Førstkommende lørdag, 10. august blir 125-årsjubileet for Røroskua markert med ei utstilling ved Kvitsandtjønna på Røros. Det er Avslaget for STN i samarbeid med Røroskuas venner som inviterer til jubileumsutstilling. Det er STN som har det faglige ansvaret for å videreføre den gamle rasen. Et arbeid som er støttet av Røroskuas venner.
Jubileumsdagen starter rundt klokken 9, da skal Rolf Petter Tørres gå med dyrene sine fra Sjømyra – nedover til Kølplanken – over brua – over Malmplassen – ned Lorentz Lossiusgaten – opp Finneveta, der kommer Torill Moland fra Austmarka og blir med i kortesjen som går videre gjennom Stengelveta forbi Domus Kjøpesenter og til «Sirkustomta».
-Dette kan være den siste marsj av Røroskyr gjennom Røros. Det kan også være det siste fesjået, sier Reidun Roland i Røroskuas venner.
4. juni 1893 Røros Kvealvslag stiftet. Røroskuas dag blir arrangert så tett opp til den datoen som mulig første helgen på juni. Det er 9 deltakere på 125-årsjubileet. 34 dyr som kommer fra bl.a. Austmarka, Drevsjø, Rendalen, Dalsbyga, Glåmos og Røros.
Det blir høytidelig åpning av utstillingen ved Fylkesordfører Tore O. Sandvik. Mary Barthelemy skal spille neverlur og bukkehorn. Det er fire dommere som skal foreta «missekonkurransen». Alle deltakere får en jubileumstallerken som er laget av Potteriet Røros.
Det er Røros Sanitetsforening som står for matserveringen til de tobeinte. Sanitetsforeningen selger kaffe, sodd og vafler.
-Sanitetsdameme er på plass der det skjer postive ting, sier Roland.
Dyrene får servert høy fra Sølendet, engfor som ble kjørt ned fra Sølendet i fjor. Røros Brannvesen stiller opp med tankbilen slik at dyrene får vann.
Røros kvægavlsforenings utstilling på Røros i 1894. Foto: Iver Olsen/ Rørosmuseet.
I Røros er det mange flotte og historiske steder man kan gå tur til. Et idyllisk turmål er Skårhåmmårdalen. I sommer er Skårhåmmårdalen et av turmålene i Sofakampen. Turmålet er presentert slik:
Skårhåmmårdalen er en ”canyon” som ble dannet under siste istid for ca. 10000 år siden. Området ligger 3 km vest for Bergstaden. Gå fra Gamle Kongevei. I bunnen av canyonen ligger det en idyllisk sjø. Langs innsjøen går det fin sti inn til Lysthuset. Stier og lysthus ble anlagt i forrige århundre, da Skårhåmmårdaløen var et ettertraktet forlystesområde for Bergstadens bedrestilte. Lokalklimaet i Skårhåmmårdalen er gunstig, og det vokser flere varmekjære planter her, bla rips og firblad.
Her er noen glimt fra Skårhåmmårdalen sommeren 2019:
2. juni i 1894 holdt Røros Kvægavlsforening sin første krøtterutstilling på Røros. Utstillingsplassen var på Bjørnstuphagaen, og 140 dyr ble bedømt. denne utstillingen var starten på arbeidet med å utvikle det gamle fjellfeet som fantes i Rørostraktene. De neste 50 årene ble det holdt en rekke utstillinger der kyr og okser ble bedømt.
Røros kvægavlsforenings utstilling på Røros i 1894. Foto: Iver Olsen/ Rørosmuseet.
Da nye avlsmetoder avløste de gamle, ble det opprettet et eget avslag for hele raseområdet i Trøndelag og Nordland der det fantes varianter av det gamle fjellfeet. Slik oppsto det nye navnet Sidet trønderfe og nordlandske, STN.
Jubileumsutstilling
Det faglige ansvaret for å videreføre den gamle rasen er det avlslaget for STN som har. Et arbeid som Røroskuas venner støtter. Lørdag 10. august skal 125-årsjubileet for Røroskua markeres med ei utstilling ved Sandtjønna på Røros. Dette er ei utstilling som er åpen for publikum. Det er Avslaget for STN i samarbeid med Røroskuas venner som inviterer til jubileumsutstilling.
