Med krigen i Ukraina som bakteppe, får beskyttelse av kulturarv og kulturminnevern et nytt alvor. På Riksantikvarens høstmøte på Røros var nettopp Kulturminner i krig og konflikt tema.
Byantikvar Magnus Borgos synes det er forstemmende at vi nå opplever at kulturminner blir brukt som både mål og middel i krigføring i Europa.
– Vi får jo oppdateringer fra Ukraina, og det er ganske skremmende å se at kulturarv blir brukt som redskap i krig, og særlig nå med de siste bombingene så virker det som om det er ment for å ramme kulturinstitusjoner og utdanningsinstitusjoner, blant annet knyttet til kulturarv, forklarer Magnus.
Borgos understreker at krigen gir kulturminnevern og beskyttelse av kulturarv et nytt alvor, og at det føles ekstra presserende når det nå foregår rett utenfor landegrensene.
– Vi er vant til at det foregår i midtøsten, blant annet med fremveksten av IS og med det som foregikk der, men nå er det faktisk i Europa at vi opplever det samme for første gang siden 2. verdenskrig, sier Borgos.
Et virkemiddel for fred
Under Riksantikvarens høstmøte ble det satt opp en panelsamtale som handlet om Kulturminner i krig og konflikt. Der fikk vi blant annet høre filosof og sekretær i Etisk råd for forsvarssektoren, Norunn Kosberg, forklare hvor viktig kulturminnevern kan være i krigstider.
– Skade på kulturminner og kulturarv ødelegger folk og det ødelegger historien. Det rammer folk med ydmykelse, og er et mye større tap enn det bare det fysiske tapet. Kulturminner er en essensiell del av identiteten og historien til folk, og det sier noe om hvem det er, sa Kosberg under panelsamtalen, hvor hun også forklarte hvordan kulturminnevern kan bidra til fred.
– å bevare kulturminner kan være helt avgjørende ved gjenoppbygging etter en krig, så på en måte kan man si at å beskytte kulturminner er et virkemiddel for fred, forklte Norunn.
Fagmøbler Røros fortsetter den positive veksten og leverer et solid plussresultat i 2021. Skeidar Røros opplever en motsatt trend.
Fagmøbler Røros hadde sitt beste år de fem siste årene i 2021 og endte med driftsinntekter på 11,3 millioner kroner. Det er en økning på 1,3 millioner kroner og en vekst på over ti prosent fra 2020 til 2021.
Det vises også på bunnlinja, og årsresultatet for Fagmøbler endte på solide 1,4 millioner kroner i 2021. Den solide veksten i egenkapitalen de siste årene fortsetter altså, og nå er bedriften oppført med en egenkapital på nesten 5,8 millioner kroner.
Skeidar Røros opplever en engativ trend, men tilbakegangen fra 2020 til 2021 er mindre enn året før. Inntektene endte på 7,6 millioner kroner, mot 7,8 millioner kroner året før. Resultatet forverres, fra minus 96.000 i 2020 til minus 604.000 kroner i 2021. Egenkapital er etter fjoråret negativ, med minus 1,5 millioner kroner.
Bak hvert gatenavn skjuler det seg en historie. I denne serien kan du bli med Rørosnytt gjennom historiens kronglete gatenett og utforske bakgrunnen for velkjente gatenavn.
Kurantveien går fra Malmplassen og ned til Øvre bru.
Kurantgården tilhørte Kobberverket og ble kalt Bygningsgården, og der hadde verket kontorer, laboratorium, smie, verksted og lager.
Kurant er navnet gitt til arbeidere som ble satt til forskjellige typer arbeid, og som holdt til i Kurantgården.
I dag huser Kurantgården Bygningsvernsenteret.
Veien har også blitt kalt Bakerhusbakken, som trolig betyr bakken bakerme` husom.
Hyttklokka er en av de mest brukte fotomotivene på Røros, men visste du at det står en lignende hyttklokke på Svalbard inspirert av den som står på Røros?
Hyttklokka på Røros ble oppført på 1890-tallet, og ble brukt til å varsle arbeiderne på smelthytta om når arbeidet begynte og sluttet.
