Bli med på Rørosnytts skrivekonkurranse

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Søker fire nye samiske veivisere

Bli abonnent

For å få tilgang til dette innlegget må du ha et abonnement.

Hvis du er medlem kan du logge inn her: log in

Eller du kan kjøpe abonnement: Årsabonnement, Halvårsabonnement, Grasrotabonnement or Månedsabonnement.

Synliggjør det som har vært usynlig (+)

Mattis Danielsen er født og oppvokst på Røros. Han er født inn i den samiske reindriftskulturen, i Saanti Sijte, som er Essand reinbeitedistrikt. I motsetning til andre samiske barn på den tiden, gikk Mattis på Røros skole.

Samiske barn gikk ofte på internatskolen i Snåsa. Mange foreldre valgte den skolen til sine barn for å få språket og det kulturelle fellesskapet tilbake. Litt av grunnen til at Mattis gikk på skole på Røros var at hans far hadde gått på sameskolen i Havika. Det var ifølge Mattis en skole som var ment bare for å samle samiske barn, og fornorske dem. Det fikk man ikke samisk kulturelt utbytte av. Det er gjort en del forskning som viser at det var mye negativt med det. 

– Han ville ikke sende meg på ei skole borte fra familien og foreldre. Jeg ville det ikke selv heller. Det fikk både fordeler og ulemper med det. En ting er at du fortsatt hadde tilhørigheten til Røros, og området rundt omkring her som var viktig. Det er viktig for barn å ha denne tilhørigheten, også for voksne selvsagt. De som gikk på skole i Snåsa fikk kanskje mer tilhørighet seg imellom. Det ble en sterkere samisk identitet blant dem. Det var noe som jeg merket også når vi samiske barna traff hverandre i sammenhenger som hadde med reindrifta å gjøre, som kalvemerking, slakting, flytting og slike ting. Da merket jeg at de hadde noe som jeg ikke hadde. De hadde en helt annen tilnærming til å bruke språket, sier Mattis Danielsen. 

Brekken

Da Mattis gikk i 5. – 6. klasse fikk han tilbud om samiskundervisning i samarbeid med Brekken skole. Da reiste han en dag i uken til Brekken, og fikk undervisning i språk og duodji, som er samisk sløyd. På sett og vis er det den samme ordningen man har i dag med at samiske barn får opplæringen i hjemkommunen og dermed kan bo hjemme sammen med familien. 

Lærer

Mattis jobber i dag som samisklærer ved Røros skole med barn fra 1. – 10. trinn. Røros kommune tilbyr i dag samiskundervisning både på Røros og i Brekken, og alle barn knyttet til den samiskekulturen har nå krav på å få språkopplæring på hjemplassen. 

– Det er jo et paradigmeskifte. Jeg hadde aldri klart å sende barna mine på internatskole 40 mil unna. Men man må tenke på at det var det eneste alternativet man hadde for å få språkopplæring tidligere. Forstår jo helt klart at man gjorde det, men det gjør jo noe med familien. Det gjør noe med barnet selv som blir sendt dit. Det gjør noe med det her samiske samfunnet, og det gjør noe med lokalsamfunnet her. Når du ble sendt bort på skole i Snåsa, og kom tilbake i feriene så ble du nesten sett på som fremmed. Det vet jeg at flere har sagt. Det var noe som jeg observerte selv også, at mine norske kompiser synes liksom det var rart at de kunne være rørosinger når de ikke så dem i Røros. De var jo bare en del av Rørossamfunnet i feriene, sier Mattis. 

Barna startet på internatskolen fra 1. klasse. Mattis tror det måtte være tøft for alle, både store og små.

Formidling

Mattis liker å jobbe med barn. Han liker formidling, det er noe som han brenner for. Alle alderstrinn har sine utfordringer og sine fordeler med læringen. 

– Jeg synes det er kjempeartig å se elevene, og kunne følge dem fra 1. trinn og ut skolen, sier Danielsen. 

Røros kommune har fått et tilbud der andre også kan få lære samisk, ikke bare samisk elevene. Det har vært en del utfordringer med lærekreftene, med tanke på at det samiske samfunnet ikke er så stort og det er få utdannede samiske pedagoger. Det ser ut til at denne trenden er i ferd med å snu, så det er håp for fremtiden.  

