Kronikk

Kronikk av Seksjonsleder og jurist Hilde Bøgseth og assisterende fylkeslege Øyvind Alexandersen 

Helse er viktig, og som pasient i det norske helsevesenet har du svært mange rettigheter. Dersom du ønsker å klage, har du rett til å klage. Det står i loven. Men hva skal du klage på? Hvor skal du klage? Og ikke minst, hvordan skal du klage? Noen ganger kan det også være grunn til å spørre seg: hvorfor skal du klage?

Hos Statsforvalteren i Trøndelag (tidligere Fylkesmannen) mottar vi årlig mange tusen henvendelser fra folk som klager på helsetjenestene. Noen klager er alvorlige og krever grundig behandling og mye oppfølging, andre klager kan vi avklare med enkle råd og tips, og en stor del klager havner et sted midt imellom.

Faktisk er det også slik at noen klager trolig kunne vært løst på en bedre måte enn at de havner hos Statsforvalteren.

Vår rolle som tilsynsmyndighet og klageorgan er å se til at du får oppfylt dine pasientrettigheter, å bedre pasientsikkerheten, samt å bidra til økt kvalitet og tillit til helsetjenestene. Denne rollen tar vi på største alvor. Dessverre er det slik at tilsyn og klagebehandling er en begrenset ressurs, noe som gjør at vi må prioritere hardt. Likevel strekker vi oss langt for å besvare alle henvendelser.

Nesten alle henvendelser til Statsforvalterens helse- og omsorgsavdeling får en grundig og omstendelig (ofte kalt byråkratisk) vei gjennom vårt system. Alle henvendelser skal registreres, stemples, skannes, leses, vurderes, fordeles, leses og vurderes en gang til, besvares, kontrolleres, signeres, postes og sendes. Fra du sender en henvendelse til du får svar, har som regel en god håndfull statsansatte i større eller mindre grad vært involvert. Og det har gått ganske lang tid.

Selv om følgende eksempel ikke er helt representativt for alle klager, blir likevel spørsmålet om en tre-siders klage (pluss vedlegg) om antall osteskiver til lunsj på sykehjemmet fortjener en slik byråkratisk rundreise? Kunne dette heller vært løst ved å snakke med de ansatte på sykehjemmet?

Så hva hører da hjemme hvor?

La oss ta noen eksempler.

Når du ikke får din rett

Dersom du mener du har rett til noen form for helsehjelp fra kommunen eller sykehuset, skal du som regel først klage til den det gjelder. Her vil vi anbefale at du sender en skriftlig klage til den aktuelle organisasjonen, for eksempel til kommunens eller sykehusets postmottak. En SMS eller epost til en tilfeldig ansatt kan fort bli liggende og smuldre bort, og dermed er det ikke sikkert at klagen din blir tatt tak i.

Når du er misfornøyd med det som er sagt

Det vil ofte lønne seg å ta opp dine opplevelser direkte med det helsepersonellet det handler om. Dialog løser ofte opp i misforståelser, og gir mulighet for direkte avklaringer, eller beklagelser når det er aktuelt.

Når du er misfornøyd med det som er gjort

Også når du mener at den behandlingen du har fått ikke har vært god nok, kan det være lurt å henvende deg til den personen eller institusjonen det gjelder. Direkte tilbakemeldinger og dialog mellom helsetjenesten og pasienten kan ofte være nyttige både for kvalitetsforbedring og pasientenes medvirkning. De som gir helsehjelp er også de som sitter nærmest svaret når noe ikke går som ønsket. Dessuten er helsepersonell svært opptatt av å bedre tjenestene sine, og ønsker derfor tilbakemeldinger fra pasienter og brukere.

Dersom du ikke kommer noen vei, eller opplever at helsevesenet ikke tar saken på alvor, vil vi hos Statsforvalteren alltid ta imot henvendelser og vurdere hvordan vi kan bidra. Det er imidlertid viktig at det ikke går for lang tid. Om det har gått mye mer enn et år siden hendelsen, kan det ofte være for sent for oss å følge opp saken. Dette handler om at tjenester, rutiner og praksis er i kontinuerlig og rask utvikling og at personell byttes ut. Tilsyn med «gamle» saker bidrar sjelden til kvalitetsforbedring. Alle saker blir imidlertid konkret vurdert om de kommer til oss.

