailemichael født og vokste opp i byen Bahir Dar i Etiopia under marxist-regimet, med en far som hadde en høy posisjon i utdanningsadministrasjonen. Når den etniske frigjøringskrigen nærme seg hjembyen fluktet han hjemmefra. Ung, uskyldig og umodnet, rekrutteres han å slutte seg til EPRP, en patriotiskbevegelse som drev en livsfarlig motstandskamp. EPRP led blod represalier både fra marxist regimet og fra de etniske frigjøringshærene som senere fikk makten i Etiopia, også kjent som TPLF. Etter at TPLF tok kontroll over hjembyen Bahirdar i 1991, ble faren arrestert. Han døde senere i fengsel mens forholdene tvang Nega til å flykte. Han rømte først til Sudan og registrerte som mindreårig krigsflyktning i regi av UNHCR, men frykt for spionasje drev ham videre til Port Sudan og senere til Libya. I Libya levde han i fem år, selv om han måtte skifte navn til Nasser Hassen etablerte seg der. Tryggheten bortfalte raskt etter at voldelige opptøyer begynte å ta afrikanere.
I 2002 kom han til Norge via Sverige og søkte asyl. Hans asylsak ble avvist etter vurderingen av asylintervju der hans historie ble feiltolket. Med lokal støtte og integrering i Røros levde han i 23 år uten lovlig opphold, med gjentatte avslag og perioder i fengsel. I 2025 ble han deportert til Etiopia. Han var utsatt for vold og trusler ved ankomsten. Han måtte flykte videre til Kenya. Nega har tilbrakt 35 av sine 46 år på flukt og kjemper nå for rettferdig behandling i norsk rettssystem. Dette er dessverre en rystende historie av langvarig kamp mot tap av verdighet i søken etter trygghet og tilhørighet. Det er også en kamp for å bli hørt, trodd på og anerkjent for hvem han er og hva som har hendt med ham.
Den brutale deportasjonen
I et rettssikkert demokratisk land med fungerende asylforvaltning som etterlever flyktningkonvensjonen, vil iblant være tilfeller av tvungendeportasjon av personer som prøver å utnytte systemet. Selv når slike saker oppdages skal deportasjonen skje innenfor lover og regler fordi asylsøkere også har krav på human behandling før og under deportasjoner. Norge har signert både flyktningkonvensjonen, menneskerettigheter og anti-tortur konvensjoner. I de siste årene er asylretur eller deportasjoner blitt et prioritert politikkområde i Europa og i Norge. Men norske myndigheter erkjenner grunnleggende rettigheter skal ivaretas selv om tvungen retur prioriteres. Disse ordene ble ubetydelige når vi ser hvordan asyldeportasjoner praktisere. Til å begynne med var Nega ikke forberedt på deportasjonen. Han hadde gode grunner til det. Mangelen på lovlige identitetsdokumenter; risikoen for represalier etter livstruende trusler fra den etiopiske delegasjonen på Trandum, hans sur-plus politiske sympatier og aktiviteter, og ikke minst den utrygge sikkerhetssituasjonen i hans barndomsområde i nordvest-Etiopia var blant grunner å tro norske asylmyndigheter vurderer grundig. I Nega tilfelle ble dessverre ingen av de momentene til hindre for deportasjon til fare. Han klarte å protestere mot det første deportasjonsforsøket i 5.desember 2024. Selv om han nesten mistet pusten og livet under vold fra utlendingspolitiet på et etiopisk passasjerfly på Gardermoen.
