Femte generasjon banker nå på døra. Den døra vil flertallet i kommunestyret holde lukket og låst. Og med dét er Røros kommune på ville veier, skriver Sigmund Sandall, Kristine Sandall, Trond A. Sandall og Eirik Grinde i dette leserinnlegget.
Debatten om innskjerpet boplikt for bolighus på Røros engasjerer mange, – også oss. Hvorfor det?
Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi er «flanderborginger». Det har slekta vært siden 1910. Da slo Anders Sandall (oppr. Klokkervold) seg ned på Flanderborg sammen med sin lærerinnekone Petronelle Sandall (oppr. Sandmæl). Mens Petronelle sto på kateteret og gjorde sitt for å gjøre unge rørosinger best mulig skikket for å møte framtida, bygget Anders opp sin snekker- og byggmesterbedrift.
Anders Sandall døde i 1952. Siden har «Flanderborg» uavbrutt tjent som feriested for familien. Regner vi Anders og Petronelle som første generasjon, er det i dag fjerde generasjon som er eier,- med de følelser for og den positive binding til Rørossamfunnet dette har gitt.
Femte generasjon banker nå på døra. Den døra vil flertallet i kommunestyret holde lukket og låst. Og med dét er Røros kommune på ville veier.
Den private eiendomsretten – er det fortsatt liv i den? Og borett, – hva er det?
Vi har følgende prinsipielle innfallsvinkel: Hvis Hvermansen eier ett bolighus i A kommune og ett bolighus i B kommune skal det være opp til Hvermansen å avgjøre når han eller hun skal være i A og eller B. Det skal være opp til Hvermansen å avgjøre hvilket bolighus Hvermansen skal ha som bosted, og hvilket bolighus som skal være feriested. Hvis Hvermansen vil selge eller gi bort bolighusene skal det være opp til Hvermansen hvem bolighusene skal overdras til. Skulle Hvermansen forlate denne verden uten først å ha overdratt bolighusene, skal Hvermansens arvinger kunne overta bolighusene med den samme råderett som den Hvermansen hadde. Alt dette skal kunne skje uavhengig av hva staten eller kommunestyrene i A og B måtte mene.
Denne prinsipielle holdningen deles kanskje ikke av flertallet i kommunestyret i Røros. Til gjengjeld finner vi støtte andre steder, f.eks. i FNs Verdenserklæring for Menneskerettigheter (FNVM) der det heter: «Enhver har rett til å eie eiendom, alene eller sammen med andre».
Og vi har mer; – f.eks. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK): «Enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium og til fritt å velge sitt bosted.»
Disse bestemmelsene om vern av eiendomsretten og vern av retten til selv å avgjøre hvor man vil bo gir uttrykk for helt sentrale verdier i et demokratisk samfunn. En rekke dommer fra bl.a. den europeiske menneskerettsdomstolen viser da også at de føringer som gis i FNVM og EMK er høyst reelle. Gjennom bl.a. domspraksis har det over tid vært en vedvarende og markant styrking av enkeltmenneskets rettigheter og friheter, – på bekostning av så vel stat / offentlig forvaltning som kapitalinteresser.
Det er likevel vanskelig å angi generelt hvor grensen går for tillatte offentlige inngrep overfor enkeltindivider. Men dersom en domstol skal vurdere om «boplikt ved arv på Røros» er på riktig side av grensen, vil bl.a. inngrepets ulempe for huseierne bli holdt opp mot de fordeler inngrepet faktisk gir for fellesskapet. Med andre ord: Dersom en kommune iverksetter et radikalt inngripende negativt tiltak overfor huseier, uten at dette tiltaket gir den tilsiktede positive effekt for fellesskapet, så kan saken begynne å bli brysom for kommunen. Dette leder oss over til formålet med boplikten.
«Lys i vinduene».
Røros kommune har hatt boplikt siden 1975. I følge kommunen har formålet med boplikten vært å sikre at bolighus benyttes til boligformål, – da i motsetning til fritidsbruk. Man vil ha «lys i vinduene».