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mattis i sitt rette element. Foto: Privat

Samisk historie

Når Mattis ikke er lærer har han flere spennende prosjekter han jobber med.  Blant annet å finne ut mer om den samiske historien, som i følge Mattis har vært veldig underkommunisert. 

På 1970-tallet og tidlig 80-tallet under revitaliseringen av samisk kultur i forbindelse med Stilla-utbyggingen, og senere når Sametinget kom på trappene, ble det bredere interesse for samisk historie og kultur. 

– Det har egentlig bare vært et fenomen som har vært frakoblet historiefaget. Det har ikke vært fokus på den samiske historien, sier Mattis. 

Kulturminner

Han jobber med kulturminner og finner mange spor bakover i tiden. Mattis har bestandig interessert seg for historie, og som barn leste han mye, ikke bare samisk historie, men all historie. Røroshistorien med Røros Kobberverk og krigshistorie var noe som opptok han veldig. Men hele tiden har han hatt spørsmålet om hva med den samiske historien?

– På skolen var kanskje bare noen få sider i et kapittel som var viet den samiske historien, og da gjerne stereotypisk om at samene bodde i Finnmark. De drev utelukkende med reindrift, og bodde i lavvo. Det var på det nivået der. De spørsmålene man fikk som barn, om man bodde i lavvo, det er spørsmål som man kan møte i dag også. I visse deler av det norske samfunnet så vet man veldig lite om samisk historie, sier Danielsen. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Privat

Språkforvaltningsområde

Røros er blitt samisk språkforvaltningsområde, og dette medfører at samene får synliggjort seg mye mer, men Mattis tror at den jevne rørosing vet veldig lite om den samiske kulturen. 

– Bare det at reindrifta foregår rundt Røros, er det ikke alle som er klar over. Det kan man merke dersom man for eksempel har flokken på fjellet, og ser ned på Bergstaden. Du ser Rørossamfunnet, men du vet at de inne i bykjernen, ikke ser deg, sier Mattis. 

Drivkraften som ligger hos Mattis er å få synliggjort det er som tidligere har vært usynlig. 

Elev

– Som elev på Røros skole fikk man opplæring i det som stod i skolebøkene, og resten var litt opp til lærerne selv hvor mye de ønsket å legge i undervisningen. Nå hadde jeg Arne Bakken som klasseforstander, og han var veldig fremoverlent på å forankre undervisningen lokalt. Han tok blant annet med seg klassen opp til reinflokken ved Flensjøen. Vi hadde skitur dit, og vi hadde med samiske gjenstander som kniver og sløyd å vise frem. Fortsatt i dag er det også veldig opp til den enkelte lærer hva som blir lagt inn i undervisningen, sier Mattis. Han legger til at det samiske samfunnet er basert på muntlige tradisjoner, og overleveringer der historiefortelling om seg selv som folk og kultur er viktige elementer, og tradisjonen strekker seg langt bakover i tid. Det som skolevesenet, læreverket og annen litteratur presenterte det var en helt annen historiefortelling. Det ble litt kollisjon om hva som var den riktige fremstillingen. Det er årsaken til at Mattis fikk den store interessen for å prøve å finne ut mer om sin historiske bakgrunn. 

Rørosboka

Bygdebøker som blant annet Rørosboka er noe Mattis bruker flittig i sin jobb med å finne elementer han kan putte inn i en historisk kontekst. 

– Det er mye god informasjon i en bygdebok, men samtidig har de ikke samme kravet til forskning, men allikevel kan innhold bli oppfattet som et ubestridelig faktum når det står på trykk. En bygdebok kan bli som bibelen til et bygdesamfunn. Da er det kanskje det man forholder seg til, og her på Røros så ble Rørosboka skrevet på 1940-tallet, med datidens forskning og datidens strømninger. Men det er blitt presentert i senere tid også som faktum. Blant annet at man ikke vet når samene kom. De kom hit innvandrende kanskje som et fremmedelement på 16-1700-tallet, men det er bare antagelser. Forskningen var jo ikke der. Det setter seg i lokalsamfunnet, og så reproduseres det som fakta. Så er det vanskelig å komme frem med ny forskning inn i dette paradigmet, sier Mattis. 

