Nostalgisk jul

Anne Åssveen og nissen som hun er så glad i. Foto: Tove Østby

Anne Åssveen driver Galleri Kårstuggu på Orvos. I galleriet er det gammel og ny kunst med tilknytning til Røros-området. Samleobjekter av kunsthåndverkere fra Røros og omegn, og mye artig krims og krams. Om høsten og før jul fylles galleriet med nostalgisk julepynt, spesielt nisser. I mange mange år har Anne kjøpt inn nisser, men hun kjøper de ikke til seg selv.

– Man skulle kanskje ikke tro at det er sant, men jeg samler egentlig på veldig lite. Jeg liker å få tak i ting slik at andre kan få gleden av det, sier Anne Åssveen.

Minner

Salget av nostalgisk julepynt er også en liten tilleggs næring for Anne. I tillegg til kroner og ører har det bonusen med at noen blir glad for å finne akkurat den tingen som de kanskje hadde da de var små, barn eller ungdom, som de har sterke minner om.

– Det er en kjempebonus når folk blir så glade. Det opplever jeg hele tiden. Hadde det ikke vært for det så vet jeg ikke om jeg hadde holdt på å kjøpt gamle ting og solgt igjen for det er ganske mye arbeid med det, og du må ha tid til det, sier hun.

Nisser

Anne prøver å kjøpe ordentlige ting. Av juleting er det mest nisser hun kjøper. Det er store nisser, gedigne store tyske nisser som er laget i brent terrakotta. Nissene har forskjellig alder, og har vært laget i lange perioder. Dersom man ikke har litt trening er det ikke så lett å se om de er laget på 1950, 60, 70 eller 80-tallet.

I Tyskland var det mange fabrikker som produserte slike nisser. Anne tror at man på de tyske nissene kan se at de har et opphav i «Snøhvit og de syv dvergene». Nissene blir kalt for Gartenzwerge, nissene sto ute og var ikke spesielt forbundet med julen. Anne har kjøpt noen tyske bøker om nissene slik at hun har bakgrunnskunnskap om dem.

Anne har noen få norske nisser, de er mer slike som man forbinder med fjøsnissen, gårdsnissen og julenissen. Det har ikke vært laget så mange nisser i Norge, men Eie i Egersund som senere ble Egersund-fayance laget en del nisser. De nissene er veldig lite ute på bruktmarkedet. Anne tror det er nisser som folk holder på.

På 1990-tallet laget Kjell Midthun noen fayance-nisser, med mange forskjellige motiv. Nissene er ikke i produksjon lenger, men de er populære den dag i dag. Det som er norsk og laget i små opplag er populært.

Anne har andre juleting også, bl.a. ei gammel julekirke som var i mange hjem på 1970-tallet. Kirkene er blitt veldig populære samleobjekt.

Anne har holdt på med kjøp og salg av nostalgisk julepynt i 10 – 15 år. I starten ville folk ha store nisser, nå er det de bittesmå nissene som er blitt veldig populære. Før hun selger nissene avfotograferer hun dem, lager ei liste med størrelse og kvalitet og legge nissene ut for salg i ulike Facebook-grupper. Hun har også vært på Julemarkedet på Røros med nissene. Det ble solgt mange nisser der. En gang var det nesten to stykker som begynte å slåss om en nisse.

– Jeg er veldig nøye med å gi riktige opplysninger, og beskriver dersom det er noen mangler. Det er helt vesentlig når du driver med noe slikt, at man leverer det som skal leveres. Jeg har mange faste kunder, sier Anne.

Frem til rundt 1958 ble nissene stemplet import, står det import under nissen er den eldre enn det. I følge Anne kom det nye regler for Norge og Sverige som skulle fortelle hvilket land varen var laget i, og ikke bare import. Det som er typisk for de eldste nissene er at de har mørkere farger, og mer detaljert. I tillegg er de tyngre.

Fredet

Anne prøver å unngå å bli for glad i nissene, slik at hun klarer å selge de videre. Men hun har en nisse som er fredet. Det er den eneste nissen som de hadde hjemme da hun var barn. De fikk nissen av en onkel ei jul sist på 1950-tallet. Nissen ble tatt fram hver jul. Nissen har vært i gulvet på ett eller annet tidspunkt, men Anne har limt den skikkelig godt sammen og Oddvar har malt den så i dag ser den helt fin ut.

– Vi satt å så på nissen hver jul. Det var ikke så mye pynt. Det var sikkert mange som hadde råd til å kjøpe alt de ville ha da også. Vi hadde en gård, og det de tjente det måtte brukes til nødvendige ting, så dill-dall, pynt og slik det ble sett på som unødvendig. Pengene gikk til mat, klær og strøm som var livsnødvendig, sier Anne.

Barndom

Jul for Anne er minner, tradisjoner og følelser som er knyttet opp mot mat, julepynt, vær og barndom.

– Barndommen kommer veldig tilbake ved høytider, på godt og vondt. Dersom man er så heldig at man ikke har opplevd noe veldig tragisk i forbindelse med julen eller store sorger den tiden, så klarer man på et vis å ha de gode minnene fremst i hodet hele livet. Jeg tror vi er veldig heldige vi som aldri har opplevd å miste noen på julaften eller i forbindelse med julen, for da tror jeg at det kanskje blir liggende veldig sterkt fremst, og det blir ikke så lett å finn igjen de gode minnene, sier Anne.

Det var ikke rikdom hos Anne da hun vokste opp. Hun fikk ikke så mange julegaver, men fikk ofte ei tegneblokk og fargeblyanter, da hadde barna noe å holde på med i julen da det var noen fridager, men ofte var det kaldt og da var det ikke så greit å være ute og leke.

Anne minnes at hun satt mange juler, år etter år og tegnet nissen som hun fortsatt er så glad i. På kjøkkenveggen hang det en papirløper i julen, den satt hun også å tegnet år etter år.

– Vi kunne jo se at vi ble flinkere og flinkere til å tegne for hvert år. Når jeg ser denne nissen her, så kommer mange minner, da kjenner jeg plutselig lukten av gulv skuret i grønnsåpe og ribbe og kjøttkaker som var inni stekeovnen. Man hentet juletreet på juleaften, det var ikke noe før det. Det var ikke gran på Lesja så vi brukte furu. Det var så intens frisk barlukt, jeg kan kjenne lukten av nykokte smultringer og syltelabber. Det tror jeg er typisk for alle som har lyst på en sånn ting at det får frem minnene, som man kanskje nesten har glemt litt. Jul er nostalgi, det er minner, det er ikke gaver og styr, det er alt det andre. Det er ofte de enkle små tingene, det trenger ikke være noen enorme greier, sier Anne Åssveen.

Foto: Tove Østby