Ivar Østby sin 1.Mai-appell

Ivar Østby. Foto: Tore Østby

Ivar Østby fra Røros AUF holdt 1.Mai-appell på Nilsenhjørnet:

Vi er ikke et folk.

Et samfunn består ikke av folk, det består av enkeltindivider; enkeltindivider som har så mange motivasjoner og opplevelser at det er garantert umulig for en person å forstå alle. 

Det betyr likevel ikke at en organisasjon av mennesker ikke kan; de første partiene oppstod ut av dette ønsket om å kunne handle etter beste evne.

Dette gjelder på alle plan, selv om jeg ofte tenker på de forskjellige arenaene som samme nivå. Politikk er sosialt, og det sosiale kan ofte bli litt politisk. Dette er sannsynligvis fordi det ligger i menneskets natur å jobbe sammen for å løse konfliktene det står ovenfor, uavhengig av om det er hvordan man skal spleise til en pizza etter LAN, eller hvordan unngå streik. Løsningene vi kommer på, de kalles på «fagspråket», politikk. 

Det er en grunn til at vi kaller løsninger politikk, og ikke politikk for løsninger.

Denne grunnen, tenker jeg, er at ikke all politikk kan løse situasjoner, men alle løsninger kan bli politikk. Politikk, altså, yrket og selve kjernen til entusiasmen mange i partiene har, er jo bare en dedikasjon til å finne løsninger. 

Det kan virke som om det er en dedikasjon til å finne problemer, av og til. Svartmaling er et vanlig retorisk middel, selv når det er uten intensjon det brukes. 

Hovedgrunnen til at svartmaling er så vanlig fra folk som hele tiden står i midten av samfunnet, med oppgave å forvalte det, er kanskje at de ser de mørke sidene av det litt hyppigere enn «vi» gjør. 

Det sa noen til meg, en gang, i alle fall. Jeg tror ikke det er så stor forskjell på en politiker, og den generelle personen som er her i dag. Jeg mener, fast, at det ikke er noen innebygd hindring for den generelle personen til å uttale seg politisk; alt er, til en viss grad, politikk.

Grunnen til at svartmaling av situasjoner skjer, er ofte frykt. Frykt for konsekvenser, frykt for hva som ikke vil skje, og frykt for frykten. Populismen, altså, bevegelsen som har bevegd seg smidig gjennom verden, både i form av IS og i form av Trump, nærer seg på frykt, lik jeg gjør på den tidligere nevnte pizzaen. 

Panikk, selv i mildeste form, er det største problemet demokratiet vårt har stått ovenfor. Selvsagt er ikke vårt samfunn, og vårt demokrati, det første som har stått ovenfor panikk og populisme; til og med i det gamle Hellas var ofte populistiske holdninger som avgjorde om masser av mennesker døde.

Eksempelet som står først på listen er sannsynligvis mer relevant enn det burde være. 428 år før Jesus ble født, bestemte bystyret i Mytilene, altså, hovedstaden i Det Gamle Hellas, seg for å rive seg løs fra resten av Hellas, sammen med Sparta. Etter at det ikke gikk så bra for Bystyret og Spartas general, oppstod en debatt i Athen hvor spørsmålet var om de skulle henrette stordelen av mannsbefolkningen i Mytilene. 

I, det jeg vil anta var sinne og frykt for enda et forsøk på løsrivelse, ble det stemt for å drepe hver eneste mann på Mytilene. Etter at båten med hæren som skulle henrette så mange mennesker hadde forlatt stranden, oppstod en ny debatt, med de samme medlemmene, hvor de, tjuefire timer senere, bestemte seg for at det å henrette masse folk, også helt uskyldige, var litt unødvendig. 

Den eneste grunnen til at det ikke døde tusenvis av mennesker den dagen var at folk som, helt sikkert, også følte hat og frykt, ikke lot seg rive med av det. 

Vi, i definisjonen Norge, og det gjelder hver eneste innvandrer, flyktning, og innfødte, har også et par problemer. Flyktningkrisen, så vel som klimaendringer og en mangel på et stabilt USA er alle genuine vansker vi, som vårt Storting, må ta stilling til. Det som likevel er helt sikkert er at vi, som ikke trenger frykte, og som er omgitt av hverandre, definitivt ikke blir flinkere til å ta rette valg av å være redd for «Svenske tilstander». 

Likevel kan det ikke kreves at man ikke føler ubehag når man ser overskrifter om gatevold i Sverige, eller enda en artikkel fra de mange Facebookgruppene som sprer spekulative historier. Frykten er intuitiv og personlig; ingen har rett til å kritisere den. Det som derimot er under enhver kritikk, og som jeg har full tillit kan bygges opp under, er motet og aktiviteten. Vi kan, og vi skal, som et folk, bestående kun av individer, klare å holde hodet kaldt, også når hjertet er varmt.

Gratulerer med dagen!

Taleren holdt seg delvis til manus og det som er gjengitt her er orginalmanuskriptet.