Truet livsgrunnlag ?

Leserinnlegg fra Merika Jonassen:

Rovdyr, forvaltning og byråkrati truer livsgrunnlaget i reinbeitedistriktet (Svahken sijte), skriver Lokalavisa 05. august side 2. I distriktet er det 6 siidaandeler/ hushold. Det dramatiske oppslaget foranlediger et par bemerkninger. Nedenfor følger en oppsummering på produksjon m.m. Alle tall er hentet fra Landbruksdirektoratets hjemmeside under fanene Ressurs-regnskapet og Totalregnskapet. 

Antall tonn per år levert slakt: 

Til slakt 19/20: 

Tap til rovdyr 19/20: 

Oppsummert ser det ut til at rovdyrene dreper og spiser mer enn levert til slakt. Tapstallene kan likevel påvirkes av andre faktorer, f.eks. det totale antall dyr på beite, feil ved rapporteringen, værforholdene i kalvingstida, beitetilgangen før kalving, stress i forbindelse med tidlig kalvemerkingen m.v. Elgå er et av de få gjenværende distrikter i landet som ennå bruker en unødvendig dyrebelastende merkemetode. I tillegg kommer såkalte «privatslakt» som ikke registreres på samme måte som leveranser til offentlig slakteri. Merkemetoden fører dessuten til at mange kalver ikke blir merket. Disse slaktes til fordel for «heløringskassen» som er skattefri, jf skatteloven § 2-32. Offentlige tilskudd er blitt en stadig viktigere del av næringsgrunnlaget. Totalregnskapet s. 38 viser gjennomsnittlige inntektsoverføringer fra staten år 2019 på kr 268 000,- per siidaandel. Staten har dertil bidratt med slaktebuss til Mortensson/ og en Danielsen. Øvrige reineiere, inkl. nabodistriktene, leverer slaktet til Stensaas AS, Røros. Staten har bekostet gjerder og annet for å spare anstrengelser med voktingen, statlig kjøp av livdyr m.m. Systemet som sådant, samt byråkratiets støtte og bidrag til stadig større pengeoverføringer fra skattebetalerne, gjør at man neppe kan hevde at livsgrunnlaget er truet. 

Merika Jonassen – Tidligpensjonert reineier