Klokketårnet på Svalbard står på Skjæringa, Longyearbyens offentlige høytidsplass, og er en god del mindre enn den som står på Røros.
Klokketårnet på Skjæringa ble bygget i 1949 og ideen kom fra Hyttklokka på Røros. Klokka ble støpt på Store Norske Spitsbergen Kulkompanis mekaniske verksted. Klokka ble brukt som kirkeklokke frem til Svalbard kirke ble reist i 1958.
På Skjæringa står byens offisielle flaggstang. Den står ikke langt unna der flaggstanga som ble reist og brukt første gang 14. august 1925 sto. Det var dagen da Svalbard ble en del av kongeriket Norge.
I høst har Proletarteateret i Hommelvik øvd og spilt musikalen om An-Magritt, av Henning Sommero og Edvard Normann Rønning, basert på Johan Falkbergets fortelling.
Tekst og foto: Finn O. Fosmo
I to av de største rollene finner vi Axel Barø Aasen og Jo Bjørner Haugom, begge kjent fra utallige teater- og revyoppsetninger på Røros.
De har også begge et nært forhold til gruvesamfunnet og Falkbergets diktning, og har spilt i flere oppsetninger sammen.
I rollen som konsknikten Johannes treffer vi Axel Barø Aasen. Han nedstammer fra Hans Olsen Aasen (1557-1673), som omtales som den som fant malmen på Røros.
– Dette har nok preget familien vår. Jeg kjenner på en slags stolthet over det, men aller mest har det nok preget min far som har måtte holde gården etter Hans Olsen Aasen i stand, forteller Axel.
Teaterinteressen fikk han i meget ung alder.
– Interessen for teater kom tidlig, og jeg spilte nok ut mine fantasier mer enn andre unger. Så mor og far har nok hatt en mistanke ganske tidlig ser jeg for meg, sier han.
Spilt i Elden siden han var syv – Målet mitt var å bli fotballspiller og jeg gikk på toppidrett på Nord-Østerdal VGS på Tynset. Så var det en sommer jeg merket at jeg gledet meg mer til øving i Elden etter fotballtreninga. Så da tenkte jeg at det var like greit å se på fotball og da fikk jeg ta en øl i tillegg, ler han.
– Så da bestemte jeg meg for å bli skuespiller og da skadet det ikke at Elden ble halvproff, og skuespillerne som var hyra inn sa at jeg hadde noe der å gjøre. De mente jeg hadde et visst talent og kunne ha en framtid i yrket.
– Det var artig å få jobbe med de profesjonelle regissørene og skuespillerne. De behandlet meg ikke som et barn eller amatør, noe som ga mersmak, sier Axel.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Jo Bjørner Og Axel. Foto: Finn O. Fosmo
Film og teater På Axel Barø Aasen sin CV kan vi lese at han har jobbet mye med film også. Særlig kortfilm.
– Ja det har blitt mest film etter at jeg ble ferdig med utdanninga. Mye kortfilm, og flere av dem har gjort det ganske bra og vunnet diverse priser, forteller Axel.
Han har også vært å se på flere scener i Kristiansand dyrepark de siste årene.
– Å spille for barn er jo en glede. Det er et takknemlig publikum. Jeg har vært heldig å få spille takknemlige roller med tanke på at det har vært populære figurer, særlig oppe på ku-toppen.
– Da jeg begynte der fikk jeg en veldig påminnelse om hvorfor jeg ble skuespiller. Det er stjerner i øynene på ungene som får ta bilder og snakke med karakterene etter showet, sier Axel.
Tilbake i Trøndelag Axel synes det er godt å være tilbake i Trøndelag for en periode, med opphold i Bruket kulturhus i Hommelvik.
– Her har jeg blitt tatt godt imot, sier han.
Der er han altså å finne i rollen som Johannes, konstknekten som forelsker seg i lasskjøreren An-Magritt og som gir henne håp om et bedre liv.
– I rollen som Johannes kjenner jeg litt på hvordan vennene mine som har flyttet til Røros har hatt det. Det er ikke bare enkelt å komme som ny i et miljø som nok oppleves som ganske lukket.
