Elden tar nye skritt

Kalle og Ellen. Foto: Tore Østby

Den 19. utgaven av Elden hadde premiere i går kveld, og de som var til stede fikk en sterk teateropplevelse. Tidligere oppsetninger har hatt større stjerne på papiret i noen av de ledende rollene, men om jeg skal driste meg til å spå litt, vil årets forestilling bli blant de sterkeste på kommende stjerner. Imponerende er det også at så mange, der flere av dem er nye i sine roller, gjennomfører en hel forestilling i to akter så og si uten merkbare feil.

Premieren var preget av godt skuespill i form av fjellstøe replikker og god innlevelse. I år er det likevel musikken som står igjen som den delen av forestillingen som har løftet seg mest. Mange utrolig flotte sangstemmer, fikk briljere i nye spennende arrangementer. Mest imponerende er likevel hvordan sangene er sydd sammen i veldig elegante overganger. Skjalg M Raaen har gjort det musikalske enda mer helstøpt enn noen av de som har vært musikalsk leder tidligere. Det skinner igjennom at han har utrolig dyktige musikere med seg. I noen få tilfeller druknet sangtekst litt i musikken i går, men det blir sikkert justert inn til senere forestillinger.

Også på lys er det tatt nye steg. De svarte slegghaugene er et utfordrende bakteppe for lyseffekter, men Eivind Myren viser seg som en magiker og får til utrolige stemninger særilg i finalen der lyset har hovedrollen.

Elden har sett regissørene komme og gå. Alle har de hatt sin egen inngang til jobben, slik regissører skal ha. Det er likevel bemerkelsesverdig hvort trofast de alle sammen har vært til Bertill Reithaug og Arnfinn Strømmevold sitt originalmanus. Det gjelder også for Catrine Telle. Historien er ikke mye forandret, men fortelles på en litt annen måte. Elden tar nye skritt. Catrine Telle presenterer en forestilling som er svært effektiv og profesjonell. Tempoet holdes gjennom hele forestillingen. Personlig er jeg så forelsket i noen av vendepunktene i Elden, at jeg faktisk skulle ønske at tempoet ble tatt ned en to-tre ganger for å dvele med noen av de sterkeste stemningene.

I de mange viktige rollene i stykket gjøres det mye godt skuespill. At debutanter i så sentrale rolle leverer på dette nivået, er verd å merke seg på flere måter. For det første er det mange store  talenter her. Ser man på Eldenhistorien, har det litt gradvis kommet flere og flere for hvert år. FLere kommer til å ta steget og bli profesjonelle skuespillere. Det sier en del om talentutvilingen i skolene på Røros og i teaterlaget, og menneskene som er aktive der. At de unge skuespillerne leverer som de gjør i en Elden-premiere må nok likevel først og fremst tilskrives regissøren. Catrine Telle må være utrolig flink med flinke folk.

Blant skuespillerne er det mange som burde trekkes fram, og jeg vil gi plass til fire. Denne gangen er det en bergenser, som spiller Bergmann. Jon Bleiklie Devik gjør en veldig fin rolle og gir den gamle direktøren mer verdighet enn vi har vært vant til. Han er kjent fra mange filmer, og har levert mye bra skuespill fra scenen tidligere, blant annet fra Det norske teateret. Bleiklie Devik bør synge mer.

Snorre Ryen Tøndel har tatt steg hele tiden. Han har tatt med seg erfaringene fra nordiske Musikalscener, og leverer tidenes beste Niklas. Oda Smit Ødegård imponerer veldig med stemmen i sin tolkning av Ellen. Samspillet med Oskar Tørres Lindstad er nært og ekte. Når man ser de to utfolde seg skulle en nesten tro at de ikke har gjort annet i sine korte liv. De to kommer til å nå langt, og jeg tror i fullt alvor at Oskar en dag kommer til å motta en statuett som heter det samme som ham, bare med c.

Alt i alt gir Rørosnytt årets Elden terningkast 5. Catrine Telle skal regissere Elden to ganger til. og fortjener å ha noe å strekke seg etter……….

 

Anmeldt av Tore Østby

Jo Bjørner Haugom er stø både på hesten og i rollen som Armfeldt.
Foto: Tore Østby