Dessverre opplever vi at mange har for store forventninger til hva vi kan bidra med. Det er derfor viktig å understreke at Statsforvalteren ikke er en «granskningsenhet» eller «etterforskningsavdeling». Vår rolle handler om å se til at dine rettigheter til gode helse- og omsorgstjenester blir ivaretatt, og at tjenestene er trygge og av god kvalitet.

Når du vil klage på vegne av noen andre

Du kan klage på vegne av andre. Da må du ha en skriftlig fullmakt fra den det gjelder. Du må imidlertid huske at verden kan se annerledes ut for den andre, og det er ikke sikkert at dere har samme opplevelse av situasjonen. Fullmakt må du også ha dersom det er snakk om egne barn over 16 år, eller dine tilårskomne foreldre som du er nærmeste pårørende til.

Når du er misfornøyd med at din gamle onkel på sykehjemmet fikk for få osteskiver til lunsj

Hos Statsforvalteren er de fleste saker store, noen er derimot «små». Noen saker er det vi kaller «grunnløse». Slike saker kunne trolig vært løst på en bedre måte enn at de havner hos oss. Rådet er derfor: snakk først med det helsepersonellet som er nærmest. Mye lar seg løse når man snakker sammen. Uansett, dersom du klager kan du være trygg på at vi vil vurdere klagen og at du vil få et svar tilbake.

Kronikk av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

Kulturmiljøer reddes i dag først og fremst av motiverte eiere og en løsningsorientert forvaltning. Stadig færre reddes av paragrafer.

Kulturminnefondet har nå bidratt i over 6500 prosjekter over hele landet. Erfaringen vi har gjort oss er at vern og aktiv bruk må gå hånd i hånd. Eierne må bli sett og hørt, og merke at deres synspunkter er viktige. 

For det er de private eierne og frivillige organisasjonene som forvalter storparten av de verneverdige kulturmiljøene i landet vårt. Uten motiverte eiere, hjelper lite. Forvaltningen må forstå at eierne ikke bare vil berge sine kulturminner, men også bruke dem til å skape nye verdier i framtida. Dette er viktig for oss i Kulturminnefondet, når vi vurderer søknader om støtte til istandsetting.

Menon Economics har i en evaluering fra 2017 dokumentert at en krone fra Kulturminnefondet utløser dugnadsinnsats og private midler, verdt tre og en halv gang så mye. Tilskudd fra Kulturminnefondet er på mange måter utslagsgivende for den store innsatsen som legges ned av eierne. Det er også verdt å merke seg at pengene fra Kulturminnefondet i mange tilfeller utløser andre tilskudd fra for eksempel UNI-stiftelsen, SMIL-midler, fylkeskommuner, Fortidsminneforeningen, Norsk kulturarv og andre private fond og stiftelser.

Mange av kulturminnene som er satt i stand med støtte fra Kulturminnefondet stod til forfall da arbeidet med restaurering startet, uten bruk. Et kulturminne i aktiv bruk er mer nyttig enn et som står ubrukt. Flere av de tidligere forfalne kulturminnene har i dag en funksjon i næringsvirksomhet som overnattingssted, restaurant eller kafé, museer og til utstillinger. Denne nytten er først og fremst viktig for eieren. Bruken fører ofte til en økonomisk verdiskaping som gir eieren et bedre grunnlag for å ta vare på kulturminnet, men det er også til nytte for besøkende eller de som liker å vite at våre kulturminner tas vare på.

Derfor handler bevaringsarbeidet i dag om «vern gjennom aktiv bruk».

Kulturminnefondet skal se på fornuftige løsninger gjennom hele prosessen med bevaring og bruk av kulturminner. Ofte kommer vi i dialog med eierne i det avgjørende øyeblikket der det står om å sette i stand kulturminnet, eller fortsatt la det forfalle. Nå skjer dette i økende grad gjennom digitale befaringer og nettbaserte kurs og informasjonsmøter. Det er en løsningsorientert tilnærming og gode råd som skaper motivasjon og engasjement. Pengene som kommer med tilskuddet hjelper også, men det er avgjørende at eieren blir sett og hørt, og får tro på kulturminnet er viktig, lar seg redde og kan få en funksjon i framtida.

