125 -årsjubileum for Røroskua

2. juni i 1894 holdt Røros Kvægavlsforening sin første krøtterutstilling på Røros. Utstillingsplassen var på Bjørnstuphagaen, og 140 dyr ble bedømt. denne utstillingen var starten på arbeidet med å utvikle det gamle fjellfeet som fantes i Rørostraktene. De neste 50 årene ble det holdt en rekke utstillinger der kyr og okser ble bedømt. 

Røros kvægavlsforenings utstilling på Røros i 1894. Foto: Iver Olsen/ Rørosmuseet.

Da nye avlsmetoder avløste de gamle, ble det opprettet et eget avslag for hele raseområdet i Trøndelag og Nordland der det fantes varianter av det gamle fjellfeet. Slik oppsto det nye navnet Sidet trønderfe og nordlandske, STN. 

Jubileumsutstilling

Det faglige ansvaret for å videreføre den gamle rasen er det avlslaget for STN som har. Et arbeid som Røroskuas venner støtter. Lørdag 10. august skal 125-årsjubileet for Røroskua markeres med ei utstilling ved Sandtjønna på Røros. Dette er ei utstilling som er åpen for publikum. Det er Avslaget for STN i samarbeid med Røroskuas venner som inviterer til jubileumsutstilling. 

Gruvhagaen

Rørosku på Gruvhagaen. Foto: Tove Østby

Om sommeren beiter Røroskyr i Gruvhagaen ved Olavsgruva. Gården Gruvhagaen tilhørte opprinnelig Røros Kobberverk. I nærheten av gruvene eide verket flere slike parseller med dyrkajord, kalt «haga». Gjødsel fra hestene som ble brukt i gruvedrifta, gjorde det mulig å produsere vinterfór på disse «haga´an». 

Gruvhagaen ble etter hvert utviklet til et lite gårdsbruk med helårs bosetting, og gården kom i privat eie. Med bosted tett innpå arbeidsplassen slapp de å ukependle, til fots eller på ski, mellom Røros og gruva. 

Det var ikke brøytet vintervei til gården, derfor kunne de ikke selge melk til mottak på Røros. Gårdsproduktet var smør. Det var også mulig å tjene noen kroner på salg av melk til gruvearbeiderne. 

Det var to setervoller til gården: Guldalsvollen på Bukkvollan og Gaukvollen i Engfløttdalen. Guldalsvollen ble brukt som vårseter, og Engfløttdalen ble brukt som høstseter. I 1957 ble gårdsdriften lagt ned. Trolig ble hagaen slått noen år etter det. 

Gruvhagaen ble liggende brakk da behovet for å drive med fórproduksjon opphørte, og gjengroingen startet. I 2008 startet foreningen Røroskuas venner og landbruksetaten i Røros kommune et samarbeid der målet er å restaurere kulturlandskapet på Gruvhagaen. Tradisjonelt gikk buskapen aldri på innmark, bortsett fra en kort periode hver høst da den fikk komme inn på «haga`an» for å beite av håen. Som tiltak for å åpne opp igjen landskapet gikk det nå beitedyr her hele sommeren. Også i sommer er det dyr på Gruvhagaen. 

Det ble foretatt en grundig vegetasjonskartlegging på Gruvhagaen sommeren 2008, før dyra ble sluppet på beite. Totalt ble det registrert 84 plantearter der. Økologiske faktorer som baserik mineraljord og sørvendt helling ligger til grunn for artsrikdommen. Antakelsen om at «hagaen» aldri har vært pløyd, bare overflatedyrket ble bekreftet fordi det ikke ble funnet arter som kunne vært innført med såfrø. 

I følge Røroskuas venner, var det røroskyr på alle gårder i hele Rørosdistriktet frem til 1960. Røros var sentrum for for avl av rasen fra 1890-tallet og mange tiår fremover. 

Røroskuas venner beskriver Røroskua slik: 

Rasen er godt tilpasset norske forhold, og et sterkt og delvis naturlig utvalg har gjennom århundrene gjort at rasen er småvokst, fruktbar, helsesterk og nøysom. STN er først og fremst et mjølkefe, med moderat kroppsstørrelse, finlemmet og flinkt til å ta seg fram i all slags terreng. Gjennomsnittlig levende vekt for voksne kyr ligger på vel 400 kilo, mankehøgden ca. 120 cm. Rasen er naturlig kollet, og som oftest svartsidet. Fargefordelingen varierer fra ensfarget svart med hvit stripe etter ryggen og under buken, til nesten helt hvite dyr med svart mule og svarte ører. Rødsidete, brandsidete og gråsidete dyr forekommer også. 

Middels mjølkeavdrått for kontrollerte kyr ligger på ca. 4000 kilo melk med 4,3% fett og 3,3 % protein. På grunn av den lave kroppsvekta og gode bevegeligheten, tar STN-kua seg godt fram i ulendt terreng i utmark. Tråkkskadene ved beiting på eng blir også mindre enn etter tyngre raser. STN har som andre landraser et variert beitemønster, med stort opptak av løv og urter, slik at dyra utnytter utmarksbeitet godt. Den moderate størrelsen gjør også at rasen krever mindre plass, og setter mindre krav til innredning i fjøset enn større dyr. 

Reproduksjonsegenskapene er gode, med sterk og tydelig brunst og god fruktbarhet. Kvigene er tidlig kjønnsmodne, men produksjonen på første laktasjon er moderat. Kyrne er holdbare, og har ofte ytelse opp i høy alder. Rasen har et godt lynne, og dyra er rolige og snille både på fjøset og på beite. «Lettstelt, selskapelig, leken, folkekjær og forstandig» er uttrykk som ofte blir brukt av bønder som har erfaring med rasen. Rasen er ikke særlig godt kjøttsatt etter moderne standard, men egner seg godt til produksjon av mellomkalv. Kjøttet er fin-fibret og med en aning viltsmak. 

Kilde: Informasjonstavle ved Gruvhagaen ved Olavsgruva. 

Røroskuas venner har informasjonstavle om Røroskua ved Gruvhagaen. Foto: Tove Østby


RS Servicenter
Facebook
Twitter
LinkedIn