Forskerne

Han synes dagens forskerne gjør en utrolig god  jobb. Det ligger til grunn et krav om å formidle informasjon og forskningsresultater til allmennheten og ikke  bare frekventere innad i forskermiljøene.    

– Jeg synes formidlingsbiten er veldig viktig, og så er den kjempeartig også for det er da du får til samtalene. Får i gang dialogen med folk, og denne undringen blant folk som er det som skaper læring, sier Mattis. 

Foto: Privat
Foto: Privat

– Nødvendig å slå alarm

Pressemelding fra Sametinget:

– Det som er helt tydelig etter dette hastemøtet er at alarmklokkene må ringe. Nå må helheten av belastningene som reindriftsnæringen opplever løftes frem, slik at ansvarlige myndigheter får et blikk på det, sier sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR). 

Sametingsrådet hadde i går torsdag invitert sentrale aktører til et hastemøte for å belyse de menneskelige og sosiale aspektene reindriftsnæringen opplever som følge av klimakrisen. 

På møtet deltok Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS), kommuneoverlegen i Kautokeino og Redd Barna. I tillegg deltok Kommunal- og distriktsdepartementet og Barne- og familiedepartementet som observatører. 

På møtet var det enighet om at det må gjøres en jobb for å belyse de menneskelige sidene ved beitekrisen og klimaendringene.

Kommuneoverlege i Kautokeino Ánne Lájla Westerfjell Kalstad fortalte om reindriftsutøvere som er svært preget av denne situasjonen, både fysisk og psykisk. De har jobbet døgnet rundt, og er fysisk og mentalt utslitte. Hun ser også at de har utelatt kontroller i vinter, og utsetter planlagt behandling. 

– Det er en svært alvorlig situasjon for reindriftsfamilier, og ikke minst for barn og unge, sier Myrnes Balto. 

Barn og unge i reindrifta utsettes for mange ekstra psykiske belastninger som andre barn ikke trenger å oppleve. På møtet ble blant annet behovet for en lavterskel chattetjeneste tilpasset samiske unge diskutert. 

– Det trengs konkrete tilbud for barn og unge, som bærer på store byrder, sier Myrnes Balto.

Han sier at beitekrisen og klimaendringer fører med seg en stor fysisk og psykisk belastning i seg selv. I tillegg kommer de personlige økonomiske konsekvensene ved krisen, som igjen forsterker belastningen. 

– Vi har fått høre om familier som nærmest står på konkursens rand. Derfor er det helt nødvendig at beitekrisen ikke bare forstås som en nærings- og dyrevelferdssak, men som en sak som også har store menneskelige konsekvenser. 

Neste steg blir å løfte dette til et nasjonalt nivå, også utenfor landbruksministeren. 

– Dette er en sak som angår helseministeren, finansministeren og barne- og familieministeren. De privatøkonomiske utfordringene må løses, og helsevesenet må ta sitt ansvar for skikkelige tilbud som kan støtte familier som sliter nå, og som vil kunne slite ekstra i fremtidige klimarelaterte kriser. 

– Situasjonen i reindrifta er meget alvorlig

Pressemelding fra Sametinget:

En voldsom økning i prisen både på fôr og drivstoff fører til svært presset økonomi i reindriftsnæringen. Sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR) er bekymret for reineiere og ber om hastemøte med regjeringen.

Flere og flere reineiere tar kontakt med sametingspresident Silje Karine Muotka for å fortelle om den alvorlige situasjonen som de opplever i reindriftsnæringen. 

– Vi får inn dramatiske meldinger om at reineiere opplever at de er snart er på konkursens rand fordi det er en dobbelbelastning med låste beiter og høye driftsutgifter. Jeg tar bekymringsmeldingene fra reindrifta på stort alvor og forstår at situasjonen er både alvorlig og prekær, og vil sammen med sametingsråd Hans Ole Eira og øvrige ansvarlige myndigheter prøve å finne løsninger som avhjelper situasjonen med både akutte og langsiktige løsninger, sier sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR).

