I år er det 75 år siden Fattighuset ble revet. Det gamle fattighuset i Bergstaden ble revet i 1946. Det var da en liten mannsalder siden huset hadde vært i bruk til sitt opprinnelige formål. I 1914 ble det avløst av den nye gamleheimen. Det gamle navnet på huset levde videre, det hjalp ikke om det ble skrevet Kommunegården der. Fattighuset lå i krysset Litjgata – Peder Hiorts gate. Plasseringen av Fattighuset er i dag markert med steiner nedfelt i asfalten.
Gru og håpløshet
I navnet til fattighuset lå det gru og håpløshet. Likevel betegnet institusjonen på sett og vis i sin tid, det første steget på en vei som skulle føre frem mot en mer menneskeverdig tilværelse for de «usleste» i Bergsamfunnet. Det utspilte seg mange fattigdomstragedier innenfor veggene til fattighuset. Men det var også noen lyspunkter. For eksempel når noen av de kondisjonertes krets feiret en eller annen begivenhet, og ønsket å glede de fattige med en slant. Da kunne det bli et skikkelig måltid.
Helt fra den første tiden var Røros Kobberverks partisipanter forpliktet til å pensjonere de gamle verksarbeiderne når de hadde slitt seg ut i gruver og smelthytter. Denne forpliktelsen gjaldt også enker etter faste arbeidere, og de som hadde kommet til skade i arbeidet. Blinde og krøplinger fikk hjelp, selv om de ikke hadde vært direkte i verket sitt arbeid. Det var almisser de fikk, men denne ordningen dannet den første spede starten til sosial omsorg blant bergalmuen.
Fattigvesenet
Lenge var det Røros Kobberverk som styrte med alt i Bergstaden. Det var også verket som opprettet fattigvesenet. Fattigforstanderen som var en av verkets betjenter fikk lønn fra verket. Oppgaven var en liten ekstrajobb. Sognepresten var med når det skulle være utdelinger. Før sognekommisjonen ble dannet var det sognepresten, fattigforstanderen og skoleforstanderen som styrte med fattig- og skolesakene. Det var rike partisipanter og andre som ga bidrag til kapitalen som fattigvesenet forvaltet. Det fikk sine inntekter fra renteavkastingen og ved at bøter for overtredelser gikk til fattigkassen.
Fredsdommeren som sognepresten ble kalt i egenskap av forlikskommissær sørget for at folk som gjorde opp sine mellomværender med forlik, avsluttet dette ved å yte et beløp til fattige. Det kom det også inn noen midler i form av penger som ble gitt av kirkegjengere, og bøssepenger ved brylluper og andre gledelige begivenheter. Før de store høytidene ble fattigbidragene utdelt på amtstua. Forskjellige legat kom etterhvert og kom de fattige tilgode. Blant annet Thomas Angells årlige gave og rentene av det Meinckeske legatet.
Huset
Fattighuset som ble opprettet på et tidlig tidspunkt, lå på det samme stedet hele tiden. Opprinnelig var det bare en enetasjes bygning, som ble revet ned i sogneprest Aschenbergs tid. Sist på 1700-tallet besto fattighuset bygninger av: En vinterstue med blant annet en stor kakkelovn med trommel og rør, 13 faste sengesteder, og to fag vinduer. En sommerstue med 11 faste sengesteder, to fag vinduer, en kjeller med luke og beslag. En mellomgang med et fast sengested, en dobbeltdør til gata og en enkelt dør til gården. En bod der de 13 fattighuslemmene oppbevarte maten sin, og ovenpå klærne med mere. Boden hadde en lås og en stige opp til loftet. To små vinduer. Et vedskjul med dør og hengelås. Et lillehus med en liten lem over.
Gården hadde to porter. En til gata, og en til Simen Torgersens bopel, der Fattighuset hadde rett til vann i en brønn, fordi fattigkassen i 1778 bidro med halvparten av omkostningene ved gravingen.
I 1827 ble det gamle huset erstattet med nytt, som sogneprest Aschenberg karakteriserer som skjønne lokaler. Det nye huset hadde to etasjer, og slik sto det frem til 1946. I andre etasjen holdt sykehuset til Røros Kobberverk til frem til 1867, da den senere sykehusgården ved Nedre bru ble kjøpt. Etterpå ble det tidligere sykehuset fattighus.
Sognekommisjonen
I 1797 ble sognekommisjonen i Røros opprettet. Det første møtet ble holdt 18. september samme år. I Røros kom sognekommisjonen i gang litt senere enn de fleste bygde- eller sognekommisjon ellers i bispedømmet. Organiseringen av disse startet i 1789. At Røros var litt sent ute skyldes trolig at her hadde man organer før til ivaretakelse av de nye kommisjonens oppgaver, skolevesenet og fattigvesenet. Den fikk også en litt annerledes sammensetning enn den som var bestemt for bygdene. I tillegg til sognepresten Peter Schnitler Krag, som var selvskreven formann, var de tre ledende verksfunksjonærene direktør E. O. Knoph, bergskriver L. Støp og overstiger Johs. Ås, og proprietær Jens Finne medlemmer.
Vanligvis stelte fattighusmedlemmene seg selv. Om det var en forstanderinne som hadde ansvaret så tilhørte hun ofte de som var i Fattighuset.
Rumfordske suppe
Før julen i 1800 vedtok sognekommisjonen å gjøre et forsøk på felles bespisning. Kommisjonen hadde hørt om noe som ble kalt den rumfordske suppen. Den skulle egne seg utmerket i slike institusjoner som fattighuset var. Suppen ble laget dagen før den ble servert, under direktørens oppsikt. Fattighusmedlemmene spiste suppen med stor glede, og ble mette. Suppen besto av neper, gryn, erter og flesk kokt i vann med tilstrekkelig tilsatt salt. Det ble servert brød eller kavringer til. Etter dette vellykkede måltidet besluttet kommisjonen å kjøpe inn for fattigkassens regning et større kvantum av varene som skulle til, for å kunne koke suppen hver søndag for fattighusmedlemmene. Det er ikke notert i protokollen hvor lang tid det ble servert suppe på søndager.
Nyttårsdagen i 1801 var jubeldag for starten i det nye hundreåret. Sognekommisjonen fant det passende at også de fattige ble husket på med et måltid etter kirketjenesten.
Tiggere
I 1813 skrev sognekommisjonen et brev til stiftet om hjelp til å bli kvitt alle tiggerne som strømmet til Bergstaden. «Ikke allene Røraas Sognes Fattige søge daglig ind i Bergstadens Beboeres Huuse for at betle, men vi hiemsøges desuden af en stor Sverm af fattige fra den Søndenfieldske, fra Lademoen, Strinden, Joens Vandet, ja fra Trondheims Bye selv, efter de Fattiges eget Opgivende, sto det blant annet i brevet.
I 1845 kom en ny fattiglov. Loven kom med nøyere regler for hvordan fattigomsorgen skulle ordnes, og den klarla også nærmere mandat for de nye fattigkommisjonene som ble valgt.
Gamleheimen
I 1914 flyttet fattighusmedlemmene til den nye gamleheimen i Åsen. Fattighuset hadde for noen år siden fått nytt skilt der det sto «Fattighjem». På et tidligere tidspunkt hadde kommunen overtatt institusjonen, og en bestyrerinne som stelte med de gamle var på plass. Innflyttingen i den vakre, lyse og trivelige heimen satte et markant skille i den lokale utviklingen for forsørgervesenets område.
Kilde: Rørosboka bind 1, kapittel «Fattigforsorgen» side 443 – 449.