Vår viktigste erfaring, er hvor avgjørende det er å la vern og aktiv bruk vandre hånd i hånd, og at samarbeid med eierne av kulturminnene er avgjørende for å nå målene. 

Dette gjenspeiler seg både i Kulturminnefondets daglige virke og i det mer langsiktige arbeidet. Kulturminnefondet er i dag innrettet som et lavterskeltilbud og en rendyrket tilskuddsordning for private eiere og frivillige organisasjoner som ønsker å bevare sine kulturminner. 

Derfor er det også viktig at Kulturminnefondet er et lavterskeltilbud for eierne. En forvaltning som ser på gode løsninger og søker dialog og samarbeid med eierne, redder i dag flere kulturminner enn noen paragrafer tidligere har gjort.

Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

Kronikk av Ragnhild Sperstad Lyng, Bjørn Rist og Erik Stene.

Hvorfor har vi skole i Norge? Spørsmålet kan virke merkelig, men merkelige spørsmål er ikke nødvendigvis dumme.

Svaret på spørsmålet har variert noe gjennom norsk skolehistorie, men vi kan nok enes om to overordnede svar på spørsmålet: I Norge har vi skole for at enkeltindividet skal kunne leve et best mulig liv, og fordi vi vil videreutvikle et demokratisk samfunn til det beste for alle. Så kan vi jo diskutere hva dette krever av norsk skole, men vi kommer ikke utenom at det å kunne lese/skrive og regne er svært viktige ferdigheter. Det er viktig for å lære i alle fag, for å kunne leve et godt liv – og for å sikre at alle elever blir borgere som kan ta selvstendige og kritiske valg innenfor demokratiets rammer. Vi må kunne lese en reklametekst uten å bli lurt, vi må kunne gjøre et overslag av hva varene i handlevogna vil koste, vi må kunne vurdere om det er nok penger på kontoen, og vi må kunne lese og forstå en engelsk bruksanvisning når vi skal få i gang den nye TV-en. I tillegg er det vesentlig at norsk skolepolitikk baserer seg på kjennskap til tilstanden slik den er; og i den forbindelse er det avgjørende med gode data. Ingen skal øve på de grunnleggende ferdighetene for å sikre skolen en god rangering. Elevene øver seg på de grunnleggende ferdighetene for å sikre egen livskvalitet og fremtid.

Vi kan sammenligne tiden i skolen med en reise. Noe er planlagt, annet ikke. Både det planlagte, og det ikke-planlagte gir verdifull ballast. Lærerne skal planlegge reisen sammen med elevene, både i kjent og ukjent terreng. Det er særlig viktig å planlegge godt når terrenget er nytt og ukjent. Da blir det spesielt viktig med trygge og støttende lærere og andre voksne i skolen som er reisevante og som vet at man både kan trenge ekstra sokker, gnagsårplaster og ei brødskive i reserve. Kanskje trengs også en pause, og at noen bærer sekken for eleven et lite stykke. Like viktig er det at læreren og de voksne oppfordrer og utfordrer, slik at elevene trenes i å holde ut, eller gjennomfører noe som er vanskelig eller kjedelig, noe som også er en side ved læring. Lærere skal trene sine elever til å bli turvante – og selvstendige. Hvis døra skal åpnes mot verden og framtida må elevene bli selvgående – og i stand til å navigere selv.

Nasjonale prøver er et stopp-punkt på turen for å granske terrenget, og ta opp kartet for å studere hvor man er. Dette stopp-punktet gir rom for refleksjon over reisen som er lagt bak – og tanker om turen som ligger framover.

Vi vet dessverre at mange barn og unge har vondt i magen når de står opp for å gå på skolen; ikke bare når det er tid for nasjonale prøver. Noen gruer seg faktisk hver dag, andre til kroppsøvingstimene og eller matematikktimene. Det betyr ikke at vi skal legge ned norsk skole, eller fjerne fag enkeltelever opplever som ubehagelige. Det sentrale vil være at skolen møter den enkelte elev med klokskap og oppriktig omsorg. Det er skolen som skal sørge for at ingen elever har vondt i magen for det som skjer i skolens regi.

