Kronikk

Pasienter og pårørende må medvirke mer

av

Kronikk av: Kenneth Ledang, seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Trøndelag

Tjenestetilbudene innen helse og omsorg må i langt sterkere grad enn i dag reflektere behovet og forventningene som pasienter og pårørende har.

Fylkesmannen har som ett av sine oppdrag å stimulere helse- og omsorgstjenestene til å ta i bruk verktøy for innhenting av brukererfaring og brukertilfredshet og at brukermedvirkning ivaretas i lokal tjenesteutvikling. 

Den løsningen som mange velger er spørreskjema som fylles ut én gang pr. år og sendes til ledelsen. Sjelden eller aldri kommer resultatene tilbake til tjenesteutøverne og pasientene, eller blir brukt til konkret forbedringsarbeid. Organisasjoner som nyttiggjør seg brukernes erfaringer på en mer systematisk måte kan vise til økt effektivitet og bedre kvalitet på tjenestene.

For å nå målet om økt brukermedvirkning i helse- og omsorgstjenesten, må kvaliteten, frekvensen, relevansen og systematikken på brukerinvolveringen økes. 

Kommuner og HF bør bygge opp et transparent system for brukerinvolvering, både på individ, gruppe- og systemnivå. Brukerinvolveringen må gå tydelig frem av kommunens kvalitetssystem. Hvor ofte skjer det? 

Kvalitetssystemet bør inneholde en systematisk oversikt over teori, metoder og ressurser som gjør det enklere å bringe inn brukererfaringene. Et kvalitetssystem som innbefatter dette, vil senke terskelen for å involvere brukere.

Målet må være at tjenestetilbudene i langt sterkere grad enn hva tilfellet er i dag reflekterer behovet og forventningene pasienter og pårørende har. I dag skjer dette i alt for liten grad. 

Hvordan gjenspeiles behovene og forventningene brukerne har i det kommunale planverket? Hvordan sikres at behovene og forventningene gjenspeiles i den praktiske utforminga av de kommunale tjenestetilbudene?

Kommunene bør ha en mer aktiv holdning til rekruttering og opplæring av brukerrepresentanter, slik at de kan bidra med relevante erfaringer. I denne opplæringen må brukerne få tilstrekkelig informasjon om kommunale planstrategier, slik at de har mulighet for å sette seg inn i hvordan fremtidige løsninger vil påvirke pasienter og pårørende. Brukerne må involveres i alle stadier i forbedringsprosesser. 

Høsten 2019 fikk «Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling» (KBT) godkjent en egen fagskoleutdanning for erfaringskonsulenter på 60 studiepoeng. I høst kom de i gang med undervisningen. Ca 40 studenter er nå i gang med opplæring om blant annet etikk, recovery og hvordan de kan bruke sine egne erfaringer i jobber innen helse og rus. 

Det må etableres ulike metoder for innhenting av brukererfaringer, tilpasset ulike brukergrupper. Det må også gis tilbud om bistand i forbindelse med innhenting av brukererfaringer i form av for eksempel intervjuer eller fokusgrupper. 

Innsamling av pasienter/pårørendes, og eventuelt ansattes, erfaringer til bruk i systematisk forbedringsarbeid kan gjøres på mange forskjellige måter og ved bruk av ulike verktøy:

  • Fokusgruppeintervju med eller uten opptak av lyd/bilde
  • Spørreskjema
  • Intervju
  • Fortellinger
  • Brukere som intervjuer andre brukere
  • Brukere som videofilmer egne pasientforløp og kartlegger sårbare/utsatte punkter
  • Brukere og ansatte lager flytskjema over pasientforløp sammen

HISTORIKK: REINEIERS EIENDOMSRETT; PRIVAT – OFFENTLIG – KOLLEKTIVT

av

Kronikk av Merika Jonassen 

I en stor reinflokk vil det alltid finnes heløringer (umerket) selv om man gjør så godt man kan for å få merket alt til rette eier, som betyr at kalven merkes i simlas merke. 

De første regler om behandling av umerket rein kom i 1898 hvoretter det ble bestemt at «nomadiserende lap» som «kommer i besiddelse av tamren over 9 måneder gammel, der er umerket eller bærer et merke, hvis eier ikke vites», skal han være forpliktet til å bevokte dyret og melde funnet for lensmannen innen en viss frist. Hvis det melder seg en eier som «kan godtgjøre sin rett på sådan måte som findes fyldestgjørende av den lensmand, som har mottatt anmeldelsen», skal dyret utleveres eieren mot at han betaler finneren en godtgjørelse. Hvis rette eier til tross for anstrengelser ikke meldte seg, så tilfalt restbeløpet etter fradrag for utgifter statskassen. 

Bestemmelsen var lite praktisk utformet, og kom etter det jeg vet, ikke til anvendelse. 

Målsetningen var likevel at dyret ikke skulle gå tapt for rette eier. 

Ny reindriftsloven ble vedtatt 1933. Her ble det bestemt at umerket rein skulle selges til inntekt for reindriftsfondet. Pengene skulle plasseres i Sparebank som for «umyndiges midler». 

Eiendomsretten til umerket rein var fremdeles i behold år 1938. Dette ble understreket av Høyesterett i en straffesak 03.09.1938 som utspant seg i Gildeskål i Nordland. Reineier kunne ikke straffes for underslag for å ha slaktet egen rein som var umerket. 

Reineierne i sør mente at så lenge det gjaldt egne dyr, så ville en eierovergang til et statlig fond innebære en grunnlovsstridig forvaltningsakt som ikke gav noen sikkerhet for at de som faktisk eide dyrene, fikk nyte godt av fondet i forhold til det antall dyr de eide (som var innskutt risikokapital). Praksis i sør var å anvende utbyttet fra salg av umerket til å betale erstatninger til bøndene m.m. Det som ble igjen ble fordelt etter reinantall. Reineierne mente dessuten at det var feil å sammenligne dem med de «umyndige». 