Reindriftsnæringen opplever nå voldsomme merkostnader på drivstoff etter kraftige prisstigninger på grunn av krigen Ukraina. I tillegg har energikrisen i høst bidratt til økte kraftforpriser. Kombinasjon med merarbeid på grunn av klimaendringer og finansiell forskjellsbehandling tvinger reindrifta i kne. I mange områder har tilgangen til vinterbeitene låst seg fullstendig og reineiere jobber døgnet rundt for å både gjete og å fore flokkene. 

– Reineiere opplever en maktesløshet, sier sametingsråd Hans Ole Eira (Sp).   

Sametingspresidenten ber nå om hastemøte med landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

– Familiene som driver med reindrift, har en tung og arbeidskrevende hverdag. Når økte kostnader på både drivstoff og fôr kommer i tillegg til det daglige arbeidet, så skaper dette en meget stor belastning. Avhengig av hvor lenge de vanskelige beiteforholdene varer, så kan dette påvirke kalveproduksjonen til høsten. En slik situasjon vil påvirke slakteuttaket og dermed den økonomiske inntjeningen negativt. Dette kombinert med økte uforutsette kostnader i løpet av vinteren og våren, vil være en enorm byrde for reindriftsfamiliene, sier presidenten. 

Sametinget ber om at ansvarlige myndigheter setter i verk ekstraordinære tiltak for å unngå menneskelige tragedier. 

– Vi anser situasjonen såpass dramatisk at Sametinget i fellesskap med Landbruks- og matdepartementet, statsforvalterne i Troms og Finnmark og Nordland, samt NRL, snarest bør komme sammen for å finne løsninger som bidrar til å lette på byrden som mange reineiere opplever nå, sier Muotka og Eira.

Samiske stedsnavn i det flerspråklige landskapet i Norge

Kronikk av Sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR) :

Har du noen gang tenkt på hvordan ditt morsmål omfavner deg; hvor mye språket ditt brukes, ses og høres i samfunnet? Har du lagt merke til hvor svakt de samiske språkene står i det språklige landskapet i Norge? Og har du tenkt på hvorfor det er slik? Sametingsrådet har invitert Sametingets plenum til å diskutere dette under plenumsuka i mars i år. Dette for å løfte frem viktigheten i arbeidet med å synliggjøre samiske språk i samfunnet, slik at de samiske språkene får den naturlige plassen som de har krav på i samfunnet.

Stedsnavn har stor betydning for alle i samfunnet. Stedsnavn har en særs viktig rolle i språket og kommunikasjonen, og de gjør det lettere for oss å koordinere og kommunisere med andre. Det er ikke uten grunn at folk har gitt navn til fjord og fjell – det er nettopp for å skille disse fra hverandre, og å gi plassene de særegenhetene de innehar.

For Sametinget er det viktig at samiske stedsnavn synliggjøres bedre. Vi vil at flere samiske stedsnavn skal vises både på kart og skilt. Sentralt i dette arbeidet er anerkjennelsen av at samiske språk er likestilt med norsk, og har status som urfolksspråk – etter den nye språkloven.

At Oslo kommune nå jobber med å vedta samiske parallellnavn på kommunen og blir utfordret til å skilte og synliggjøre samiske språk er en viktig milepæl for det samiske språket. Dette er ikke bare viktig for Oslo kommune, men for hele staten, som må bryte normen om og forståelsen av at Kongeriket Norge er enspråklig. Norge som stat har ennå ikke klart å omfavne sin samiskspråklighet for fullt.

Selv om vi er i år 2022, møter samiske stedsnavn og samiske skilt fortsatt motstand fra flere hold. Ikke bare er det jeger- og fiskeforeninger som jobber imot de samiske språkene, men dette skjer også på kommunenivå. Et eksempel på dette er Narvik kommune som ikke ønsket å ha et samisk parallellnavn, selv om kommunen ligger i et samisk område. Kanskje er det snakk om uvitenhet og mangel på bevissthet på det samiske? Eller kanskje ligger noe av bakgrunnen – ikke i selve stedsnavnet – men i hva synliggjøringen av det samiske navnet representerer? Dette viser med tydelighet at Kongeriket Norge enda sliter med rester av fornorskningspolitikken, og at det samiske blir forsøkt definert bort fra offentligheten.