Og da er vi inne på et kjernepunkt knyttet til nasjonale prøver. Hvis skolen kommuniserer at nasjonale prøver er laget for å rangere skoler, eller for å måle eleven for å kunne sette karakterer, så undergraver det intensjonene bak de nasjonale prøvene. Nasjonale prøver er utviklet for å tilpasse opplæringen best mulig til enkelteleven, for å sikre at skolen kan vurdere om egen opplæring er så god som vi ønsker, og som grunnlag for sentral politikkutforming. Selv om noe kan måles, så betyr ikke det at det er uvesentlig.

Det snakkes mye om testregimet i norsk skole. Det kan i den forbindelse være greit å vise til noen fakta. Elevenes tidsbruk knyttet til nasjonale prøver er 11 timer på 10 år; elleve timer fordelt på ti år. Samtidig vet vi at mange skoler, på eget initiativ, benytter svært mange andre tester; mange helt ukritisk. Vi har så langt ikke registrert at det kritiske fokuset har pekt på de lokalt initierte prøvene. Det kunne være nyttig at forskningsmiljøene ser nærmere på disse også.

Like sikkert som høstjakta kommer hvert år, er det at forskere uttaler seg kritisk til nasjonale prøver. En kritisk tilnærming til statlig politikk er alltid velkommen, men da må man legge til grunn hva nasjonale prøver faktisk er. Det blir ikke færre elever som gruer seg til nasjonale prøver ved at man svartmaler prøvene uten å skjele til årsaken til at vi har disse. Nasjonale prøver er ikke i seg selv en stressfaktor, men også nasjonale prøver kan bli brukt feil – eksempelvis til rangering. Brukt riktig er dette viktige bidrag i arbeidet for å sikre en best mulig skole for alle barn og unge.

Seniorrådgiver Ragnhild Sperstad Lyng, Seniorrådgiver Bjørn Rist og Oppvekst- og velferdsdirektør Erik Stene.

Kronikk av Abid Q. Raja

Vi har blitt vant til en debatt om gjenåpning. Hva er det som står for tur, og når? Hva skal vi prioritere? Den debatten må vi legge på is, nå er det alvor og jeg har en klar beskjed til hele min sektor: nå må vi holde sammen. Oppfordringen om å holde seg hjemme er et slag for kultursektoren, men det viktigste grepet vi kan ta som samfunn. Vi skal fortsatt ha kulturtilbud, men innenfor de nye rammene.

Vi har hatt pandemien over oss lenge. Siden mars har den lagt begrensninger på kultur, frivillighet og idrett, og vi er blitt vant til å se på fotball foran nesten tomme tribuner, vi klarer å holde et sete imellom oss på konsert, teater og kino. Vi har fått det til, og det er svært få smittetilfeller som kan spores tilbake til kulturarrangementer. Heldigvis! Kultursektoren fortjener en stor takk for ansvarligheten som er vist under og etter arrangement. Samtidig ser vi at smittesituasjonen totalt sett betyr at vi må holde oss mer hjemme og omgås færrest mulig, for å stoppe smitten og lette arbeidet med smittesporing. Dessverre er ikke dette en pandemi som følger et gitt forløp, eller ser ut til å belønne oss for å være kreative rundt gjennomføring av arrangementer. Den rammer hardt og eksponentielt, og det eneste vi vet med sikkerhet at fungerer, er å holde avstand til andre.

Smittesituasjonen i Norge er svært alvorlig. Som samfunn står vi midt i en av vår tids store prøvelser, men som statsministeren sa på regjeringens pressekonferanse i dag: «Sammen kan vi snu den skumle utviklingen i smittetallene». Nå må hver og en av oss ta ansvar. Både for oss selv og andre. Det betyr at vi i en tid fremover må gjøre kloke vurderinger når vi bestemmer oss for hvilke aktiviteter vi deltar i, hvor vi beveger oss og hvem vi er med. Vi må forstå at dette ikke kun handler om en selv, men om oss. Det er mange som kommer fra det å bli smittet uten varige mén, men når situasjonen i samfunnet er som den er nå, handler det om solidaritet, medfølelse og ansvar for alle dem i samfunnet vårt som ikke tåler å bli smittet av koronaviruset. De er også oss, de er vi. Nå er det alvor, og det gjelder oss alle sammen.