Gjennom en rettsprosess fikk han kjennelse mot seg. Asylmyndighetene fikk sagt sitt, mens Nega maktesløs fikk høre avgjørelsen. Han protesterte, men det nyttet ikke. Eskortert av ni utlendingspolitimenn satt Nega i bodycuffs i en buss over grensen til Malmö natt til 28. januar 2025. Etter 35 år på flukt – 23 av dem i Røros – og tre måneders internering på Trandum, ble han fraktet til Addis Ababa. Han nektet å gå av flyet, men ble båret ut av norske politimenn til etiopiske sikkerhetsvakter. Innreisen ble effektuert med et fabrikkert reisedokument produsert av Etiopias ambassade i Stockholm på bestilling fra norske myndigheter. På den mer emosjonelle og humane siden ble han deportert tomhendt – uten minner, bilder, klær, penger og uten mulighet til å ordne med gården han eier. Nega fratatt retten til privatliv, vern av eiendom, forbud mot tortur og nedverdigende behandling, grunnleggende rettigheter.
Livet i limbo igjen
Da marerittet av tvungendeportasjon ble en realitet, måtte Nega søke hjelp. Det som ventet ham var ikke hjelp, men brutal vold og represalier. Han ble utsatt for grov vold samme dag eller dagen etter. Skremt av situasjonen – inkludert bilder som viste hans støtte til ungdom som kjemper mot etiopiske myndigheter – måtte han flykte videre til naboland som anses relativt trygge.
Han ble arrestert i Kenya for ulovlig grensepassering og satt en måned i fengsel, inntil en norsk advokat kontaktet UNHCR i Kenya. Senere ble han løslatt og fikk søke asyl på nytt – denne gangen i Kenya. Siden ankomsten i februar 2025 føler han seg utrygg og må holde seg skjult. Livet oppleves urettferdig og brutalt.
Min erfaring
Som migrasjonsrådgiver har jeg fulgt norsk asyl- og flyktningpolitikk i over 15 år. Tilnærmingen i vårt arbeid var begrenset til fokus på overordnet politikk enn enkeltsaker. Når folk ba om hjelp, veiledet vi dem til organisasjoner som NOAS. Men da jeg begynte å følge opp noen saker de siste to årene, oppdaget jeg store avvik i saksbehandlingen. Kultur- og språkproblemer er én ting, men situasjonen vanskeliggjøres ytterligere av maktforholdet mellom svake asylsøkere og den mektige byråkrat staten. Det som skuffet meg mest, var forvaltningens uvilje til å lytte til både asylsøkerens og vitners uttalelser. Når myndighetene ikke vil åpne saken for vurdering i lys av oversettelsesfeil, nye opplysninger, avviser de alt sammen. Det virker som de er bestemte for å ikke se sin egen feil. I disse saker er det makten som definerer sannheten.
Kampen om Nega er kampen om Norge
Grunnen til at jeg mener kampen om Nega er kampen om Norge, er at dersom systemet ikke vilje å rette opp sine feil medfører dette individers liv og rett står i fare. Vi kan ikke la slike kategoriske urettferdigheter kjennetegne for et transparent system som er ment å garantere rettssikkerhet for alle. Dersom vi lar dette skje fordi det skjer mot utlendinger, vi risikerer å endre rettssikkerhetsgrunnlaget ved at vi tolererer urett så lenge det ikke angår oss. Rett må være rett for alle, uansett opphav.
Med sitt opphold i Røros knyttet Nega sterke bånd til menneskene, steder og lokalsamfunn. Norske asylmyndigheter ville ikke lytte til Nega, og hans lokale bekjente som kjenner ham i over 20 år. Det er en ting å avvise Nega, men å avvise en hel lokalbefolkning undergraver prinsippet av lovverket ment for samfunnet. Dersom norske kommuner og lokalsamfunn skulle hatt makt og innflytelse i samfunnsutviklingen der de bor, ville Rørosinger og Osinger ønsker å få sin Nega tilbake, en god nabo, medmenneske og sosial kontakt. En arbeidsom innvandrer bonde som var til inspirasjon for mange, ble utvist og deportert – det er en grunn til å stå opp for Norge. Norge er et lokalsamfunn.
Nega kan ikke kjempe denne kampen alene. Han roper om hjelp fra alle. Han roper om hjelp fra Os og Rorøs, alle gode krefter i Norge.
Saken skal gå i retten i juni 2026.