Et tidsskifte skjedde ca 1946. Distriktene var tilflyttet av en rekke samer som ikke hadde vært reineiere. Disse hadde vært utstillingssamer rundt i Europa og i Amerika og gjetere for tamreinlagene. Smaken på fellesmidlene begynte med krav om godtgjørelse til de som satt i distriktsstyrene. De reineiere som eide mer enn 75% av flokken motsatte seg den type utbetalinger og argumenterte med at godtgjørelse ikke passet til pliktige ombud. 

De virkelige eierne var svært tilbakeholdne i forhold til kravet om å betale fellesmidlene til et statlig fond. Dette til tross for at lappefogd Galaaen, Røros, i rundskriv 1948 slo fast at det var en absolutt plikt å innbetale utbyttet fra salg av umerket rein til fondet. Lappefogden tilføyde at den som overtreder påbudet ville «uten persons anseelse bli forlangt tiltalt og straffet» etter bestemmelsene om underslag. Reineierne nektet å etterkomme ordren. 

Straffesak ble innledet våren 1949. 

Det kom til forhandlinger. Reineierne gikk med på en midlertidig ordning som utsatte straffesaken. Etter konferanse høsten 1953 i Landbruksdepartementet kom det til enighet med fylkesmannen at straffesaken burde henlegges, og at tvisten i stedet ble avgjort i et sivilt søksmål om hvem som var rett eier til heløringene – staten eller de private. 

Stevning for herredsretten i den sivile saken ble tatt ut 20. januar 1954. Saksøker var Reindriftsfondene. Reineierne fremmet ingen prosessuell innsigelse mot at fondene ble behandlet som en enhet enda det i realiteten var tre fond, ett for hvert distrikt. 

Herredsretten konkluderte med frifinnelse. Rettmessige eiere var reineierne. De var ikke umyndige. Reineierne kunne forvalte pengene selv. 

Staten anket. Det skjedde endringer på reineiersiden. Et reinbeitedistrikt gjorde ikke lenger krav i ankesaken. Små-reineierne trakk seg idet de var enige med staten at pengene måtte inndras til et fond. 

Ny behandling i lagmannsretten førte til seier for staten v/ reindriftsfondene. 

En dommer dissenterte. Han la vekt på Høyesteretts uttalelse 1938 der det slås fast at samene er eiere av all umerket rein – heløringene – og at de fritt kan råde over dem på samme måte som merket rein. Han pekte på at lappefogdens passivitet var symtomatisk for hans manglede rett til å gripe inn og kreve pengene til embetet. 

Begge parter anket. Saken ble behandlet av Høyesterett høsten 1960 som etter en 3-2 avgjørelse i favør staten kom til at utbyttet fra heløringer tilhørte staten v/ fondet. Mindretallet støttet den dissenterende dommer i lagmannsretten og avgjørelsen 1938. 

1960-dommen utgjorde et tidsskille. 

Maktbalansen i distriktene ble vesentlig endret. Hvert distrikt hadde hvert sitt fond. Forvaltningen av fondene gikk fort over til å bli en form for kassesystem, men nå med nye reineiere som styrte med flertallsmakt. 

Staten har senere forsterket 1960-dommen med lovendring 1978 hvor det i klartekst slås fast at rein som ikke er merket innen fristen, blir «det offentliges eiendom» 

(R § 16). 

Ny endring kom med reindriftsloven 2007 §§ 33 og 36. Utbyttet skal nå tilfalle «distriktet» og forvaltes i indre selvstyre. Det blir for langt denne gangen å komme inn på virkningene av et slikt pålegg. Avgjørende blir hvem sitter i distriktsstyret og har hånd om kassen. Det blir i alle fall lett å tilgodese egne og holde konkurrenter utenfor. Det åpnes for myndighetsmisbruk. Bestemmelsen kan også virke inn på resultatet kalvemerking idet det kan bli av interesse å skape heløringer. I forlengelsen her ligger det forhold at kassene er skattefrie (skatteloven § 2-32). 

Jeg venter i spenning på Sametingets forslag, neste lovendring – og ikke minst praksis. 

Røros, 11.09.20 

Merika Jonassen 

Tidligpensjonist/ pensjonistreineier UW11 

Samisk kulturarv – til glede og besvær?

av

 Kronikk av Rådsmedlem Henrik Olsen (NSR) – Prinsipper for Sametingets museumspolitikk         

Vi er mange i Sápmi som venter spent på at våre kulturhistoriske gjenstander skal komme tilbake fra hovedstaden. Dette er nemlig målet med prosjektet Bååstede – tilbakeføring av samisk kulturarv fra Norsk Folkemuseum og kulturhistorisk museum i Oslo til de samiske museene. På spørsmål om når dette skal skje, er svaret dessverre at det handler om økonomi, og at vi derfor ikke vet når det kan skje. Det er ubehagelig å måtte svare sånn. Både de samiske museene og deres publikum fortjener bedre. Det er ubehagelig fordi vi ikke får se vår egen kulturarv som har vært borte i flere generasjoner, og det er ubehagelig fordi vi samtidig ser at det bevilges midler til norske museer og andre virksomheter, mens det samiske samfunnet ikke får ta del av denne generøsiteten. Oppfølgingsspørsmålet – til meg selv og andre – er derfor om vår kulturarv oppleves som noe som er til besvær.   

Tittelen i kronikken referer til artikkelen Selvbestemmelse til besvær, i fagtidsskriftet Museumsnytt (nr. 2-2019) som viser til at de samiske museene har blitt hengende økonomisk etter de norske museene, og at både Kulturdepartementet og fylkeskommuner ikke har fulgt opp sitt ansvar for at det samiske folk skal kunne forvalte egen kulturarv.  

