I dag, 30.september er det 140 år siden Johan Falkberget ble født på gården Falkberget ved Rugelsjøen. Johan var født Johan Petter Lillebakken, men tok etter hvert navnet Falkberget. Han skulle etter hvert bli forfatter, politiker, gårdsbruket og journalist. Johan var gift med Anne Marie som var født Skjølsvold. Johan og Anna fikk tre barn, bare to av dem vokste opp, datteren Aasta og sønnen Magnus. Datteren Oddbjørg døde som barn. Falkberget døde 5. april 1967, han ligger begravet på Røros kirkegård.
Under Artut Kulturfestival som blir arrangert denne uken blir Johan Falkberget hedret i flere arrangement. I kveld la ordfører Hans Vintervold ned krans ved Johan Falkbergets gravsted. Etterpå var det foredrag med førstelektor Carl Lauritz Lund-Iversen på Røros bibliotek, om vennskapet mellom Johan Falkberget og Sigrid Undset. Videre utover uken vises filmen Johan Falkberget – de elendiges advokat, på Røros kino. I filmen fortelles det om mennesket Johan Falkberget. Hvem var han, og hva gjorde han når han ikke forfattet sine bøker? Filmen An-Magritt vises på Røros kino på torsdag. Den fjerde nattevakt vises på Røros kino på lørdag, og på søndag er det An-Magritt – en konsertforestilling i Røros kirke.
Falkberget skrev bortimot 50 bøker, de fleste med tilknytning til hjemtraktene hans og til gruvedriften i området. Han arbeidet selv som gruvearbeider fra han var gutt og i rundt 20 år, frem til 1906. Far til Johan jobbet ved Christianus Sextus gruve.
Falkberget var sterkt knyttet til menneskene og naturen i Røros-traktene, og etter mange år som forfatter og journalist andre steder i Norge, kom han tilbake til barndomshjemmet ved Ruglsjøen i 1922. Han ble boende på Ratvolden til han døde.
I begynnelsen av 1930-årene var han også stortingsmann for Arbeiderpartiet.
Falkberget debuterte med fortellingen Mod lys og grav i 1901, og året etter fulgte Naar livskvelden kjem. Falkberget fikk sitt litterære gjennombrudd i 1907 med romanen Svarte fjelde, hvor han tar opp det stoffet han siden skulle løfte til kunstneriske høyder, nemlig gruvearbeidernes og fjellfolkets liv.
I 1906–1907 var han redaktør av det sosialistiske bladet Nybrot i Ålesund, og fra 1908 var han redaktør av Smaalenenes Sosialdemokrat. I 1945 ble han redaktør i Fjell-Ljom.
Den fine og sterke historiske romanen Eli Sjursdotter (1913) ble dramatisert av Edvard Drabløs, oppført på Det Norske Teateret i 1932 og filmatisert av Leif Sinding i 1938. Også den kunstnerisk høytstående Lisbet paa Jarnfjeld (1915) må nevnes spesielt. Sol (1918), Bjørne-Skytten(1919), novellesamlingen Helleristninger (1916) og Barkebrødstider(1919) er også typiske for Falkbergets tidlige forfatterskap.
Som mangeårig medarbeider i vittighetsbladet Hvepsen hadde Falkberget vist humoristisk talent, og i 1920 slo det ut for fullt i den vittige satiren Bør Børson jr. Denne fortellingen ble filmet i 1938 og 1974, dramatisert og bearbeidet til musikkspill.
I 1923 kom Den fjerde nattevakt, som er et hovedverk i Falkbergets diktning. Romanen er en dyptgående psykologisk skildring med motiv fra Røros på begynnelsen av 1800-tallet. Boken ble dramatisert av Carl Fredrik Engelstad.
Etter grundige studier av Røros Kobberverks historie begynte Falkberget i 1927 på trilogien Christianus Sextus. Trilogiens første bind, De første geseller, ble fulgt av I hammerens tegn (1931) og Tårnvekteren (1935). Trilogien gir en gripende og fargerik skildring av gruvearbeidernes kår på begynnelsen av 1700-tallet og bæres av en sterk sosial patos og en inderlig og innlevende kjærlighet til de utpinte gruvearbeidere og fjellbønder.
Verket utgjør et av høydepunktene i 1900-tallets norske romandiktning. En noe forkortet folkeutgave kom i 1938.
Falkbergets andre romanserie, Nattens brød, går enda et århundre dypere ned i Rørosverkets historie. Første bind, An-Magritt, kom i 1940, Plogjernet i 1946, Johannes i 1952 og Kjærlighets veier i 1959. Seriens bredt anlagte skildring har en betagende fargestyrke og fylde. Verket bæres som alle Falkbergets senere verker av en inderlig religiøs grunnfølelse. Første bind er dramatisert flere ganger, og ble filmatisert av Arne Skouen med Liv Ullmann i tittelrollen i 1969.
Falkberget var i første rekke forteller, men det lyriske elementet i hans diktning er fremtredende. En diktsamling, Vers fra Rugelsjøen, kom i 1925. Som foredragsholder og journalist utfoldet han stor virksomhet, han utgav en rekke samlinger artikler og foredrag: I forbifarten (1929), Der stenene taler(1933), I vakttårnet (1936), I lyset fra min bergmannslampe (1948) og Jeg så dem (1963).
Falkberget fikk kunstnerlønn fra 1930 og offentlig æreslønn (25 000 kroner per år) fra 1963. På sin 85-årsdag i 1964 ble han tildelt Borgerdådsmedaljen i gull. Falkberget ble æresdoktor ved Stockholms högskola i 1950.
Historisk kilde: Skei, Hans H. & Moi, Morten. (2019, 5. september). Johan Falkberget. I Store norske leksikon. Hentet 30. september 2019 fra https://snl.no/Johan_Falkberget
Her er noen glimt fra Ratvolden, der Johan Falkberget bodde fra 1922.
