Martin Herrmann og Sophie Gjesdahl Noach ved taubanebukken på Kølplanken. Foto: Tove Østby

Målet er kjøring av taubanen (+)

Den 1400 meter lange taubanen på Storwartz minner oss om ei tid som var. Banen ble flyttet fra Muggruva i 1947. I dag står den på Storwartz, fra Olavsgruva til flotasjonsanlegget på Nedre Storwartz. Banen var i drift frem til Olavsgruva ble stengt i 1972.

Bergverksdirektør ved Røros Kobberverk, Emil Knudsen, var en mann som tenkte fremover. Han jobbet for at den første elektriske taubanen i Norge ble bygd. På grunn av Kuråsfossen kraftstasjon, som sto ferdig i 1896, kom det strøm veldig tidlig. Derfor hadde man muligheten til å bygge taubanen allerede i 1899. Da gikk den fra Muggruva i Nordgruvefeltet til Tyvold stasjon. Banen var da 1800 meter lang. 

Foto: Tove Østby

Omsorg

Taubanebukkene ved Storwartz trenger omsorg. Dette er en instanssettingsjobb, som det er nødvendig å gjøre. Bukk en og fire ble restaurert for tre år siden. Bukkene blir restaurert i en laftehall i Stamphusveien på vinterstid, så bli de satt opp igjen når sommeren kommer. 

Det siste året har taubanebukk to og tre også blitt restaurert. Dermed er fire bukker satt i stand, og står i taubanelinjen igjen. Den nye taubanebukken blir reist rett på oppsiden eller nedsiden av den gamle bukken. Slik ble det også gjort tidligere, og det sees på gamle fundamenter. Da reiste to mann en taubanebukk i løpet av ei natt. De hadde ikke slike maskiner som man har i dag, til å hjelpe seg med. Hvordan de fikk det til, vet man ikke i dag. Til å få på plass igjen en taubanebukk nå, brukes det betraktelig lenger tid enn ei natt.

Det finnes to fundamenter alle steder, slik at bukken ble reist først, slik at de kunne hempe vaierne over.  Å ble bukken som skulle ut av drift revet, og taubanen var ute av drift så kort tid som mulig.

Emil Knudsen

Bergverksdirektør Emil Knudsen (1856 – 1945) spilte inn på byggingen av Kuråsfossen kraftstasjon, og fikk bygget taubanen på Mugg. Emil ble kalt for Stor-Knudsen. Han hadde studert kjemi ved Den tekniske høgskolen i München. Deretter studerte han på Bergakademiet i Freiberg i Sachsen. Etter studiene begynte han først ved Kongsberg Sølvverk. 

Emil var ansatt ved Røros Kobberverk i perioden 1890 – 1897. Han startet som overstiger ved verket, de to siste årene var han direktør. Det var Knudsen sin fortjeneste at den første elektrifiserte taubanen i Norge ble bygd. Han regnet seg frem til at ved å elektrifisere Mugg, Kongens og Storwarts gruver så kunne Røros Kobberverk spare 191 mann og 58,5 hester.  Kuråsfossen kraftstasjon sto ferdig i 1896. Det var en forutsetning for at gruvene og taubanen kunne elektrifiseres, og Emil var en ivrig pådriver for utbyggingen av kraftverket. 

Emil var også musikkbegavet, han både dirigerte og komponerte. Blant annet startet han et orkester på Røros. Til kobberverkets 250-årsjubileum i 1894 komponerte han musikken til en kantate med tekst av Sigvald Skavland. 

Kjøring

I 2007 ble banen igjen innviet og kunne kjøres. Men forfallet går fort, og det er ikke forsvarlig å kjøre den lenger nå. Bygningsantikvar hos Bygningsvernsenteret, Sophie Gjesdahl Noach, vet ikke om taubanen kommer til å bli kjørt igjen, men målet er å få til å kjøre den igjen en dag. Men det tar tid med restaurering av bukkene. 

I år ble en taubanebukk satt opp igjen før våren kom for fullt, slik at snøen og spekt bakke kunne utnyttes til å kjøre ut med store maskiner. Det er forskjellige størrelser på bukkene. Fra under to meter og opp til 16 meter som er den høyeste. 

Banen ble også restaurert på 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet. Bukkene hadde i sin tid gått igjennom en omfattende restaurering. Utfordringene nå er røffere vær og kanskje litt dårligere materiale. Hele taubanen må restaureres for å få den opp å kjøre igjen.

Strammebukk

Taubanen har en styreline og en trekkline i runde, slik at det er fire liner ved hver bukk. På det høyeste punktet, midt på, møtes de i strammebukken. Sophie forklarer at det er et veldig enkelt system fordi alle linene møtes i den ene bukken. Som lodd henger det kasser med stein i. Strammebukken er litt annerledes enn de andre bukkene i banen. Totalt er det 14 bukker i taubanen. 

Tegninger

Det finnes gamle tegninger av bukkene, men de er fra et annet systemene det som ble brukt på slutten. Så når bukkene blir restaurert, lages nye bukker med orginalbukkene som står ute i feltet som mal. Men taubanebukkene er også tidligere blitt satt i stand, og det blir derfor en kopi av en kopi som de jobber med nå. I seg selv er det en spennende sak som kan innebære mye kunnskap og historikk forteller, Martin Herrmann, som er bygningsantikvar og arbeidsleder ved Bygningsvernsenteret hos Rørosmuseet. Det er viktig å lese konstruksjonen og få mest mulig kunnskap ut av den. Det er mye råte på bukkene. Da taubanebukkene ble satt i stand, ble det brukt de beste materialene som de hadde, og det ble gjort på en veldig bra måte. 

Vaier

Vaieren er blitt skiftet tidligere. Den første vaieren ligger i terrenget oppe på Storwartz. Det er et kulturminne. Man ser det blant annet når man går mot strammebukken og mot nedre Storwartz, det ligger hovedvaier på bakken. Det er andre eller tredje gangs vaier som er på taubanen nå. På hengebrua på Stormoen er det gjenbrukt hovedvaier fra taubanen. I følge Martin ser man hvilken vaier det er, dersom man ser nøye etter. Man kan se om det er utgående fra gruva med malm i kibbene eller om det var tom kibbe. En kibb veide 200 kg når den var fylt. Kibbene hadde en fart på 10 kilometer i timen. Det kunne være 25 – 30 kibber på banen samtidig. På et døgn ble det transportert 70 – 100 tonn malm på et skift og ca. 300 tonn pr. døgn. 

Hengebrua. Foto: Tove Østby

Samspill

Martin synes det var fint samspill mellom alle involverte da den nyeste taubanebukken ble satt opp i vinter. Det var et samarbeid mellom Røros kommune, Politi, Jan Tamnes, Skott Maskin og Johan Kjellmark AS. Bukken ble transportert hele opp til Olavsgruva. Hele oppsetningen ble filmet med drone, som gir god dokumentasjon på jobben. Restaureringsprosjektet sysselsetter Bygningsvernsenterets håndverkere om vinteren. 

Det gikk også en taubane fra Nedre Storwartz og inn til Smelthytta på Røros. Banen var 13 kilometer lang. Fortsatt kan man se spor etter banen i terrenget. Banen ble bygd i 1903 og som var i drift frem til 1960. På Kølplanken står fortsatt en av taubanebukkene.

Strammebukken. Foto: Tove Østby
Facebook
Twitter
LinkedIn