Jeg er stolt over våre samiske museer som er viktige institusjoner ikke bare i Sápmi, men også i inn- og utland. De gjør en god jobb på tross av de økonomisk dårlige vilkårene. Jeg er imponert over den rollen de tar som samfunnsutviklere, der de deltar aktivt i samfunnsdebatten. De har et vell av aktiviteter som går utenfor det vi kaller tradisjonell museumsvirksomhet som omfatter arbeid med gjenstander og utstillinger. Dette samfunnsrolleperspektivet er noe av det jeg ønsker å utfordre museene enda mer på, og som danner utgangspunkt for saken Prinsipper for Sametingets museumspoltikk som skal behandles av Sametingets plenum nå i august. Prinsippdokumentet skisserer en rekke utfordringer og målsetninger for de samiske museenes faglige utvikling. 

Andre temaer som tas opp i prinsippdokumentet er økt fokus på digitalisering og digital formidling, mer formidlingssamarbeid med det samiske kunst- og kulturfeltet, og viktigheten av god språklig kompetanse og språkteknologisk infrastruktur. De samiske museene har allerede god kompetanse innen samiske kulturminner og immateriell kulturarv, av mange også kjent som árbediehtu og tradisjonell kunnskap. Dette er også et felt som bør utvikles. 

Vi ser at kunstsamlingene ved de samiske museene vokser i omfang. Det jobbes med å bygge Samisk kunstmuseum i Karasjok, og når bygget er ferdig vil det gi faglig tilfredsstillende forhold for arbeid med kunstsamlingen. Det vil også lette samarbeidet med nasjonale og internasjonale kunstinstitusjoner. Kunstmuseet vil være en ressurs for de andre samiske museenes arbeid med samisk kunst, og i den forbindelse må vi se nærmere på en hensiktsmessig organisering av et slikt kunstsamarbeid. 

Det er ikke bare det samiske samfunnets ansvar å dokumentere og formidle samisk kunst og kultur. Også norske institusjoner har et slikt ansvar som en del av sin samfunnsrolle og samfunnsoppdrag. For at nasjonale og regionale institusjoner skal utføre dette ansvaret på en god måte er det ønskelig med samisk representasjon i styrene.

Etter mange års planlegging er det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa nå under bygging, og skal stå ferdig mot slutten av 2021. Denne utviklingen vil bety mye for det sørsamiske området og regionen generelt. Men fremdeles er det et stort etterslep i behovet for egnede bygg i Sápmi, derfor håper vi at bygget for det samiske nasjonalteatret Beaivváš realiseres snart. 

I 2021 skal en ny stortingsmelding om museer legges fram. Her må fylkeskommunenes økonomiske ansvar overfor de samiske museene bli tydeligere. Om meldingen foreslår opprettelsen av en museumslov, må loven sikre det samiske samfunnets rett til å forvalte egen kulturarv på egne premisser og med tilstrekkelige rammevilkår. Sametingets politikk på museumsfeltet er tuftet på prinsippet om at samer har rett til å eie og forvalte egen kulturarv som en del av urfolksretten. Sametinget i Norge jobber også i et allsamisk perspektiv, med felles utfordringer og mål for samisk kulturarv i samarbeid med sametingene i Sverige og Finland.  

I arbeidet med å utvikle de samiske museene faglig og organisatorisk ser jeg også fram til et godt samarbeid med de samiske museene, Samisk museumslag, Kulturrådet, fylkeskommuner og Kulturdepartementet. 

Samarbeidet som ligger i Bååstede-prosessen kan bli et foregangseksempel for lignende saker utenfor Sápmi. Per i dag befinner vi oss i en kartleggingsfase der vi jobber med å få oversikt over hvilke samiske kulturhistoriske gjenstander som befinner seg i utlandet. Vi er særlig opptatt av seremonielle gjenstander som trommer, og vil arbeide for at disse blir tilbakeført. Bååstede er begynnelsen på en prosess der vi på sikt kan forvalte og formidle vår egen kulturhistorie på våre egne premisser.

Kronikk: Selvmord blant eldre er et problem vi snakker lite om

av

Kronikk av: Kenneth Ledang, seniorrådgiver hos Fylkesmannen i Trøndelag

Selvmord har blitt en større del av den offentlige samtalen de siste årene, men det er fortsatt stille rundt at eldre tar livet sitt.

Selvmord er et folkehelseproblem også i den eldre del av befolkningen. Selvmord har de siste årene blitt en del av den offentlige samtalen, men da handler det sjelden om eldre. Selvmord blant eldre er et underkommunisert problem i Norge. Det er lite kunnskap om problemet også blant helsepersonell og det gjør at mange eldre ikke får hjelpen de trenger.

Regjeringen har siden begynnelsen av 1990-årene satset på selvmordsforebyggende tiltak, blant annet gjennom egne handlingsplaner. Den siste handlingsplanen gikk ut i 2017. Planen inneholdt 29 konkrete forebyggende tiltak som kommunene ble oppfordret til å jobbe med. Forslagene til selvmordsforebyggende tiltak rettet mot eldre er ikke særlig imponerende: Kun fire linjer om støtte til eldre- og seniorsentrene!

Holdninger

Er mangelen på oppmerksomhet uttrykk for våre holdninger? At vi ser annerledes på eldres selvmord enn på yngres? Like mye som vi ønsker oss et langt liv som «vellykket» gammel, frykter vi en alderdom med funksjonssvikt og avhengighet. Eldres selvmord er derfor lettere å forstå og dermed mer akseptert. Antallet tapte leveår er, når det kommer til stykket, ikke så mange. En amerikansk undersøkelse viser at helsepersonell er mindre aktive i utredning og behandling av eldre med uttrykte selvmordstanker enn av yngre. Det er liten grunn til å tro at forholdene er annerledes i Norge.

