Han har arbeidet som fysioterapeut og akupunktør på Røros i nesten 50 år. Nå legger han nålene på hyllen og kaster seg over tastaturet. En karriere er over, og i den nye karrieren skriver han alle kapitlene selv, mellom permer. Ragnar Kokkvoll ser frem til å dyrke livet som forfatter.
Ragnar Kokkvoll kom til Røros som fysioterapeut i august 1973 i lokalene Rørosbanken nettopp hadde flyttet ut av. Han kom da fra Molde, der han var ansatt ved sykehuset. Han kom med glede og engasjement, etter å ha vært med å vinne avstemningen om norsk medlemskap i EF, og blitt sluppet hjem fra førstegangstjenesten i Fredrikstad etter 14 dager.
Fysioterapi hadde han studert ved Sophies minde i Oslo. Den praktiske delen av utdannelsen fikk han hos Anne Amdam i Molde. Hun er en av 15 som er utnevnt til æresmedlem i norsk fysioterapeutforbund. Hun var sjefsfysioterapeut ved Molde Sykehus og formann i lokalforeningen Nordmøre og Romsdal Fysioterapeuters Forening i flere perioder.
På denne tiden var det lite fysiotearpeuter i Norge. En telefon til doktor Arthur Hertzberg overbeviste unge Kokkvoll om at det var behov for en privatpraktiserende fysioterapeut på Røros. De ledige banklokalene i Bergmannsgata 20 var et fint sted for fysioterapi. Røros Fysikalske Institutt er fortsatt å finne i de samme lokalene. Det er ikke så mange eksisterende bedrifter i Bergmannsgata, som er eldre.
Tre år etter at han fullførte fysioterapiutdanningen i Oslo hadde Ragnar Kokkvoll etablert seg med egen klinikk på Røros. Det tok ikke lang tid å få pasienter heller. Arthur Hertzberg hadde helt rett i at behovet var stort.
– Jeg husker godt hvem som var den første pasienten på Røros. Det var ei dame fra Brekken. Mer vil jeg ikke si om det. Pasientopplysninger er taushetsbelagt, men det ble mange pasienter. Det var legene som sendte pasientene til fysioterapi. En time hos fysioterapeut kostet 13,- kroner i starten. Det var også en rekke lidelser som ga full refusjon. Mye av dette har vår nåværende regjeringa fjernet støtten til, sier Ragnar Kokkvoll.
Kokkvoll mener dette er en ostehøvelstrategi, som sparer Staten for småpenger, og påfører folk med lidelser større kostnader i stedet. Det gjør at folk med dårlig økonomi ikke ser at de har råd til behandling. Dette kan kanskje føre til at folk lider unødvendig.
– Folk plages mer. En pasient som har hatt polio siden 1953 fortalte med nylig at hun for første gang måtte betale for behandlingen selv. Så fattig har Norge altså blitt, sier Kokkvoll.
Ragnar Kokkvoll solgte klinikken i Bergmannsgata til Dagfinn Moen og Eli Høsøien. Han dro da til Oslo for å utdanne seg i manuellterapi. Før han hadde fullført det løpet, kom han tilbake til Røros, som ansatt på Røros sykehus. Der var han i 22 år fra 1978 til 2000..
– Jeg tror alle som har jobbet på Røros sykehus, vil si at det er en veldig fin arbeidsplass. Det var en veldig fin arbeidsplass for meg, selv om vi ble nedlagt to ganger i året. Nedleggelsesspøkelset var en skikkelig nervepåkjenning, sier Ragnar Kokkvoll.
Den store kampen sto 26. mai 1988. Da var det 6000 som gikk i tog rundt sykehuset og rundt i Bergstaden. Det var stor oppslutning både fra Røros og nabokommunene. Det lyktes som kjent å hindre nedleggelse hver gang.
– Sykehuset var et utrygt sted, og derfor tenkte jeg at jeg måtte finne på noe i tillegg. Jeg så et program på TV, der en kinesisk akupunktør utførte en vellykket behandling. Han skulle senere bli min lærer under akupunkturutdannelsen i Kina. Det var en veldig krevende utdannelse som tok tre år. I utdanningsopplegget var to turer til kina. Det var veldig krevende, men spennende og interessant også sier Kokkvoll
Dermed ble Ragnar Kokkvoll også akupunktør. Dette ble hans virke i mange år.
— Jeg mener å ha hjulpet mange pasienter som akkupunktør. Når jeg oppsummerer min karriere, mener jeg nok at jeg var en bedre fysioterapaut enn akkupunktør sett med egne kritiske briller.
Akupunktur var ikke anerkjent nok som behandlingsform, så Kokkvoll fikk ikke drive med det på Røros sykehus. Han etablerte da kontor i søsterhjemmet i bakken nedenfor sykehuset. I samme lokale som psykolog Aasen og gynekolog Vormdal. Praksisen i det gamle søsterhjemmet var en suksess, og økte i omfang. Det var nøkkelen til igjen å få plass på sykehuset, denne gang som frittstående akupunktør uten driftsstøtte. Tre søknader om driftsstøtte ble avslått. Ragnar hadde klinikken på det gamle søsterhjemmet inntil 2006, derfra flyttet han til Rehabsenteret.
— Jeg har ingen bitterhet mot kommunen, selv om jeg har vært fysioterapeut her i nesten 50 år og klart meg helt selv. Jeg har lagt dette bak meg for lengst. Nå ser jeg fremover, og jeg skal kose meg som forfatter og pensjonist, sier Ragnar Kokkvoll.
Ragnar Kokkvoll har gitt ut to bøker om Sina og Betsy Ovedie. På flukt og Livet på prærien har fått god mottakelse.
– Det var noe underlig som skjedde med meg. Jeg har aldri tenkt at jeg skulle skrive noe, aldri. Formskrift var et mareritt for meg som venstrehendt. Da jeg ble venn med tastaturet ble alt forandret. Jeg startet et studie på Røroshistorien rundt 2008. og har et manus liggende. Det skal jeg hente fram. Det dreier seg om oppvåkningen i Røroshistoria, 1850 – 1920. Dette manuset er 70% ferdig. Jeg ble forstyrret i prosessen om de to damene, men nå henter jeg dette manuset fram igjen, sier Ragnar Kokkvoll.