Kommunens erfaringer med boplikten har vært nedslående. Dagens bopliktsregler har vært lette å omgå, noe som har ført til fremvekst av «lovlige» fritidsboliger (!). For å få bukt med dette mener kommunedirektøren at det foreligger to alternativer: Enten å skjerpe de bopliktsreglene man har dårlige erfaringer med, eller droppe hele boplikten. Et tredje alternativ – å opprettholde dagens boplikt – vrakes av kommunedirektøren. Dette fordi hensikten med boplikten utvannes over tid, og at dagens boplikt er «svært ressurskrevende» å følge opp.
Det er mildt sagt interessant at Røros kommune gjennom nærmere 50 år har praktisert et regelregime som griper direkte inn i den enkelte boligeiers eierrådighet, – uten at dette inngrepet har fungert etter hensikten. Dette tar seg dårlig ut i forhold til den avveining som er nevnt ovenfor om ulempene for huseierne contra de oppnådde positive virkninger for fellesskapet.
Men mer interessant: Når kommunen lar det gå nærmere et halvt århundre før det konstateres at noe må gjøres med bopliktsreglene; – hvor akutt er da egentlig problemet med dagens lovlige fritidsboliger?
I forlengelsen av dette: Røros kommune har fremlagt en betydelig mengde saksdokumentasjon, og det er mulig vi har oversett noe. Men vi kan ikke se det er fremlagt noen underbygget og etterprøvbar redegjørelse for hvor stort og presserende problemet med lovlige fritidsboliger er. Hvor mange boliger er det tale om? Hvor stor andel utgjør de lovlige fritidseiendommene av den totale boligmassen? Hvor ligger disse lovlige fritidsboligene? Hva slags standard har disse boligene? Er de jevnt over rundt 200 år gamle, trekkfulle og kalde med blytunge kjellerlemmer, bratte og kronglete innvendige trapper og håpløse parkeringsforhold? Er dette noe for unge barnefamilier? Hvordan er bruken i dag av disse boligene; – svarte vinduer året rundt? Eller mer eller mindre faktisk fastboende pensjonister med derav følgende lys i vinduene og kjøp av varer og tjenester fra butikker og håndverkere på Røros? Dette får vi ikke vite noe om. Med mindre vi har oversett en slik redegjørelse fremstår det faktiske grunnlaget for innskjerping av boplikten som særdeles tynt.
Dårlige erfaringer på Røros, – hva med andre steder?
Røros kommune er ikke alene om å ha dårlige erfaringer med boplikten. I 2007 hadde Norge 435 kommuner, hvorav 76 kommuner (17,5 %) hadde boplikt for helårsboliger («nullkonsesjon»). Norge har i dag 356 kommuner, hvorav 42 (11,8%) har boplikt for helårsboliger. Snart er vi nede i 41 kommuner. Risør kommune som er viet stor plass i Røros kommunes saksfremlegg besluttet 26. januar d.å. å oppheve boplikten. I Trøndelag (nord og sør) er det 38 kommuner; – Røros er eneste kommune med nedsatt konsesjonsgrense. Dette gir en viss pekepinn.
Gjennom årene er det fremlagt flere undersøkelser som søker å gi et mer helhetlig bilde av de effekter boplikten har; – tilsiktede effekter så vel som uønskede sideeffekter. I 2002 fremla bl.a. professor Normann Aanesland ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (tidligere Landbrukshøgskolen på Ås) en større undersøkelse som konkluderer med at boplikten virker mot sin hensikt, uavhengig av om boplikten er personlig eller upersonlig. Tilsvarende i en undersøkelse fra 2002. (Jfr. Aanesland m.fl., «Boplikt – drøm og virkelighet», 2002). Konklusjonene er opprettholdt i en artikkelen «Boplikt for fall?» av Aanesland m.fl. i 2007.
Det er m.a.o. ikke så voldsomt spesielt at bopliktsregimet til Røros kommune har feilet. Mer spesielt er det at Røros kommune – etter å ha konstatert at den bopliktsmedisinen man har forskrevet ikke virker – forskriver en sterkere versjon av samme medisin. Vi tror ikke det blir mer lys i vinduene av dette.
Men sterkere medisin kan da også virke …?
Av og til ja, – av og til ikke. Sterkere medisin i form av boplikt ved arv hører inn under siste kategori.