Selvmord er et tema som kan være vanskelig å snakke om. Mange av dem som er eldre nå, vokste opp i en tid da selvmord var omgitt av skam og total taushet. Eldre snakker derfor kanskje enda mindre om egne selvmordstanker enn yngre gjør. Det kan oppleves som om samfunnets holdning er at eldre er mer en belastning og utgiftspost enn en resurs, for eksempel ved at det brukes ord som «eldrebølgen» når man skal beskrive økningen i den eldre delen av befolkningen i årene fremover. Dette kan ha negativ innvirkning på eldres opplevelse av å være til nytte og ha en verdi.

Forekomst

De siste årene har antall selvmord blant eldre over 65 år ligget på mellom 75 – 100 i året. Selv om det ikke finnes gode registreringer av selvmordsforsøk blant eldre, viser internasjonale studier at det gjennomføres rundt fire selvmordsforsøk for hvert gjennomført selvmord. Det tilsier at det er rundt 400 – 500 selvmordsforsøk blant eldre i året.

Selvmordsraten (antall selvmord per 100 000 innbygger per år) er betydelig høyere for eldre enn for yngre i de fleste vestlige land. I Norge er det menn over 85 år som har høyest selvmordsrater. Man ser større forskjeller mellom kjønnene i eldre enn yngre aldersgrupper. Det er 4 – 5 ganger flere eldre menn enn eldre kvinner som dør i selvmord. I befolkningen som helhet dør 1 av 15 som prøver å ta livet sitt, mens blant dem over 65 år, dør så mange som 1 av 4.

Utløsende årsaker

Undersøkelser viser høy forekomst av psykiatrisk lidelse (62%), spesielt depresjon hos eldre som begår selvmord. Fysisk (somatisk) sykdom viser seg å være hovedårsak i et mindretall av selvmordene (22%) og forekommer hyppigere hos mannlige selvmordere. Dette underbygger nødvendigheten av å øke kunnskapen og oppmerksomheten om psykiatrisk sykdom hos eldre, særlig depresjoner.

Kompetanse

Helsepersonell må ha skjerpet oppmerksomhet i forhold til selvmordsignaler hos deprimerte eldre. De kan være de første til å oppdage at noen er i selvmordsfare. Det er derfor viktig at de er observante på dette og vet hva de kan gjøre. Kartleggende samtaler ved selvmordsfare krever god kompetanse på feltet. Helse- og omsorgspersonell bør få spesiell opplæring i å utøve kartleggende samtaler og kommunene bør ha rutiner for hvordan pasienter i selvmordsfare skal kartlegges og følges opp. Ved å tilby eldre mennesker omsorg, utredning og behandling for psykiske sykdommer og tiltak som kan lindre ensomhet, kan selvmord forebygges.

Forebygging

Forebygging av selvmord hos eldre har ikke stått øverst på agendaen, verken i selvmordsforskning eller i kommunenes forebyggingsstrategier. For befolkningen generelt kan innsats på flere nivåer forebygge selvmordsatferd, og det er grunn til å tro at dette også gjelder for eldre. Både tiltak rettet mot hele befolkningen, mot utsatte grupper og mot den enkelte person med selvmordstanker kan ha effekt. 

Selvmordsforebyggende tiltak rettet mot eldre kan blant annet dreie seg om viktigheten av å tilegne seg kompetanse i å avdekke selvmordsfare, særlig ved depresjoner, at helsetjenesten i sterkere grad prioriterer eldre i det psykiske helsevernet, at vi når tak i de som ikke oppsøker eldresentre, motvirke isolasjon og styrke besøkstjenester i regi av frivillige lag- og organisasjoner, bedre undervisning av helsepersonell i selvmordsforebygging, gode bomiljøer med aldersvariasjon mm.  

Men, det aller viktigste er at vi sammen legger oss i selene for å skape holdninger i samfunnet som anerkjenner at også eldre mennesker, friske som skrøpelige, har en verdi! Holdninger skapes ikke over natta. Vi må la de oppvoksende generasjoner få se at livet kan leves med verdighet fullt ut. Da må vi prioritere slik at de som ikke lenger har en stemme, kan føle seg trygge på at slik vil det bli. Den beste måten å hindre selvmord på er å gi de eldre verdi!

Motorferdsel i utmark og Fylkesmannen

av

Av: Klima- og miljødirektør Bjørnar Wiseth og seniorrådgiver Thomas Aarskog

Regelverket som regulerer bruk av motoriserte kjøretøy i utmark, og som gjelder over hele landet, begynner å «dra på årene». Selve loven ble vedtatt i 1977. Bakgrunnen for loven var at Stortinget var bekymret over den utviklingen man allerede da så, med økt motorferdsel i utmark.

Stortinget valgte da i 1977 å regulere denne type ferdsel gjennom Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Hensikten var å verne naturmiljøet og fremme trivselen. I praksis ble så å si all motorferdsel i utmark forbudt. Så i 1988 ble det vedtatt en forskrift som åpnet for at det i enkelte tilfeller kunne søkes om dispensasjon fra regelverket – bl.a. for kjøring til egen hytte med snøscooter for transport av ved etc. Det er gjort noen øvrige mindre justeringer i regelverket, samt at det for noen år siden ble åpnet for løyper tilrettelagt for fornøyelseskjøring med snøscooter.

Kommunene har en sentral rolle i forvaltningen av regelverket for motorferdsel. Det er kommunen som kan vedta forskrifter for fornøyelsesløyper, gi deg lov til å kjøre bagasje og utstyr til hytta, gi deg løyve for eventuell leiekjøring – og i unntakstilfeller gi deg lov til å kjøre bl.a. ATV til diverse formål. Stort sett er kommunene flinke til å praktisere regelverket i tråd med det Stortinget har bestemt. For det er slik at det kommunene bestemmer må skje innenfor rammene av det Stortinget har bestemt.

Noen ganger kan man høre at Fylkesmannen enten varsler oppheving eller faktisk opphever kommunale vedtak etter Lov om motorferdsel i utmark. Som statens forlengende arm i fylket er det vår oppgave å veilede kommunene, men også se til at vedtakene de fatter er i tråd med sentrale føringer.

