-2 C
Røros
mandag, desember 10, 2018
Hjem Kultur Sterk hilsen fra gammelsjefen

Sterk hilsen fra gammelsjefen

Olav Mjelva. Foto: Aron Mattson

Tidligere festspillsjef Olva Mjelva er fortsatt engasjert for Vinterfestspill i Bergstaden. Nå har Han kommet med en sterk hilsen til arrangementet, som vi med tillatelse fra forfatteren gjengir her:

Stemning på boks – en hilsen fra en avtroppet festspillsjef

Det kan være vanskelig for en mannlig Rørosing i 30-åra å innrømme at han ble rørt til tårer med opera som tåreframkallende middel, og det attpåtil på en festival som han selv var ansvarlig for. Men slik var det altså da Elizabeth Norberg-Schulz dro i gang med slageren «O Mio Babbino Caro» i Røroskirka i 2008. Det står fremdeles som en av mine største konsertopplevelser.

Hvordan man føler og tolker en konsert kan ha sammenheng med så mangt; egen dagsform, søvn, kjærlighetsliv, inntak av diverse substanser, konsertlokalenes utseende, akustikk, lys, og såklart artistens formidlingsevne og framføring. Noen ganger behøver det ikke engang å være det de fleste tenker på som god musikk eller god formidlig som gjør at en publikummer blir berørt. Det behøver bare å være den rette settingen og stemningen.

Men fram til poenget. Vinterfestspill i Bergstaden byr både på god musikk, fantastiske utøvere og flotte lokaler. Sammen med publikum og kulissene i Den femte årstid framkalles det en stemning som rett og slett bare er unik. Ikke rart man da kan bli rørt.

I 2006 studerte jeg kultur- og musikkadministrasjon i Bø. På høsten fikk jeg en telefon. Det var Aud Selboe som jeg kjente godt fra før. Jeg visste at hun jobbet med Vinterfestspillene, men da hun kort uti samtalen nevnte at jeg kunne være en kandidat for å ta over sjefsstolen ble pulsen høy. Jeg var 23 år og hadde absolutt ingen erfaring med å arrangere noe som helst. Ikke engang min egen bursdag hadde jeg arrangert på flere år. Jeg må si at det var ganske vågalt av Aud å spørre, men så kommer man vel heller ingen vei uten å være litt vågal. Så da mars kom i 2007 var jeg plutselig assisterende leder med ansvar for to konserter. Selvsagt var disse de to konsertene der mest kunne gå galt. En slags svenneprøve kan man vel kalle det. Særlig var Terje Isungsets konsert på Doktortjønna med instrumenter av is en stor utfordring da et krav var at bakveggen på scena også skulle være av is. Med rundt 10 plussgrader på dagtid i flere dager smeltet både selvtillit og håp for den assisterende sjefen. Men som man sier; «Det meste ordner seg på Røros», og det gjorde det ved god hjelp av Ole Jørgen Kjellmark som tilbrakte et par netter ute for å spyle en duk med vann. Konserten (og scena) ble fantastisk, og jeg var mildt sagt særdeles lettet.

Terje Isungset. Foto: Knut Bry


Fra 2008 til og med 2010
 fikk jeg daglig ansvar for festivalen, da med god hjelp fra Aud og Kari. Mine første måneder husker jeg godt. Det virket som en uoverkommelig mengde informasjon å sette seg inn i. Store søknader, budsjett og regnskap, konsertlokaler, restauranter og overnatting, reiser, dialog med kunstnerisk leder og styre, programkorrektur, konferanser, nettsider, pledd, notestativ, harpefrakt osv osv. Det surret tall og navn i hodet konstant og jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde tatt på meg dette. I tillegg måtte man jo se framover og prøve å utvikle festivalen videre, noe som ikke ble enklere da Røroskirka var stengt for renovering i 2009 og 2010.

Men når jeg tenker tilbake på alt jeg lærte så var det en skole som går kulturstudiene en høy gang, og det aller meste har jeg hatt stor nytte av senere også. Jeg tenker på kunnskap om hvor utrolig mange ingredienser man må ha for å kunne arrangere en festival over fire dager inneholder og hva som gjør en festival unik. Jeg tenker også på nye vennskap, et stort kontaktnett og store konsertopplevelser.

Kort sagt så blir det ingen suksess om en av ingrediensene er dårlige, og Vinterfestspill stiller store krav til kvalitet i alle ledd. Det er nok også noe av den viktigste lærdommen jeg har tatt med meg videre. Alle ingredienser må være av beste sort. Da blir det faktisk bra.

Men hva gjør så en festival unik? Alle folkene som er involvert både bak og foran sceneteppet er jo så klart en hovedingrediens. Men den største ingrediensen er selve festivalstemningen. Festivalstemning er noe difust, men samtidig så nærværende. Det er også det vanskeligste med å lage en god festival. Man kan ikke akkurat kjøpe festivalstemning på boks. Min oppfatning av Vinterfestspill er at både publikummere, frivillige, artister og festivalen selv bidrar med varme. Det er en glede over å møtes under akkurat disse omstendighetene. Det er varme sjeler i kalde Røros. Det er varm humor. Det er sprudlende vin og fantastisk mat laget med omtanke. Det er musikere og kunstnere som svetter for å gi publikum store opplevelser. Det er frivillige som gledes over å gi andre glede.

En festival er så mangt, men festivalstemningen er mest. Det er også derfor folk stadig kommer tilbake; akkurat for å oppleve dette i den femte årstid.

Det er viktig å forstå at en festival behøver nye tanker og idéer for å utvikles videre. Det kan være vanskelig å overlate ansvaret for noe man har jobbet med i flere år, men det var nok dette Aud tenkte på i 2006, og det samme tenkte jeg i 2010.

Det er veldig gledelig å se hvordan Vinterfestspill stadig utvikles, og heldigvis har jeg fått være med som musiker i flere år og se den andre siden av festivalen. Det er artig å se hvordan også kunstnerne knytter musikalske og vennskapelige bånd disse dagene. Særlig er det fint at det fungerer så godt når man vet at dette har vært noe Vinterfestspill har jobbet for helt siden starten for tjue år siden; nemlig å gi både publikummere og artister unike opplevelser.

Jeg ønsker Vinterfestspill i Bergstaden alt godt for alle kommende år!