For kultursektoren vil dagens oppfordringer få utslag, helt åpenbart, og det er en stor bekymring for meg. Kultur, idrett og frivillighet måtte stenge ned da pandemien kom til landet vårt, og er noen av samfunnsområdene som fortsatt har det tungt, uforutsigbart og veldig vanskelig i en tid der deres hovedgeskjeft, det å skape opplevelser for andre, kun kan foregå med strenge smittevernrutiner. Samtidig er vi i en helt annen situasjon nå enn vi var i for bare noen få måneder siden, vi har flere kraftfulle ordninger på plass som kan bidra til noe større grad av forutsigbarhet og trygghet for hele kulturlivet. Kompensasjonsordningene for kultur, frivillighet og idrett gjelder ut året, og stimuleringsordningen for kultur tar høyde for at arrangementer som har fått tilskudd likevel ikke lar seg gjennomføre som planlagt. La meg være helt tydelig på at regjeringen vil gjøre som vi har gjort under hele pandemiens varighet: følge godt med, lytte til sektoren og gjøre nødvendige tilpasninger for å hjelpe flest mulig gjennom krisen.

Det som er viktig nå er at vi ikke fokuserer på å se muligheter for å åpne mer enn hva helsemyndighetene oppfordrer til, eller å sette den ene opp mot den andre. Dette er ikke tiden for å peke på andre og hevde at man er forskjellsbehandlet. Selvsagt skal vi debattere hvordan vi møter pandemien, men nå er det meget viktig at vi kommer sammen i ønsket om å begrense smitten der vi bor og lever. Vi står i den mest alvorlige dugnaden mange av oss noensinne har stått i, og forhåpentligvis den siste vi trenger å stå i av denne sorten. Men det er nå vi må vise karakterstyrke, det er nå festtalene om samfunnets styrke og hva vi er laget av, må komme til uttrykk gjennom faktisk handling. Da er mitt ønske, og min oppfordring til kultursektoren og til deg som publikum at vi står sammen, gjennomfører dugnaden og holder ut. Det blir tungt, det er allerede vanskelig, men jeg tror og håper at det blir lettere hvis vi gjør det sammen – i solidaritet med hverandre. Jeg håper krafttaket vi nå må ta blir kortest mulig, men det er det den enkelte som kan bidra til. Jo flinkere vi er, desto mer kan vi presse smittetallene nedover, og gradvis fortsette veien tilbake mot normalisering.

Dersom alle følger disse reglene, så unngår vi en situasjon hvor vi vil måtte stenge ned ytterligere. 200 i saler med fastmonterte seter gjelder fortsatt, og i går var jeg på premieren av West Side Story på Chateau Neuf. Straks forestillingen var over ble publikum bedt om å bli sittende, og salen ble tømt én rad av gangen. Rundt omkring i landet gjennomføres arrangementer under ansvarlig ledelse, og med et ansvarlig publikum. Mitt ønske er at vi fortsetter med disse gode rutinene, og at kulturlivet fortsetter å gå foran med å vise hvordan man kan kombinere strengt smittevern med kulturopplevelser på ansvarlig vis. Derfor ligger det fast, mitt aktive grep om å dreie de økonomiske krisepakkene til kulturlivet over fra å kompensere det som aldri ble noe av, til å stimulere til faktiske arrangement og skape opplevelser for andre. Jeg står ved stimuleringsordningen for kulturlivet, slik at enda flere skal ha muligheten til å vurdere om og hvordan man kan gjennomføre sitt arrangement, fremfor å avlyse. Vi skal tilbake. Vi trenger kulturen og kulturen trenger oss. Men skal vi komme dit, må vi holde ut og holde sammen. Det er nå det gjelder.

Per Arne Gjelsvik(V) sitt innlegg i skoledebatten:

Denne saken er mye mer enn et spørsmål om videre drift av skoler og barnehager i Brekken og Glåmos. Jeg mener dette først og fremst er et spørsmål om hva slags utvikling vi vil ha i kommunen vår generelt og i grendene spesielt. Innlegget mitt er tuftet på denne oppfatninga. 

