Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.
Camilla Borgos har skrevet om viljestyrke og utfordringer med å ha asperger syndrom.
Den sterke viljestyrken – en kamp med ditt eget hode
Jeg er så heldig at jeg er født med asperger syndrom, autisme. Vent, heldig? Ja, jeg kan kalle meg heldig den dag i dag, men kanskje ikke for 5 år siden. I dag sliter veldig mange med sin psykiske helse, og de vet ikke hvordan de kommer ut av den onde sirkelen som dette er. Den daglige kampen med eget hode, den kampen der du trenger en viljestyrke sterkere enn noe annet er langt fra enkel, men den er mulig.
Den dag i dag er jeg nylig fylt 19. Jeg har kun visst om diagnosen i 6 år. Det året jeg skulle begynne på ungdomsskolen fikk jeg høre hva som «feilet» meg. Den første reaksjonen som antakeligvis er ganske naturlig, var at jeg ble knust. Det var liksom noe «galt» med meg. Det gikk litt tid, også snudde det helt. Jeg fant min indre motivasjon for å gjøre noe med dette, bli bedre på det som var mine problemer. Jeg er tross alt som en typisk asperger, veldig intelligent. Det er ikke noe jeg skjuler, fordi det har hjulpet meg mye.
Jeg måtte begynne veldig smått. Artikler og ord fra flere med diagnosen, tilegne meg kunnskap, forstå hvordan et nevrotypisk menneske tenker og reagerer. Det som var viktig for meg var å finne forståelse for hvorfor alle settinger, hendelser, tanker og følelser er som de er. I dag kan jeg forklare en hver setting, noen kan jeg håndtere, andre ikke. Hver dag våkner jeg med 80%. Jeg kommer ikke opp på 100%, og energien tappes i et aldeles høyt tempo. Siden diagnosen ble et faktum, har jeg lett etter mine løsninger. Jeg hadde bestemt meg for at dette skal jeg klare.
Viljestyrken jeg har i dag er noe som har kommet gjennom utallige møter med veggen, frustrasjon, sinne, angst og mange skuffelser. Noen perioder har veien opp igjen vært veldig lang. Likevel kom jeg meg opp igjen, og prøvde på nytt. Gang etter gang gikk dette. Jeg ble stadig litt og litt bedre, og har fått kontroll på veldig mye, selv om veldig mye gjenstår. Veien mot et liv uten begrensninger er der, og om jeg når dit kan jeg ikke si klart, men jeg skal hvert fall prøve. I dag har jeg en normal jobb, jeg er på mitt femte år som selvstendig næringsdrivende, og jeg har kommet langt med min kunnskap i hundeverden, noe jeg brenner for.
Jeg har troen på at alle kan nå dit de vil, jeg vet det høres litt klisje ut, men jeg mener det. Dette sier jeg fordi jeg er på vei dit jeg vil, med de hindringer jeg ble født med. For noen som sliter med sin psykiske helse er hver dag veldig tung, det er ingen dans på roser. «Sykdommen» er usynlig for allmennheten, og vanskelig å sette seg inn i. Mange føler at de ikke blir forstått og hørt, og de utenfor vet ikke helt hva de skal gjøre. Vi trår i salaten alle, men det er de som jobber og kjemper, aldri gir opp og tåler en smell gang etter gang som kommer lengst. Når man begynner jobben for et liv uten begrensninger i sitt eget hode så vil ikke resultatene komme med en gang. De vil kanskje begynne å vise seg om ett, kanskje to år. Man vil få x antall tilbakefall, det er en grunn til at man sliter i utgangspunktet.
Jeg har mye lærdom fra hundetreningen. Min hund er ingen dans på roser. Hun jobber når hun selv føler for det, og gir lett opp hvis noe er vanskelig. Mitt fokus har måtte vært viljestyrken hennes, hvordan få henne til å jobbe selv når det ikke er enkelt. Hunder er ganske simple, de responderer på riktig løsning, og responderer ikke på løsningen som er feil. Verre er det faktisk ikke, noe som gjør det forholdsvis enkelt, men likevel vanskelig. De gir deg ingen hint, du må jobbe for det selv, du må lære deg å forstå dets vesen. På akkurat samme måte jobbet jeg med meg selv. Jeg har lært meg å forstå meg selv, lære meg selv å kjenne rett og slett. Jeg har testet ut løsninger, og etter hvert funnet mine tankesett som gir meg muligheten til å ta kontroll. For en mestringsfølelse dette er.
Jeg deler gledelig min vei fordi jeg vil vise at det er mulig. Det er neimen ikke lett, men det er mulig. Hvis jeg sluttet å kjempe, så ville jeg ikke vært den jeg er i dag. Mitt oppdrag er en kamp ingen egentlig ser noe mye av, men de vil merke når ting begynner å forandre seg, og jeg stadig blir mer «easy going».
Det er viktig å ivareta sin psykiske helse, og la en motgang være en motgang. Det er i motbakke det går oppover. Viljestyrke er ditt beste verktøy, og den bygger man opp på sin måte. En god psykisk helse gir grunnlaget for et godt liv, og selv om det for noen er tyngre, så er ikke løpet kjørt. Det er som jeg sa til meg seg for 6 år siden, løpet har så vidt begynt.