– Og så synes jeg det er stas å få gjøre denne historia fra 1600 tallet, i og med at forfedrene mine var på Røros i den tida da Hans Olsen Aasen fant malmen. Det er interessant og gir en liten vekker om hvordan premissene for et liv var på den tida, sier han.
En mytisk og mystisk Kølføgd Sentral i scenebildet under musikalen An-Magritt møter vi Kølfogden Hedström, gestaltet av Jo Bjørner Haugom. Han er minst like aktiv skuespiller som de som har det som levevei.
– Jeg driver med teater hele tida. Non-stop, det er nesten aldri pause, forteller Jo bjørner.
– Jeg er ikke utdannet skuespiller, men spiller teater hele tida. Primært i Rørosregionen, men av og til dukker tilbudene opp andre steder og jeg var så heldig å få være med Turneteateret og mange profesjonelle på turne i Trøndelag i et halvår fra januar til mai.
Nå er han å se på scenen i musikalen An-Magritt i Hommelvik, som kølfogd Hedström.
– Hedström er en viktig del av fortellingen og kan omtales som katalysatoren som driver handlingen fremover. Hedström er jo den eneste som på en måte er på An-Magritt sin side. Han støtter henne i måten hun lever og er på.
– Det er ikke bestandig han når helt frem til henne, men han gir aldri opp.
Har alltid likt å opptre Jo Bjørner Haugom kan ikke huske annet enn at han har likt å opptre. Ja helt siden han kunne gå.
– Jeg begynte veldig tidlig å synge og opptre med sang. Det gikk mye i gamle gjeterviser, sier Jo Bjørner.
Ganske fort ble han en slags maskot som hang i hælene på felespilleren Anar Gjelten som hadde ei gruppe han kalte «Rallarkvartetten». Der var han blant annet ned i gruva og sang «Gruvklokka» og gamle gjeterviser.
Lang fartstid i Elden – Før Elden var det et svært aktivt revymiljø på Røros, og det var der, i Bergstaden Teaterlag det startet for min del. Så kom Elden, noe som den gangen var annethvert år, og det tok vel ikke helt av før rundt 2005. Da begynte produksjonen å vokse seg større og større. Til slutt var vi oppe i ca 1200 publikummere på tribunene hver kveld. Jeg har vært med helt fra starten, fra vi var glade amatører til den profesjonelle produksjonen det nå har blitt, forteller han.
– Det har vært en interessant reise, legger han til.
Jo Bjørner Haugom sier han stortrives med å stå på en scene og at interessen for teateret vokser og bare blir større og større med årene.
– Det er noe med teateret som en kollektiv kunstart som det heter. Du er liksom avhengig av mange ledd og det er jo en veldig sosial ting. Du treffer forskjellige folk og du får være med folk i alle aldre. Det å jobbe sammen mot et ferdig resultat, sier han.
– Det er helheten i en oppsetning som fascinerer meg. Jeg kan like godt henge med en teknikker som med en skuespiller eller musiker.
Falkberget, Kølfogd og An-Magritt Historien om An-Magritt foregår i 1600-tallets gruvesamfunn på Røros og omegn og handler kort fortalt om bygdedyret som var høyst levende også for 600 år siden.
– Jeg tror Falkberget tok litt utgangspunkt i seg sjøl når han skrev dette. Han var født og oppvokst på Ratvollen, midt mellom Røros og Ålen med kort veg til begge stedene. Jeg har prøvd å finne ut noe om hvor for eksempel An-Magritt bodde på Kjempeplassen og hvor den lå, men er ikke sikker, sier Jo Bjørner.
I historien fra Falkbergets roman skjer det mye på godt og vondt. Særlig vondt.
– An-Magritt levde kanskje ikke så lykkelig i alle sine dager, men hun lykkes med å få frihet. Det er det fortsatt mange som søker i verden og det er her Falkbergets diktning fortsatt er dagsaktuell etter min mening, sier han.
An-Magritt spilles i Bruket kulturhus i Hommelvik i perioden 5. – 17.november.