Røros kommune har valgt slagordet «Pulsen i fjellet». Jeg vet mye om puls og har jobbet med det hele yrkeslivet mitt. Jeg har pulskompetanse. Pulsen i periferien eller det vi kaller perifer puls er en konsekvens av at den sentrale pulsgeneratorens virksomhet. Hos mennesker er dette hjertet. Et velfungerende hjerte gir periferien tilførsel av det den trenger for å opprettholde god funksjon. Det menneskelige hjertet er også assosiert med utsendelse av varme, omsorg og kjærlighet sammen med pulsslagene. Samtidig er det i periferien pulsen er lettest å registrere og det er her avvik og sykdom først detekteres. Kvaliteten på den perifere pulsen sier mye om tilstand og funksjon sentralt. Hvis den perifere pulsen blir svak, uregelmessig og knapt følbar, er det stor fare på ferde. 

Noen ganger går da uvilkårlig mot slutten. Andre ganger kan ekstern hjelp av pacemaker eller om du vil Fylkesmann være indisert for å holde den sentrale generatoren i gang. 

Konklusjon: God perifer puls er en lett synlig og god prediktiv helsemarkør for kommunens helse: Og:God kommunal helse er målet. 

Hvis forslaget fra kommunedirektøren blir vedtatt vil det ha en mer distriktsfiendtlig og sentraliserende effekt enn det en blåblå regjering noen gang har prestert. Det vil med stor sannsynlighet stoppe tilflytting og nyetablering i de 2 skolekretsene. Som konsekvens vil eiendomsverdiene falle. Det samme vil matproduksjon og skatteinntekter. Ei slik utvikling er skadelig for alle kommunens innbyggere. Det å bidra til at grendene får oppleve en positiv utvikling er faktisk det eneste alternativet slik vi ser det og det er en investering til inntekts ervervelse for kommunen som helhet: For grendene er sentrum for lokalmatproduksjon, reindrift, jordbruk og mye av vår kulturarv.

Hvorfor har Røros kommune en så anstrengt økonomi at så store nedskjæringer foreslåes? Vi i Venstre mener ensidig sutring over lave overføringer fra staten er lite konstruktivt. Det tar bare fokus vekk fra det vi sjøl kan gjøre noe med. Beløpet vi får er et resultat av en rekke faktorer der alderssammensetningen i befolkningen teller vesentlig.  Fordelingen mellom landes kommuner er utenfor vår styring. Vi må ført og fremst sette tæring etter næring og ha blikket på egen drift, investeringer og ikke minst på inntekter. Venstre mener Røros kommune har gjort noen dårlige valg i så måte og at disse valgene har avgjørende betydning for dagens dårlige økonomi. Vi må lære av dette og unngå slike gjentagelser i framtida. Klarer vi det vil de økonomiske musklene straks bli større:

 Her er noen uheldige eksempler på valg som er gjort: 

A, Nybygget på Øverhagaen er dyrere og flottere enn det kommunen burde tatt seg rå til. Den tradisjonelle nøysomhetet som har preget Rørossamfunnet gjenfinnes ikke her. Et så kostbart bygg har aldri vært en nødvendig forutsetning for omlegging av kommunal omsorgstjeneste slik det er blitt hevdet. Samtidig er det gamle sykehjemmet i ferd å bli revet. Blant annet rives 100% brukbare administrasjonskontoer. Totalkostnaden vil være ei klam hand over utviklinga i samfunnet vårt i lang tid.

B, Det ble investert trolig millionbeløp på rehabilitering og deretter umiddelbar sanering av internatet i Sundveien.

C, Administrasjonen i Røros kommune har vokst uten at veksten er politisk styrt og tilrådd. Alle beslutningsprosesser involverer da flere; dette blir mer tungrodd, tidkrevende dyrere, mindre effektivt og det skjer ansvarspulverisering. Vi har ikke råd til å fortsette med så høye administrasjonskostnader.

D, Sykefraværet er fortsatt betydelig og kostbart. Lokale private bedrifter som Flokk og Røros dører og vinduer med flere, har en helt annen dedikert og systematisk oppfølging/tilrettelegging ved fravær. De har også eksempler på at det å bryte ned skillet mellom ledelse/produksjonsarbeider ved at arbeidsoppgaver byttes; medfører større teamfølelse. Det er ingen grunn til at sykefraværet skal koste mer i offentlig sektor enn i privat.

E, Vi gikk glipp av beløp på ca. 30 mill. ved at det ikke ble kommunesammenslåing. Det var naboene som sa nei og Heidi Greni hadde nok et vesentlig ansvar for det og de tapte millionene. Som en konsekvens av uteblitt sammenslåing brukes det mye tid og ressurser på samarbeidsavtaler og utarbeiding av økonomiske fordelingsnøkler. Dette er trist ressursbruk.