Det er en allmenn erfaring at når folk flest møter et pålegg eller en inngripen fra det offentlige som oppleves som urimelig, så forsøker man å tilpasse seg. Og jo større urimelighet, dess større kreativitet.
De lovlige tilpasningsmulighetene er ikke alltid lett å få øye på for Hvermansen, men går man til en anstendig og rimelig kreativ advokat så er det ofte hjelp å få. Men dette koster penger. Og det tar tid. Noen har begge deler og aksler seg etter hvert frem til en brukbar løsning. De som derimot mangler penger og ork til å ta opp kampen gir opp, og må la eiendommen gå ut av slekta for en billig penge. Den gamle leksa om kong Salomo og Jørgen hattemaker; – også på Røros. Rettferdig?
Men hvorfor «billig penge»? Fordi dess sterkere restriksjoner som legges på en eiendom, dess lavere blir markedsprisen. Dette er kjedelig for eieren og etterhvert kanskje også for skatteinngangen til Røros kommune.
Men for de med kjøperinteresse er det vel flott med lavere markedspris? Tja, et stykke på vei…kanskje. For hva gjør en huseier som vet at skjerpet boplikt ved arv er rett om hjørnet? Han / hun tilpasser seg så godt han kan. I tråd med vanlige rettsprinsipper vil de nye skjerpede bopliktsregler ved arv ikke få tilbakevirkende kraft. Så da må huseier Hvermansen bestemme seg: Skal han la huset gå til barna «nå» før skjerpet boplikt innføres? Eller skal han ta sjansen på bare å avvente for å se hva fremtiden måtte bringe?
For de fleste Hvermansener vil det være et avgjørende hensyn å «holde eiendommen i slekta». Huset går til en sønn eller datter «nå». Huset kommer ikke på markedet.
En typisk situasjon blir da at en 60-70-årig eier nå lar den lovlige fritidsboligen gå til en sønn eller datter i 30-40 års alderen. Legger vi gjennomsnittlig levealder til grunn, er det lite som tyder på at det blir mer lys i vinduene de første 30-40 årene. Eller kanskje man like gjerne skal overføre eiendommen direkte til barnebarna som er 8-10 år gamle og som kan holde det gående 50, 60, 70 år fremover? For å si det forsiktig: En umiddelbar ønsket effekt av innskjerpingen kan man se langt etter.
Hva så med den som i dag eier en lovlig fritidsbolig, men ikke har aktuelle slektninger til å overta? Denne eieren er for så vidt ikke påvirket av de nye innstramningene, – utover da den ytterligere generelle push nedover på prisene som tilstramningen kan føre til. Oppnåelig pris nærmer seg da det eieren anser som sin «bruksverdi». Da kan han / hun like gjerne fortsette å bruke eiendommen, og se det hele an. Boligen kommer ikke på markedet. Eieren sitter der med eiendommen sin, putter inn «passe» med penger for vedlikehold, svevende i uvisshet om vedlikeholdsutgiftene vil svare seg ved et senere salg.
Så hva venter huseieren på? At flertallet i Røros kommunestyre skal skifte mening? Mon det. Kanskje et regjeringsskifte? Ikke umulig. I mellomtiden: Markedet dovner, bygningsmassen blir så som så, mens håpefulle kjøperinteressenter står og ser på.
Et hjertesukk.
Røros er et fantastisk sted! All verdens muligheter for friluftsliv, et flott sentrumsmiljø, et variert næringsliv som gjennomgående går så det suser, lav arbeidsledighet, godt helsetilbud og ditto eldreomsorg. Og ikke minst et blomstrende forenings- og kulturmiljø! Med dette som bakteppe må det være noe av et nederlag for Røros kommune å måtte ty til et tvangsmiddel som skjerpet boplikt for å få «lys i vinduene». Hvorfor kan ikke Røros kommune heller våge seg frampå å være «litt ja-kommune»? Løs litt opp på regulerings- og restriksjonsmanien, – en forskrift får ikke vann til å renne oppover. Drop boplikten, gi litt mer rom for Hvermansens kreativitet og virkelyst. Da blir det etter hvert kanskje så besatt trivelig på Røros at noen av oss som bare har lovlig fritidsbolig «vipper over» og blir rørosinger «på ordentlig». Man kan aldri vite.