Når det gjelder motorferdselssaker er vi opptatt av å gi kommunene god veiledning i regelverket, vi behandle klagesaker, samt at vi undersøker lovligheten av de dispensasjonsvedtakene kommunene fatter.

I år har vi fått et eget oppdrag fra overordnet myndighet om å ha et spesielt fokus på barmarkskjøring. Over tid er det registrert en noe uheldig utvikling i dispensasjonene som gis til kjøring på barmark. Av den grunn har vi bedt kommunene om å oversende alle vedtak etter «unntaksparagrafen» i motorferdselforskriften. Dette arbeidet ble startet allerede i 2018, samme år som Fylkesmannsembetene i Nord- og Sør-Trøndelag ble slått sammen.

Barmarkskjøring skal behandles strengt. Det er et svært trangt nåløye som skal passeres før kommunene kan gi noen en slik tillatelse. Grunnen til dette er at barmarkskjøring gir store skader i naturen. I tillegg er den forstyrrende for vilt, tamrein og friluftslivet.
For at man skal kunne få dispensasjon må det foreligge en «særlig grunn» samt at kjøringen ikke lar seg dekke på annen måte. Det er ikke anledning til å gi dispensasjon for det som kalles turkjøring. Kommunene må også vurdere mulige skader og/eller ulemper ut fra lovens formål om å redusere motorferdselen til et minimum.

I de aller fleste tilfeller finnes det muligheter til å få dekket kjøringen på andre måter. Transport av materialer og utstyr har man en direktetillatelse til på snødekt mark, kjøring av bagasje og utstyr til hytter kan man få en tillatelse til på snødekt mark. Skulle man allikevel ha et særlig behov for transport, som ikke dreier seg om turkjøring og som ikke kan gjennomføres på snødekt

mark, må kommunene gjøre en vurdering av om helikopter er en bedre løsning. Likevel kan man altså helt unntaksvis få dispensasjon fra loven. Når vi nå følger opp dispensasjonspraksisen til kommunene i Trøndelag, så er det altså for å se til at kommunenes praksis er i tråd med regelverket.

Så neste gang du leser eller hører at vi varsler oppheving eller sågar opphever et kommunalt vedtak om motorferdsel, så er det altså fordi det er vår jobb å se til at de vedtak, mål og retningslinjer som Stortinget og regjeringen har vedtatt blir fulgt opp i Trøndelag.

1300 trønderske ungdommer må få et tilbud tilpasset dem

av

 Kronikk av Ingvill Dalseg (H)

Trøndelag Høyre er opptatt av at all ungdom skal inkluderes og finne sin vei i utdanningssystemet. Jeg fremmet derfor en interpellasjon om UngInvest, for fylkestinget sist uke.  

Altfor mange ungdommer har opplevd vanskelige situasjoner og tunge nederlag i skolesystemet. Noen vil derfor ikke tilbake til det tradisjonelle skolesystemet og andre må ha pause for en periode, for å bygge seg opp for å stå støtt i et videre skoleløp. Den muligheten vil vi at ungdom i Trøndelag skal ha. 

Tidligere Buskerud fylkeskommune, nå Viken har gode erfaringer med UngInvest, som er en fylkeskommunal læringsarena, hvor ungdom kan ta deler eller hele den videregående opplæringen som kursdeltaker. UngInvest er fleksible læringsløp som organiseres i et tett samarbeid med videregående skoler, arbeidsliv, PPT, oppfølgingstjeneste, Nav, barnevern, foresatte og ungdommen selv.

Jeg er opptatt av hvordan vi rekrutterer og beholder ungdom i videregående opplæring, jeg ønsker at alle skal få en mulighet. Modellen UngInvest, viser til gode resultater og gir muligheter for flere, både til utdanning og arbeid. Årlige undersøkelser ved UngInvest har vist at ni av ti ungdommer er i positiv aktivitet høsten etter at de gikk der.

I Trøndelag fylkeskommune har vi til enhver tid mellom 1000 – 1300 ungdommer fra 15 -21 år som er utenfor videregående opplæring. Dette er ungdommer som er bosatt i alle kommuner i Trøndelag. 1300 ungdommer er mange flotte unge mennesker som vi må forsøke å inkludere og skape muligheter for. Vi vet at psykiske plager er større i grupper med utenforskap, manglende utdanning og manglende inntekt derfor er det så viktig å gi muligheter som kan passe den enkelte. 

UngInvest har suksess med å bygge ungdom, med utgangspunkt i det som er unikt ved hver enkelt ungdom, det har jeg stor tro på. Alle er unike!

Vedtaket i fylkestinget ble som følger: 

«Fylkesrådmannen bes fremme en vurdering for Hovedutvalg for Utdanning av om UngInvest bør innføres som tilbud i Trøndelag, sett opp imot pågående prosesser og eksisterende tilbud. I saken bør mulig finansiering, med støtte fra fond, departement og nasjonalt pilotprosjekt også vurderes.»

Jeg er veldig glad for at fylkestinget ønsker mer kunnskap og vil vurdere denne modellen for ungdom i Trøndelag. Jeg har nylig deltatt i en nasjonal arbeidsgruppe, som har skrevet en resolusjon for Høyre rundt ungdom og psykisk helse. Resolusjonen ble vedtatt av Høyres sentralstyre 7 juni. Her var UngInvest tema, og sentralstyret vedtok at flere fylkeskommuner skal tilby UngInvest som pilotprosjekter.

Over 1000 trønderske ungdommer står utenfor skolen, la oss finne det gode i hver enkelt og gi dem en muligheter til å bli noe de ønsker. 1300 trønderske ungdommer må få et tilbud tilpasset dem.  