Gruvhagaen
Rørosku på Gruvhagaen. Foto: Tove Østby
Om sommeren beiter Røroskyr i Gruvhagaen ved Olavsgruva. Gården Gruvhagaen tilhørte opprinnelig Røros Kobberverk. I nærheten av gruvene eide verket flere slike parseller med dyrkajord, kalt «haga». Gjødsel fra hestene som ble brukt i gruvedrifta, gjorde det mulig å produsere vinterfór på disse «haga´an».
Gruvhagaen ble etter hvert utviklet til et lite gårdsbruk med helårs bosetting, og gården kom i privat eie. Med bosted tett innpå arbeidsplassen slapp de å ukependle, til fots eller på ski, mellom Røros og gruva.
Det var ikke brøytet vintervei til gården, derfor kunne de ikke selge melk til mottak på Røros. Gårdsproduktet var smør. Det var også mulig å tjene noen kroner på salg av melk til gruvearbeiderne.
Det var to setervoller til gården: Guldalsvollen på Bukkvollan og Gaukvollen i Engfløttdalen. Guldalsvollen ble brukt som vårseter, og Engfløttdalen ble brukt som høstseter. I 1957 ble gårdsdriften lagt ned. Trolig ble hagaen slått noen år etter det.
Gruvhagaen ble liggende brakk da behovet for å drive med fórproduksjon opphørte, og gjengroingen startet. I 2008 startet foreningen Røroskuas venner og landbruksetaten i Røros kommune et samarbeid der målet er å restaurere kulturlandskapet på Gruvhagaen. Tradisjonelt gikk buskapen aldri på innmark, bortsett fra en kort periode hver høst da den fikk komme inn på «haga`an» for å beite av håen. Som tiltak for å åpne opp igjen landskapet gikk det nå beitedyr her hele sommeren. Også i sommer er det dyr på Gruvhagaen.
Det ble foretatt en grundig vegetasjonskartlegging på Gruvhagaen sommeren 2008, før dyra ble sluppet på beite. Totalt ble det registrert 84 plantearter der. Økologiske faktorer som baserik mineraljord og sørvendt helling ligger til grunn for artsrikdommen. Antakelsen om at «hagaen» aldri har vært pløyd, bare overflatedyrket ble bekreftet fordi det ikke ble funnet arter som kunne vært innført med såfrø.
I følge Røroskuas venner, var det røroskyr på alle gårder i hele Rørosdistriktet frem til 1960. Røros var sentrum for for avl av rasen fra 1890-tallet og mange tiår fremover.
Røroskuas venner beskriver Røroskua slik:
Rasen er godt tilpasset norske forhold, og et sterkt og delvis naturlig utvalg har gjennom århundrene gjort at rasen er småvokst, fruktbar, helsesterk og nøysom. STN er først og fremst et mjølkefe, med moderat kroppsstørrelse, finlemmet og flinkt til å ta seg fram i all slags terreng. Gjennomsnittlig levende vekt for voksne kyr ligger på vel 400 kilo, mankehøgden ca. 120 cm. Rasen er naturlig kollet, og som oftest svartsidet. Fargefordelingen varierer fra ensfarget svart med hvit stripe etter ryggen og under buken, til nesten helt hvite dyr med svart mule og svarte ører. Rødsidete, brandsidete og gråsidete dyr forekommer også.
Middels mjølkeavdrått for kontrollerte kyr ligger på ca. 4000 kilo melk med 4,3% fett og 3,3 % protein. På grunn av den lave kroppsvekta og gode bevegeligheten, tar STN-kua seg godt fram i ulendt terreng i utmark. Tråkkskadene ved beiting på eng blir også mindre enn etter tyngre raser. STN har som andre landraser et variert beitemønster, med stort opptak av løv og urter, slik at dyra utnytter utmarksbeitet godt. Den moderate størrelsen gjør også at rasen krever mindre plass, og setter mindre krav til innredning i fjøset enn større dyr.
Reproduksjonsegenskapene er gode, med sterk og tydelig brunst og god fruktbarhet. Kvigene er tidlig kjønnsmodne, men produksjonen på første laktasjon er moderat. Kyrne er holdbare, og har ofte ytelse opp i høy alder. Rasen har et godt lynne, og dyra er rolige og snille både på fjøset og på beite. «Lettstelt, selskapelig, leken, folkekjær og forstandig» er uttrykk som ofte blir brukt av bønder som har erfaring med rasen. Rasen er ikke særlig godt kjøttsatt etter moderne standard, men egner seg godt til produksjon av mellomkalv. Kjøttet er fin-fibret og med en aning viltsmak.