Selv om man skulle tru at det i 2022 hadde vært mer bevissthet rundt samiske språk i Norge, men den gang ei. For ikke så altfor lenge siden når man skulle fylle vann på flyplasser i Norge, sto det skilt med ordet vann oversatt til ørten språk fra øst til vest, men ikke til Norges egne urfolksspråk. Dette viser at samfunnet ikke er bevisst på samiske språk og språkenes situasjon og status. Det viser at det samiske ikke ligger i bakhodet, og det er bestandig noen som må påminne om at vi fortsatt er her, og språkene fortsatt brukes.

Mange steder er likevel det samiske godt synlig, og det gleder mitt språkhjerte. Vi har fått samiske skilt på Norge – Norga ~ Vuodna ~ Nöörje – ved de fleste grenseovergangene nå, og flere samiske stedsnavn kommer på skilt. Synliggjøringen av det kulturelle og språklige mangfoldet er viktig, fordi det er selve kjernen på Norge som nasjon, som er grunnlagt på territoriet til to folk – samer og nordmenn.

Stedsnavn er som sagt viktig for alle, som både en identitetsmarkør og en anerkjennelse av språket, noe som ofte skaper debatt. Når kommunene skal vedta samiske stedsnavn, blir det ofte diskusjoner om navnenes skrivemåte, og om det er det riktige navn som vedtas. Dette syns jeg er positivt, fordi det viser for alvor at samiske språk er levende språk, og at stedsnavnene er i bruk hos den lokale befolkningen. Det at ulike lokaliteter har samiske navn viser også til at områdene har blitt brukt i lang tid.

For vi må huske på den historien som det samiske folket og de samiske språkene har gjennomgått i løpet av de siste 150 årene, når det ble brukt mange ulike og dramatiske strategier for å fjerne og usynliggjøre samiske stedsnavn. Det ble laget jordsalgsreglementer og instrukser for at norske navn skulle prioriteres. Et eksempel på dette er en instruks fra 1895 der det står at «Hvor lappiske navne forekommer, må der lægges vægt på at få også det norske navn eller oversættelsen af det lappiske opgivet på stedet. Det norske navn påskrives som hovednavn med det lappiske navn i parenthes og med skrift uden tryk.». Slik ble de samiske navnene, både navn på oppmålt eiendom, samt stedsnavn på kart, fornorsket og usynliggjort i det offentlige.

Selv om vi er i 2022 og verden og samfunnet har utviklet seg til det positive, ser vi fortsatt spor og konsekvenser av disse bestemmelsene. Det samiske samfunnet har nå lenge jobbet med å få samiske språk synlig i samfunnet, blant annet ved å få samiske skilt. Dette er et arbeid som Sametinget og den samiske stedsnavntjenesten vil fortsette med. Etter 150 år med fornorskning av samisk språk og samiske stedsnavn, er vi i en dekoloniseringsprosess, der målet er å få samiske språk synlig i det språklige landskapet i samfunnet.

Vi ser også at mange er brennende opptatt av stedsnavn og det finnes mange gode prosjekter som fremmer våre stedsnavn. Dette er noe som vi vil fortsette å støtte, samtidig som vi oppfordrer andre aktører til å hjelpe oss med synliggjøring av samiske stedsnavn og samiske skilt.

Áltá, Álaheajju, Alta og Alattio. Et kjært barn har mange navn, og alle navn er like mye verdt.

Fremmer plan for grensenedbygging i Sápmi

Pressemelding fra Sametinget:

Sametingsrådet fremmer i mars en sak for Sametingets plenum om grensenedbygging i Sápmi. Saken bærer preg av erfaringer fra stengte grenser under koronapandemien, samtidig som sametingsrådet har fokus på å bygge ned grunnleggende grensehindre som påvirker samer i en normalhverdag.
 
–   Pandemien har gitt oss en rekke spesielle utfordringer og en kraftig påminnelse om at Sápmi er delt av statsgrenser. Vi mener det er nødvendig å etablere en beredskapsplan som sikrer at samene kan leve som ett folk i fremtidige pandemisituasjoner, sier sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR).
 
Men grensehindre er ikke noe nytt under pandemien. Plenumssaken er først og fremst en oppfølging av Samisk Parlamentarisk Råds (SPR) grensehinderutvalg, som sommeren 2021 leverte en rapport om grensehindre i Sápmi. SPR er Sametingenes samarbeidsorgan.
 