Ingen brunfarge er verdt å få kreft for

av

Kronikk av Tom Anders Stenbro, distriktssjef i Kreftforeningen i Midt-Norge

I sommer skal de fleste av oss tilbringe ferien i Norge. Alle håper vi på deilig, varmt sommervær med masse sol slik at vi får oppleve Norge og Trøndelag på sitt beste.

Husk likevel på en ting: Unngå å bli solbrent. Fordi vi har så få soldager, vil vi gjerne ha mest mulig sol når vi endelig har muligheten. Sol i moderate mengder er sunt, men mye sol på en gang kan gjøre oss solbrent. Dette øker risikoen for føflekkreft og annen type hudkreft.

De fleste er flinke til å smøre seg når de soler seg. Men det er ikke bare på stranda eller på vannet vi blir brent, men i situasjoner hvor vi ikke tenker så mye over solas stråler som for eksempel på fotballbanen, mens vi går tur, jobber i hagen eller sitter på uteservering.

Norge er i verdenstoppen på hudkreft, vi har faktisk flest dødsfall i hele Europa. Menn er dessverre litt dårligere til å beskytte seg enn kvinner. 20 prosent av norske menn smurte seg ikke under noen omstendighet med solkrem. Bare sju prosent av kvinnene sa de ikke smurte seg.

I Trøndelag er vi flinke til mye, men dette er en statistikk vi ikke vil toppe. I 2018 var det 240 nye tilfeller av ondartet føflekkreft i Trøndelag. Sammenlignet med resten av landet var dette flere tilfeller enn gjennomsnittet.

Heldigvis er det mulig å forebygge de fleste former for hudkreft med enkle tips. Kreftforeningen har fire gode solvettregler som vi anbefaler alle å følge:

– Begrens tiden i solen – unngå å bli solbrent.

– Bruk klær og skygge som beskyttelse.

– Bruk nok solkrem når du ikke er beskyttet på annen måte, minimum faktor 30 og en håndfull med solkrem. Mange blir nemlig solbrente fordi man smører på for lite solkrem, og for sjelden.

– Ikke bruk solarium – det øker sjansene for hudkreft betraktelig.

Sola er bra for helsa, men i små mengder. Den er vår viktigste kilde til D-vitamin, og ikke minst er det godt for kropp og sjel. Bruk solvett og nyt sola i sommermånedene. God sommer!

Opplæringsloven – en begrensning for samiske barn og unge

av

Kronikk av sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR)

Jeg hadde store forventninger til NOU – Ny opplæringslov, men ble dessverre skuffet
på vegne av samiske elevers rett til opplæring i og på samisk. Det er bra at forslaget
fra opplæringslovutvalget styrker norske barns rett til opplæring i samiske språk, men
jeg hadde ønsket at utvalget hadde hatt større fokus på samiske barns rettigheter til
opplæring i og på samisk. Riksrevisjonen viser med tydelighet at opplæringen ikke
kan fortsette som i dag.

Opplæringsloven er et av de sentrale styringsredskaper vi har for opplæring i Norge i
dag. Til tross for dette har opplæringsloven begrensninger for opplæring i og på
samiske språk. Det kan virke som om opplæringsloven er en diskriminerende lov
som avgrenser samiske barns rett til opplæring i og på samisk. Det er en utfordring
som står sterkt i kontrast til både internasjonale konvensjoner og tverrpolitisk enighet
i Norge i dag. Dermed gir ikke opplæringsloven i dag rom for utvikling av
undervisning i og på samisk, og det er en svakhet som også preger det nye forslaget.

En av mine første oppgaver som sametingsråd var å kreve å få samisk
representasjon og kompetanse i det nylig nedsatte opplæringslovutvalget.
Sametinget vant ikke fram med forslaget og jeg kan ikke annet enn å konstatere at
NOU 2019:18 – Ny opplæringslov bærer preg av manglende kompetanse om
situasjonen i den samiske skolen.

Målet med ny opplæringslov er å gi tilstrekkelig fleksibilitet til blant annet elever,
lærere, kommuner og fylkeskommuner. I prosessen med lovforslaget savner jeg en
helhetlig diskusjon på hvordan en slik fleksibilitet slår ut på opplæring i og på samisk.
Hvor er fleksibiliteten når forslaget til opplæringsloven begrenser samiske barns rett
til å få opplæring i to samiske språk, all den tid vi vet at dette allerede har skjedd og
skjer i dag og har fungert godt? Hvor er fleksibiliteten til skoleeier når loven ikke
åpner for opplæring på samisk kan skje med mindre det er en viss avtale som ber om
det?

Det er ulike argumentasjoner i utvalgets utkast for hvorfor samiske barns rett ikke
skal styrkes. Det kan være seg at kommuners selvstyrerett trumfer internasjonale
konvensjoner eller at det er viktigere at samiske barn får sosial stimulans enn at de
får opplæring på samisk, og de dermed ikke kan få opplæring i flere samiske språk .
Vi har ingen helhetlig vurdering av opplæring i og på samisk. En øvelse kan være å
bytte «samisk språk» med «norsk språk» og prøve å se en helhetlig og
gjennomgående argumentasjon og vurdering fra mandatet og inn i kapittelet om
opplæring i og på samisk

Det oppstår utfordringer når samiske barns rettigheter skal drøftes, når grunnlaget for
revideringen av opplæringsloven og diskusjonene rundt dette på side 1 ikke følger
med til side 409. Kapittelet om opplæring i og på samisk ser dermed helt annerledes
ut enn resten av forslaget. Når forslaget til ny opplæringslov har en annen
innfallsvinkel for opplæring i og på samisk enn øvrige bestemmelser i forslaget, så
medfører det at opplæringen i og på samisk blir betydelig annerledes. Utvalget har
dermed rett i sin vurdering om at opplæringen er skjør og at det er få elever. Hvorfor
ikke snu på tankerekken og spørre hvordan opplæringsloven kan sørge for
rekruttering til opplæring i og på samisk, eller hvordan vi gjennom opplæringsloven
sikrer at elever faktisk blir samiskspråklige? Hvordan kan vi gi kommuner nøklene
som sikrer at de lykkes i opplæringen i og på samisk? Hvordan sikrer den foreslåtte
regelstyringen til bedre oppnåelse av mål og prinsipper for samiskspråklig
grunnopplæring når vi vet at kommuner har store utfordringer med opplæringen i og på samisk?

