32 av 38 trønderske kommuner vil få færre sysselsatte fram mot 2050. Samtidig øker behovet for ansatte i kommunale tjenester betydelig. Dette er mer enn en kortsiktig bemanningsutfordring – det er en helt ny virkelighet for kommunene. Det handler ikke bare om hvordan vi skal rekruttere nok folk, men om hvordan vi må organisere, prioritere og utvikle kommunene våre i en tid der mennesker blir den knappeste ressursen. Spørsmålet er hvordan Trøndelag skal møte denne utviklingen.

Kronikk av statsforvalter Emil Raaen

I høst har jeg besøkt nesten alle kommunene i Trøndelag. Som ny statsforvalter har det vært viktig å møte både ordførere og kommunedirektører og høre hvilke utfordringer de ser framover. Ett tema går igjen: Det blir færre mennesker å ansette og vanskeligere å finne personer med rett kompetanse.

En ny rapport fra Telemarksforskning på oppdrag fra Statsforvalteren viser at antallet sysselsatte bosatt i kommunen ventes å gå ned. Når også nabokommunene mangler folk, må vi finne løsninger sammen.

Når naboen også mangler folk

Det er lett å tenke at arbeidskraftmangel kan løses med pendling fra nabokommunene. Men hva skjer når også nabokommunene får stadig færre tilgjengelige arbeidstakere? Dette gjør utviklingen i Trøndelag særlig krevende. Namdalen har ifølge rapporten størst risiko for arbeidskraftmangel. Allerede i 2030 må regionen hente arbeidskraft utenfra. Innherred står også overfor omstillingsbehov, mens Fosen ventes å miste sitt arbeidskraftoverskudd i 2038.

Flere trenger tjenester – færre kan jobbe

Flere eldre gir økt behov for helse- og omsorgstjenester. På landsbasis ventes kostnadene til pleie og omsorg å øke med 55 prosent fram mot 2050 dersom kostnadene per eldre holder seg på dagens nivå. Samtidig ventes utgiftene knyttet til barn å gå ned i 8 av 10 kommuner. Færre barn kan redusere behovet i barnehager og skoler, mens eldreomsorgen trenger mer. Ressursene må brukes annerledes.

Det er krevende å legge ned tilbud som betyr mye for innbyggerne. Likevel må kommunene diskutere hvordan tjenestene skal innrettes for framtida.

Arbeidskraftreserven har grenser

En del av løsningen kan være å få flere av dem som står utenfor arbeidslivet, inn i jobb. Kommunene kan også forsøke å få flere pendlere til å arbeide i egen kommune. Men arbeidskraftreserven har grenser. I Lierne, Høylandet, Flatanger, Rindal og Røros er allerede en høy andel av innbyggerne i arbeid. Lierne har samtidig høyest risiko for arbeidskraftmangel i rapporten. Også Tydal, Flatanger, Røros og Namsskogan har svært høy risiko.

Kampen om arbeidskraften blir tøffere

Kommunene konkurrerer ikke bare med hverandre, men også med næringslivet og staten om knapp arbeidskraft. Ifølge rapportens scenario vil sysselsettingen i næringslivet vokse fram mot 2034 før den faller, samtidig som offentlig sektor får økte bemanningsbehov. Derfor må kommunene, staten og næringslivet se arbeidsmarkedet i sammenheng og finne løsninger som utnytter kompetansen bedre.

Økt konkurranse om knapp arbeidskraft kan også svekke produktiviteten i kommunene. Når kommunene konkurrerer om de samme fagfolkene, kan det føre til høyere lønnskostnader, dyrere innleieordninger og mindre effektiv bruk av ressursene. Dette har mange kommuner erfart de siste årene, særlig når det gjelder helsepersonell.

Når flere kommuner bruker mer penger på å sikre seg den samme knappe kompetansen, øker ikke nødvendigvis den samlede tilgangen på arbeidskraft. Det understreker behovet for sterkere samarbeid og nye løsninger for å sikre at kommunenes samlede kompetanse og arbeidskraft brukes best mulig.

Samarbeid er en del av løsningen

Sårbarhet handler om mer enn demografi og arbeidskraft. Telemarksforskning peker også på økonomisk handlingsrom, ledelse, gjennomføringsevne, tillit og samarbeid.

Flere utredninger de siste årene har pekt på større kommuner som én mulig løsning på framtidas utfordringer. Statsforvalteren har per i dag ikke registrert ønsker om kommunesammenslåing i Trøndelag. Da blir det desto viktigere å styrke det interkommunale samarbeidet. Kommunene må finne nye måter å løse oppgavene sammen på, slik at de kan møte framtidas behov med tilgjengelige ressurser.

En nylig kartlegging gjennomført av Statsforvalteren viser at kommunene i Trøndelag i gjennomsnitt har 35–40 formelle samarbeidsordninger. Samarbeid gjør det mulig å dele kompetanse, styrke fagmiljøene og utnytte ressursene bedre. Det handler ikke om å gi fra seg ansvar, men om å løse oppgavene mer bærekraftig.

Statsforvalteren bidrar med tilskudd til utviklingsprosjekter, råd, veiledning og tilrettelegging for samarbeid. Vi vil fortsette å støtte kommunenes arbeid med kapasitet, kompetanse og bærekraftige tjenester.

Spørsmålet er ikke bare hva det koster å samarbeide og omstille seg, men også hva det koster å la være. Bærekraftige kommuner skapes gjennom tidlige prioriteringer, handling og vilje til å finne løsninger i fellesskap. Vi har tid til å handle, men arbeidet må starte nå.