Her er noen valg der vi kan endre og spare penger: 

F, Vi kan spare millionbeløp ved å avstå fra kjøp av «helseplattformen»

G, Teknisk senter er budsjettert med kr 76 mill. Det er viktig at de ansatte får ordentlige lokaler med hensiktsmessige oppholdsrom, dusj osv. og det skal installeres teknisk utstyr. Dette må løses til en langt lavere kostnad. Teknisk senter er ikke en kommunal primæroppgave.

I; private løsninger. Det må utredes om ulike oppgaver på Teknisk avd. kan utføres like bra og billigere av private. 

K, Legetjeneste: Røros kommune har betalt revisorfirmaet PVC rundt kr 700000 for å finne ut hvorfor helsetjenesten i Røros er dyrere enn i sammenlignbare kommuner. Konklusjon framlagt 281020: Blant annet ble det bekreftet at det er billigere med leger på driftsavtale enn på fastlønn. Røros kommune konverterer driftsavtaler til fastlønn uten å ha regnet kostnader. Prisforskjellen er for øvrig godt kjent på bakgrunn av at samme undersøkelse er gjort nasjonalt av Ernst og Young og er fritt tilgjengelig. Vi mener disse pengene burde blitt spart.

Så til inntektssida: Hva er oppnådd av positiv næringsutvikling i regi av Røros kommune de siste åra? Hvor mange nye arbeidsplasser har det blitt?  Er ressursene riktig brukt på dette området eller kan de omprioriteres og heller bidra til å forenkle etablering av privat virksomhet utenfor sentrum? Hvis dette implementeres har Venstre god tro på at næringsutviklinga skyter fart. VI i Røros kommune må da ambisjoner om vekst og utvikling og ikke bare balansere budsjettet?

Hvordan kan vi til tross for krevende økonomi bidra til næringsetablering, nybygging, vekst og tro på framtida i grendene uten at det krever større kostnader? Vi mener bedre utnyttelse av handlingsrom og evt. utvidelse av dette med tanke på husbygging i grendene, er avgjørende. 

Venstre mener at følgende tiltak er viktige:

1 vi må i samhandling med Fylkesmannen arbeide for en liberalisering når det gjelder byggetillatelser i grendene. Det er stor netto tilgang på dyrkajord i kommunen. Folk i grendene må få sette opp nødvendige hus på gårdene slik at dette blir hensiktsmessig og praktisk. Noen kvadratmeter dyrkajord må da avstås med kommunal aksept. Det skal være hyggelig å levere byggesøknad. En byggesøknad er en søknad om utvikling.

2 Røros kommune må i samarbeid med Husbanken eller lokale banker få på plass garantiordninger for de som har orden på sin økonomi men som likevel mangler topplånfinansiering. Dette er svært viktig for etablerere.

3 Skole og barnehagetilbudet må opprettholdes. Når punkt 1 og 2 er på plass tror Røros Venstre at den negative trenden vil snu og at antall barn i skole og barnehage vil stige. 

Andre momenter for å opprettholde dagens skolestruktur: Vi har lært av coronapandemien at god avstand og små elevgrupper er viktig for å hindre/begrense smittespredning. At alle 3 skolene driftes, er svært gunstig smittepolitikk og det gir mulighet for elevflytting ut av Røros sentrum viss ønskelig.

Venstre gikk til valg på at vi ville opprettholde dagen skolestruktur så lenge det ikke er faglig uforsvarlig. Utfra framlagt fagrapport er ingen faglig uforsvarlighet dokumentert. Vi tar et bevisst valg om å bruke relativt mere penger på oppvekst enn på pleie og omsorg enn det sammenlignbare kommuner gjør fordi vi mener grendeskoler er viktige. Fra 2025 er kravene til lærerkompetanse økt. Lærere som ikke har tatt nødvendig etterutdanning får etter 25 ikke fast lærerstilling, men beholder jobben så lenge det ikke kommer søker med innfridd formalkrav. Skolen blir ikke nedlagt viss formalkrav mangler, men det er sjølsagt ønskelig at faglige kompetansekrav er innfridd i alle fag. Vi antar at aktuelle lærere tenker som oss og løser dette.