Målet til sametingsrådet er å gjøre det lettere for samer å samhandle som ett folk over grensene. Grensehindrene sametingsrådet nå ønsker å arbeide med inkluderer skattemessige forhold, moms, helse, gjeterhunder, studiestøtte, geoblokkering og informasjonsmangel.
 
–   Noen av reglene som skaper trøbbel er til å riste på hodet av. Det er for eksempel håpløst at vi har et særegent skattesystem i grenseområdene som legger en ekstra byrde på arbeidstakere som bor i et land og jobber i det andre, forteller Muotka og viser til særreglene om at man selv må sørge for å betale skatt til to land hvis man bor nært grensen.
 
Sametingsrådet legger opp til å arbeide i tett dialog med de andre Sametingene, norske myndigheter og det nordiske grensehinderrådet for å bygge ned grensehindre.

 – Noen av grensehindrene krever handling fra flere aktører og vi vil prioritere å bygge strategiske samarbeid med en rekke aktører, avslutter sametingspresident Muotka.
 
Saken behandles av Sametingets oppvekst-, omsorgs- og utdanningskomité mellom 22 og 25 februar og av Sametingets plenum torsdag 10. mars.

Sametinget løfter innsatsen mot vold i Sápmi

Pressemelding fra Sametinget:

Sametingsrådet fremmer i mars en redegjørelse for Sametingets plenum om tiltakene i regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Vold i nære relasjoner er en utfordring i Sápmi, og om lag halvparten av samiske kvinner har oppgitt at de har opplevd vold. – Forebygging og bekjempelse av vold er et viktig arbeidsfelt for Sametinget, sier sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR).

I forbindelse med den forrige regjeringens arbeid med handlingsplanen “Frihet fra vold”, som ble presentert i august 2021, deltok Sametinget i arbeidet med et eget kapittel om frihet fra vold i Sápmi. I redegjørelsen peker sametingsrådet på at tiltakene i den nasjonale handlingsplanen er et godt stykke på vei for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, også i Sápmi. Men veien til frihet fra vold er fortsatt lang, og mye arbeid gjenstår. 

Redegjørelsen, sammen med sametingsmelding om likestilling «Sábme jállu», skal danne grunnlag for videre arbeid med Sametingets egen handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold og overgrep. 

– Jeg ønsker å invitere sametingsrepresentantene med i prosessen om hvordan Sametinget skal arbeide videre mot vold. Vi skal bidra i oppfølgingen av regjeringens tiltak, og så skal vi også i gang med å lage en egen handlingsplan for Sametinget. Vi skal ikke hvile i arbeidet mot vold, sier Myrnes Balto.

Arbeidet mot vold skal ha høy prioritet 

Sametinget skal være en bidragsyter til holdningsendring og til mer åpenhet om vold. Å bryte stillheten og ikke tie om vold og overgrep, og anerkjenne at volden ødelegger samfunn, har vært avgjørende for at det nå er et samisk innsatsområde i en nasjonal handlingsplan. 

I samarbeid med nasjonale myndigheter, og i dialog med offentlige etater bidrar Sametinget til tiltak som forebygger og bekjemper volden, og erfarer at noen av tiltakene fortsatt må jobbes videre med. 

– Arbeidet stopper ikke der. Den virkelige jobben starter med oppfølging og videreutvikling av tiltak. Handlingsplanen slår fast at arbeidet mot vold skal ha høy prioritet også i årene som kommer. Utfordringene samfunnet står overfor, skal møtes med handling som er basert på solid og oppdatert kunnskap, sier Myrnes Balto.

Justisministeren til Sametinget

I anledning at Sametinget skal behandle saken i plenum, har sametingsrådet invitert justisminister Emilie Enger Mehl til Karasjok 10. mars. Hun har meldt sin ankomst.

– Vi er svært glade for at justisministeren viser engasjement for arbeidet mot vold i Sápmi, og ser frem til besøket. Sammen håper jeg at vi kan få gjennomført tiltak som bidrar til å forebygge volden, sier Myrnes Balto.