Revideringen av opplæringsloven har som mål å plassere ansvaret på riktig sted og
sørge for at det finnes tilstrekkelig kompetanse hos aktørene. Det kan virke som at
opplæring i og på samisk anses som en nisje og et helt spesielt fagområde. Dermed
går opplæring i og på samisk også glipp av diskusjonen riksrevisjonsrapporten viser
til, nemlig at kommuner ikke jobber godt nok med noe så elementært som å
informere om tilbudet til opplæring i samiske språk. Er det da riktig at statlig
forvaltning uten videre kan henvise til kommuner, når utfordringer oppstår for noe så
skjørt?

Vi må ta diskusjonen som ligger bak forslaget til opplæringsloven. Opplæringsloven
slik den er i dag er et redskap for kommuner og fylkeskommuner som mer begrenser
samiskopplæring enn den er en nøkkel til å utvikle undervisningen og sørge for at vi
lykkes med målene. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor utvalget ikke foreslår en
tilstrekkelig styrking av samiske barns rett til opplæring i og på samisk.

Sametinget inviterer derfor til en egen høringsprosess hvor vi stiller spørsmål om hva
som skal til for å forbedre undervisningen i og på samisk. Vi ønsker å se det store
bildet fremfor å fortsette i et løp som ikke er bra for samiske barn og unge.
Høringsfrist er 1. september og vi inviterer bredt inn til høringen.

Koronapandemien: På vei mot Den nye normalen

av

Kronikk av Øystein Johannessen

Sent en kveld sist uke kom jeg kjørende tilbake til Trøndelag. Solen hang lavt i horisonten og kastet et eventyraktig skinn over vakre Namdalen. I et kort øyeblikk var det som å være i en tilværelsens vektløshet der ingenting er vanskelig eller vekker bekymringer.

Så er jo livet ikke sånn. 12. mars i år ble Norge stengt ned, og de strengeste begrensninger på vår individuelle frihet siden krigen ble innført. Det vi gjennomgår nå er stoff for historiebøkene og er en av vår generasjons definerende øyeblikk og faser. De økonomiske ringvirkningene vil vare lenge, og store deler av offentlig sektor og næringslivet har gjennomgått en rekke radikale (distruptive) innovasjoner nærmest over natten. De nye heltene innenfor helse, oppvekst og en rekke andre virksomheter mottar sin velfortjente hyllest.

Pandemien er ingenlunde over. Mange, inkludert undertegnede, har som jobb å finne ut av hva vi går i møte. Der vi i ukene etter 12. mars opplevde nasjonale, kollektive tiltak og en voldsom massemobilisering er vi nå på vei mot Den nye normalen som vi jobber hardt med å forstå og definere. En ting som er sikkert er at neste fase blir annerledes, mer sammensatt og kanskje også mer krevende enn den fasen vi har vært gjennom.

Uavhengig av hvordan Den nye normalen kommer til å se ut er det viktig at vi jobber hardt og systematisk med å reflektere over hva vi har vært gjennom og planlegge for det vi kan gå i møte. Jeg har gjort meg noen tanker om dette og vil peke på tre områder jeg mener blir viktige for mange av oss i ukene og månedene som kommer.

  1. Vi må tenke gjennom hva vi har lært og hva vi tar med inn i Den nye normalen

Fra en dag til en annen ble store deler av norsk arbeidsliv lagt om. Mange virksomheter gikk over til hjemmekontor, knallharde prioriteringer har blitt gjort i mange virksomheter (blant annet innenfor helse), og vi gikk rett inn i den digitale hjemmeskolen. Mange av oss har opplevd og observert raske, koronapåtvungne radikale innovasjoner nærmest over natten. Tempoet og transformasjonen (forandringen) kan ta pusten fra en. Nå åpner vi gradvis opp, og det er viktig at vi nå bruker tid på å reflektere over og analyserer hva vi har lært i denne perioden og hva vi kan ta med oss for å skape en forbedret praksis i vår virksomhet. 

Den nye normalen

Den nye normalen blir altså forskjellig fra den gamle. I virksomheter som har medarbeidere eller ledere på flere kontorsteder trenger man kanskje ikke møtes fysisk hver uke. I en ledergruppe kan da de fysiske møtene forbeholdes vanskelige og strategiske saker, mens ledermøter der det operative står i fokus kan tas på Teams. På den måten blir Den nye normalen en blanding av gammel og ny praksis. Fastleger og spesialister har innovert ved å ta i bruk videobaserte konsultasjoner. Økt bruk av hjemmekontor kan påvirke både reise- og handlemønstre. Jeg tror også at en rekke bransjer vil ha behov for å tenke gjennom sine forretningsmodeller og målgrupper. Morgendagens reiseliv vil ventelig se annerledes ut enn gårsdagens. Forbrukerne vil ventelig innstille seg på en ny normalitet. Jeg håper og tror det blir mer fornyelse enn tilbakefall til gamle og utdaterte måter å gjøre ting på. Dette blir det uansett spennende å følge videre.

  1. Vi må planlegge for drift og beredskap samtidig

Mange organisasjoner satte krisestab i de hektiske dagene i mars da vi stengte ned, og kriseberedskapen har vært høy i mange uker utover våren. Nå trappes denne ned, og daglig drift får større plass. 

