Dette er en kronikk om urpremieren av Wolfgang Plagges kammeropera «Kølfogden». Skrevet av Jon Høsøien.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Lørdag 18. mars ble det skrevet en aldri så liten musikkhistorie på Røros. En etterlengtet urpremiere på Wolfgang Plagges kammeropera Kølfogden kunne endelig finne sted – og da naturlig nok i Falkbergetsalen. Egentlig fastsatt å bli oppført under Vinterfestspill i 2020, men ble da som alt annet pandemiavlyst.
Og at den var etterlengtet, viste en fullsatt og utsolgt sal. Det var da også en tydelig preget Plagge som åpnet kvelden med å orientere litt om tilblivelsen og måten operastykket ville bli fremført på. Han hadde stykket det opp i 14 musikk- og tekstdeler, der han blant annet måtte bruke musikk- illustrasjoner for hendelser, mennesker og følelser som ellers ville vært fysisk til stede på en større scene. For slik scenen i Falkbergetsalen er, var det knapt nok plass til et festivalensemble på et dusin musikere og et stort kor, Bergstadkoret, med over 40 sangere.
Plagge har gått inn i romanverket om An-Magritt og Nattens brød og konsentrert seg om forholdet mellom An-Magritt og kølfogd Hedström, godt hjulpet i tekstutvalget av Eiliv Grue som Plagge har karakterisert som Norges mest betydelige Falkberget-forsker. Gjennom ordrette gjengivelser av Falkbergets tekst og illustrerende musikalske understrekninger, får han frem det unike i deres forhold. Der Kølfogden blir hennes strenge oppdrager og hjelper henne med å legge bak seg hovmod og egenrådighet samt å gå inn på barmhjertighetens og kjærlighetens veier. Og, som Plagge selv har uttrykt det: det oppstår ved at han rett og slett er en Kristus-apparisjon – ikke en som styrer folks liv, men gjør de rette livsvalgene mulig.
Med en slik holdning til Kølfogdens virke er Plagges overføring til musikalske utrykk blitt mektige saker. Plagge har i løpet av sitt liv som musiker og komponist utviklet et eget tonespråk som bidrar til å understreke de sterke følelsene og hendelsene i Kølfogdens og An-Magritts liv. Allerede i ouverturen tar han grep som setter en støkk i oss. Så følger vi de to sitt samliv og virke ordlagt gjennom Maria Forsström som An-Magritt og Bernt Ola Volungholen som Kølfogden. Plagge sjøl myndig til stede ved klaveret, et velspillende kammerorkester og et stort Bergstadkor. Det hele under entusiastisk og engasjert ledelse av Tabita Berglund som dirigent. Hun hadde steppet inn i siste liten, og fikk bare noen dager å øve på, men hennes myndige og kroppslige stil levnet ingen tvil hverken hos sangere, musikere eller publikum om at hun hadde satt seg inn i og forstått Plagges musikalske budskap.
For mange kan nok Plagges musikkstil virke fremmed slik han har hentet musikkstiler og -former gjennom flere hundre år med europeisk tradisjon, ja til og med litt snev av gammel norsk folkemusikk, og satt det sammen i særpregede tonebilder. Det var nok noe nytt for Bergstadkoret, men under ledelse av sin dirigent Berit Konstad Graftås, hadde de ingen problemer med å levere under dirigent Berglunds kraftfulle ledelse. Orkesteret, som var satt sammen av musikere som også har hatt andre oppdrag i Vinterfestspill, viste at arrangørene år etter år får hit musikere, til dels ganske unge og av ypperste klasse.