Bakgrunn for boken er en historie som har fulgt Morten H. Bergum siden han var barn. Som gauldaling hørte han forskjellige historier om det som den gangen ble kalt for Kvasshyllraset. Om elva som ble stengt og innsjøen som vokste.

- Det har vært en slik lokal interesse av å forske litt på dette. Undersøke og prøve å følge med litt. Da jeg ble pensjonist fikk jeg tid. Og da gikk jeg først inn i de historiske skrifter. Det er relativt lite da, sier Morten H. Bergum.

Deretter gikk han litt videre og snakket med lokale folk. Han kjente litt til historien fra før. Det som blir kalt for de lokale tradisjonene som har gått fra generasjon til generasjon. På 1990-tallet dukket det opp en god del geologiske undersøkelser. De første geologene begynte å vise interesse allerede på 80-tallet. Men det har vært forskjellige teorier oppover.

- Utifra dagens kunnskap om geologi så er det tydelig at de bommet litt for å si det slik. Men på 1990-tallet var det en kar som het Kåre Rokoengen som tok fatt i dette og ville gå opp i Langdalen, en sidedal og undersøke det som de lokale fortellingene hadde sagt. At der hadde det ligget et vann og at det var det som var årsaken til at Gauldalsraset oppsto. Han fant vann. Han fant ikke bare ett, men han fant fire. Han fant også at de hadde gått ut i katastrofetapping i mellom etter år 1000, men før år 1500. Og da hadde jeg egentlig historien min, sier Morten H. Bergum.

Mennesker

Det er skrevet mye fakta i forbindelse med raset, men Morten tenkte hvordan var det å være menneske oppi dette. Hvordan var det for dem som levde tett på dette og faktisk opplevde det i en tid som sikkert var tøff nok i seg selv. Det var den historien Morten egentlig grep fatt i og tenkte at dette ville han skrive om. Prøve å få beskrevet litt hvordan menneskene som var i dalen på dette tidspunktet egentlig kunne ha opplevd det.

Det ble noen linjer å begynne med. Så ble det noen flere og etter hvert ble det nesten en heldagsjobb.

- Når jeg ble pensjonist så satt jeg hele dager og mer eller mindre skrev og prøvde å lete mer og finne dekkning også. Jeg ville at mest mulig av fakta skulle gjenspeile seg i romanen. Det er viktig både for å forstå tida og for å være tro mot det vi egentlig mener er den mest sannsynlige årsaken til det som skjedde. Så det var i grunn starten det at ingen før hadde skrevet noen ting om raset sett fra menneskelig side. Det var det som drev meg, og jeg tenkte at den historien vil jeg lage litt på, sier Morten H. Bergum.

Stavkirke

På Grindi stavkirke, ca to mil nedover fra der demningen gikk, fant de en gravstein som tydelig viser at det har levd en prest som het Einride. Han hadde ei datter som het Brynhild. Hun omkom på et tragisk vis. Gravsteinen har en spesiell tekst.

- Dette var en historie som jeg tenkte passet godt inn i å skrive om menneskene rundt Gauldalsraset. Så den har jeg dratt med med meg inn i boka og lagt en hendelse inn i dette som egentlig passer litt i forhold til tiden. Jeg vet ikke om hun døde i flom, i svartedøden eller på annet vis. Men som forfatter så har du lov til å dikte, sier Bergum.

Lite oppmerksomhet

Han synes katastrofen har fått alt for lite oppmerksomhet.

- Jeg kjører gjennom Gauldalen i dag, hele veien opp til Røros uten å ha et eneste ord om denne katastrofen. Ikke noen minnetavle. Absolutt ingenting. Det er slik jeg har kalt foredraget for “Den glemte katastrofen". Litt av forklaringen ligger vel i at svartedøden kom bare fire år etterpå. Men likevel det har gått mange år siden da, og raset er en kjent katastrofe. Det er kjent omfanget av den. Over 500 personer døde, sier Morten H. Bergum.

Han synes det er rart at ikke noen har jobbet for å få frem en minnetavle eller noe som forteller om at når du kjører gjennom Gauldalen så kjører du gjennom et ganske spesielt område. Her var Norges største naturkatastrofe målt i tap av menneskeliv, skjedd i 1345. Det har vært litt av motivasjonen hans for å holde foredrag og skrive boka.

Utfordret

På boklanseringen utfordret han kommune og historielag om at nå er det på tide at det kommer noen ting som gjør at folk kan stoppe opp en plass i Gauldalen og minnes dem som var der.

Han kunne ha skrevet en faktabok, men det er det skrevet før. Da får man ikke med det menneskelige aspektet.

- En roman passer veldig bra egentlig for både å dramatisere det og ikke minst å få frem en del sider som ei faktabok ikke vil klare å få frem, sier forfatteren.