Ettersom pandemien ikke er over, kan vi ikke legge beredskapstenkingen på hylla. En eventuell oppblomstring av koronasmitte kan treffe ulikt, det være seg virksomheter, kommuner, bransjer og samfunnssektorer. Der vi fra midten av mars og utover som nevnt opplevde en nasjonal massemobilisering og dugnad er utgangspunktet for neste fase annerledes. Lokale myndigheter bør ha en beredskap både for pandemiens fortsatte effekt på sysselsetting så vel som kapasiteten i tjenesteproduksjonen kombinert med beredskapsressurser for det høsten og det nye år kan føre med seg.

Mange er leie og med god grunn litt slitne nå. Vi er kanskje ikke like rake i ryggen. Opprettholdelse av en beredskap for raske endringer krever en annen innsats til høsten enn i vår. Nå må vi bruke den kompetansen vi har som ledere og i våre beredskapsmiljøer til å la beredskapen for neste fase av pandemien være tuftet på profesjonell planlegging, scenarieutvikling og godt kommunikasjonsarbeid mot ulike grupper i befolkningen. Samtidig må normal drift opprettholdes uten at vi glemmer det vi lærte i vår, nemlig at vi kan og av og til må snu oss fort og effektivt når pandemien treffer. 

  1. Samarbeid, samarbeid og atter samarbeid

Jeg har ved mange anledninger tatt til orde for at det er lagspillet som gjør at vi kan gå fra å være gode til å bli veldig gode. Denne læresetningen mener jeg nå gjelder i enda større grad enn før, og den må kobles til de to første punktene jeg har skrevet om her – nemlig læring og refleksjon samt profesjonell planlegging og risikoanalyse. Som assisterende fylkesmann har jeg det overordnete ansvaret for embetets drift og utvikling, og jeg er levende opptatt av innovasjon og læring. Pandemien har gitt oss en unik anledning til å fornye arbeidsformer og kvitte oss med gammel praksis som ikke duger. Våre møter, arrangementer, tilsyn og en rekke andre områder kommer under lupen i kjølvannet av pandemiens første fase.

Pandemien har kostet mye, både i enkeltmenneskers og familiers liv så vel som i næringsliv og forvaltning. Også store kommuner kjenner på det. I tillegg kommer usikkerheten om når, hvor og med hvilken styrke vi får eventuelle oppblomstringer av smitte. Etter min vurdering må kommunene i en region gå sammen om å planlegge hvordan gitte tilfeller av smitteoppblomstring kan imøtekommes og hvordan vi sammen kan gjøre tilgjengelig kapasitet innenfor viktige samfunnsområder på tvers av kommuner. Det bør også være mulig å vurdere ambulante løsninger som kan settes inn raskt etter behov. Skulle for eksempel en kommune som har vertskommuneansvar på et område bli helt eller delvis slått ut er det veldig viktig å ha backupløsninger for et slikt tilfelle.

Vi nærmer oss en velfortjent sommerferie. Gjennom og over sommeren er det tid for ettertanke, refleksjon over hva vi har lært og planlegging for en sammensatt periode hva pandemien angår. Dette fordi vi kan det og fordi våre borgere fortjener det.

Øystein Johannessen

Assisterende fylkesmann i Trøndelag

Tariffavtale bør være et krav for å få skjenkebevilling

av

Leserinnlegg av Ivar Østby

En av Rørosingenes sentrale verdier er at vi passer på hverandre; “ingen skal få kake før alle har fått pjalt”. Dette var slagordet vårt i valgkampen, og det preget mang en plakat. Opp gjennom historien har en enorm solidaritet for våre egne preget hverdagen; vi var enormt tidlig ute med både streik og fattighus. Vi har alltid forstått hvor viktig det er å ta vare på hverandre, på tvers av arbeidsplassene. I dag er ikke gruva lenger en arbeidsgiver, men de verdiene som ble skapt der, lever godt i dag.

Røros er midt i en region preget av reiseliv; konsekvensen er at mange finner sitt daglige brød i servicesektoren. Dette er ikke annet enn gunstig, da det fremmer nye yrkesmuligheter for personer av alle aldre, og det legger grunnlaget for en sunn økonomi til kommunen. 

Likevel er det en realitet at reiseliv er en av de absolutt mest utsatte sektorene. Arbeidslivskriminalitet og sosial dumping preger steder med høy grad av turisme og i større byer har denne forråtningen av et seriøst arbeidsliv allerede fått fotfeste. I de byene hvor dette har forekommet, har enkeltmennesker gjort seg veldig rike på bekostning av de som faktisk er verdiskaperne; arbeiderne både foran og bak disken. 

Vi i Røros AUF vet at gode arbeidsvilkår er helt avgjørende for god arbeidskultur og arbeidsvilje. Vi ønsker et godt samarbeid mellom arbeider og arbeidsgiver, og ønsker å ta i bruk midler for å verne de mest utsatte i arbeidslivet. Et av de mest effektive tiltakene vi har i vårt arsenal som kommune er skjenkebevilgningen. Den er helt sentral for de mange utestedene våre, og utgjør en ganske reell pillar i økonomien, spesielt under martnan. Derfor ønsker vi å bruke kommunens evne til å gi skjenkebevillingen på en måte som gjør at arbeiderne er sikret gode arbeidsvilkår: Vi skal ikke gi skjenkebevillingen til bedrifter som ikke følger tariffavtalene. 

For, selv om de aller fleste arbeidsgivere i Røros kommune er mestere i sin kunst, er det ingen skade gjort i å sikre at ingen faller for fristelsen det er å underbetale sitt mannskap. Fra sommerpatruljen har vi nemlig gode erfaringer, men vi tenker likevel at det kun styrker  samfunnet som helhet om Røros kommune går fremst i kampen mot sosial dumping. Vi skal være en bulwark mot høyreregjeringa som alltid søker å presse mest mulig ut av de som allerede har minst, og vi skal sikre at hver eneste arbeider i kommunen blir ivaretatt. 

Ivar Østby Styredlem Røros AUF og i Trøndelag AUF

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.