Lahkoe saemiej åålmege-biejjine  – Gratulerer med samefolkets dag!

Leserinnlegg fra Hilde Danielsen, Hanne Hauge, Marianne Moseng Breigutu og Christian Elgaaen

6. Februar er samenes nasjonaldag. 

Samefolket har en viktig plass i Norges historie og samtid. Som urfolk har samene rett til å få leve i samsvar med sin kultur, sin næring og sitt språk. Norge plikter å sørge for at disse rettighetene ivaretas.

Vårt land er bygget på territoriet til to folk, samene og nordmenn. Vi er to kulturer med to offisielle språk. Vi bor og lever sammen. Samisk og norsk er likeverdige språk. 

Fornorskningspolitikken har satt de samiske språkene under hardt press. SV vil arbeide for styrking av det samiske språket, og retten til samisk språkopplæring, både i by og bygd, i nord og i sør. Alle i landet må få god kunnskap om samisk historie, språk og kultur gjennom skolegangen og i vårt samfunnsliv. Synlighet av samisk tilstedeværelse er viktig. Kunnskap om hverandres kulturer er veien for å bygge broer i samfunnet. 

Røros kommune har et særskilt og spesielt ansvar som forvaltningskommune for samiske språk. Røros SV er stolt over at vi nå har fått på plass offisielle samiske stedsnavn som Plaassja, Kloemege og Praahka. Det er en god start, og vi ønsker flere samiske stedsnavn og samiske skilt velkommen. 

I Røros kommune har vi flere viktige samiske institusjoner som Aajege språksenter og Sanks/Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus. Vi ønsker også å trekke frem Samisk helseteam, som er et samhandlingsprosjekt mellom Røros kommune, St. Olavs hospital og Sørsamisk helsenettverk. Dette prosjektet bidrar til å skape likeverdige helsetjenester til samisk befolkning i sørsamisk område, som den samiske befolkningen både har rett til og behov for. Det er gledelig å se at dette prosjektet har tilført både ressurser og kunnskap til helsetjenestene i kommunen vår.

3 av 4 unge samer i dag har opplevd hets, trakassering eller rasisme, enten på sosiale medier eller i forbindelse med skolearrangement. Vi ser ungdommer som gruer seg for å bruke den samiske koften, gapta, på skoleball. De er redde for slengkommentarer og negative tilbakemeldinger. Vi som samfunn har et ansvar for å trygge våre barn og unge. Vi skal respektere hverandres meninger, men vi skal ikke godta hets, trakassering eller rasisme. Vi må stå sammen mot slike ytringer. SV tar denne kampen på alvor.

Samiske kulturarrangement og institusjoner er viktige møteplasser der samer og andre kan oppleve samisk kultur. Slike møteplasser må det offentlige støtte opp om. Samiske primærnæringer må gis mulighet til å leve og vokse. Reindrifta er en viktig næring i vår region og er med på å skape mange arbeidsplasser. SV vil hindre at reindriften mister beiteområder til arealinngrep, som utbygginger til vindkraft, gruver, vannkraft og andre naturinngrep. Samene må sikres avgjørende innflytelse over beslutninger som angår deres samiske språk, kultur, næring og samfunnsliv. 

SV ønsker at 6. februar skal være en offentlig høytidsdag, der hele Norge tar del i feiringen av samefolket og samisk kultur. La oss være stolte sammen!

Lahkoe saemiej åålmege-biejjine, gaajkh dovnesh!

Røros SV 

Hilde Danielsen, Hanne Hauge, Marianne Moseng Breigutu og Christian Elgaaen.

Saemiej åålmegebiejjiem heevehtibie Plaassjesne // Feiring av Samenes nasjonaldag på Røros

Pressemelding:

Aajege, Rørosmuseet, Åarjelsaemien healsoeviermie jïh Rørosen tjïelte böörieh Saemien åålmegebiejjiem heevehtidh hïeljen goevten 5. jïh 6.b. Plaassjesne.  // Aajege, Rørosmuseet, Sørsamisk helsenettverk og Røros kommune inviterer til markering av Samenes nasjonaldag helga 5. og 6. februar på Røros.  

Buerie båeteme – Velkommen!

Lahkoe biejjine –  Gratulere med dagen!