Kilde: Informasjonstavle ved Gruvhagaen ved Olavsgruva.
Røroskuas venner har informasjonstavle om Røroskua ved Gruvhagaen. Foto: Tove Østby
Den sørsamiske kulturhistorien og joik har vært en del av Elden i flere år. Til årets forestillinger har Frode Fjellheim laget en egen joik, og samisk kultur blir stadig mer stuereint.
Blant annet lagde den svenske regissøren Leif Stinnerbom en joik i sin tid som regissør, og ønsket fra Elden var å ha joiken inn i forestillingene også i år.
– Det synes jeg er fint. Den samiske kulturen er en del av området nå, og var det også da. Jeg må vedgå at jeg hadde ikke sett Elden selv da jeg skulle lage joiken, men det er en naturlig del av historien, mener Fjellheim, som selv er av sørsamisk herkomst.
– Når man skal lage en joik må en prøve å tenke over hvordan den skal brukes, forklarer Fjellheim, og sier det er ekstra spennende siden joiken i årets Elden-oppsetninger framføres av barn, nærmere bestemt Eir Sigrid Haugom Wintervold, Håkon Dille Nilsgård og Jacob Dille Nilsgård.
– Plutselig er jo joiken en del av lørdagsunderholdningen, både i Stjernekamp og Melodi Grand Prix. Det kommer en generasjon som kanskje ikke har de samme fordommene som de som er litt eldre har, sier Fjellheim, og legger ikke skjul på at det har vært konflikter gjennom historien, senest i sommer, mellom sørsamene og andre som har utmarksinteresser.
Fjellheim sier hans familie blant annet ble beskyld for å ikke være “ekte” samer, fordi de var for intelligente.
– Mye skyldes mangel på kunnskap om historien. Det har oppstått teorier om at vi har innvandret og da blir det også feil i kunnskapen om den samiske historien i området. Det er neppe av vond vilje, men man forsvarer jo det man tror er rett, og som man har lært, fastslår Fjellheim.
– Det er naturlig at det kan oppstå konflikter hos næringer som bruker utmarka, sier Fjellheim, og håper joiken kan være et lite bidrag til Røros’ kulturarv.
– Røros har en sterk historie med gruvesamfunnet, men det var også bygd på innvandrere fra Europa, som både drev og jobbet i gruvene. Det oppsto en egen kultur rundt gruvene, og gruveidentiteten er ekstremt sterk, men oppi dette finnes også den samiske kulturen som er enda eldre. Det samiske har heldigvis fått en oppblomstring, også nasjonalt, sier Fjellheim, som også underviser i joik på et eget joikestudium ved Nord universitet i Levanger.
Knapt et ledig sete fantes under årets Elden-premiere på slegghaugan, og sommerkvelden sørget for en nært magisk forestilling.
Den umiddelbare responsen fra publikum både på spillplassen og i sosiale medier etter forestillingen, forteller at Cathrine Telle har gjort en solid jobb med Strømmevold og Reithaugs materiale. Rocke-innpakningen gir både låter og manus den røffe kanten det fortjener, når en så dramatisk historie skal komprimeres til to timer forestilling. For den er dramatisk, fortellingen om karolinernes innmarsj i Trøndelag og Røros, og hvordan de blir møtt av et samfunn som tar i mot dem, mer enn skyr dem.
Elden er kontrastenes teater, fra de enorme slagghaugene og enkle men samtidig virkningsfulle rekvisitter i rått trevirke, til Ellens (Oda Smit Ødegård) nesten hjerteskjærende klokkeklare stemme mellom steinhaugene. Her er naturen selv kulissene, og mer trengs ikke, enn lys og noen enkle rammeverk som skal forestille hus. Staffasje er ikke nødvendig, når samspillet på spillplassen bærer stykket slik det gjør.
Når kanonene smeller og kruttrøyken legger seg over grusen, gjør det nesten fysisk vondt. Det er en påminnelse om at vi egentlig er ganske heldige, som kan sitte komfortabelt og varmt og betrakte det hele som underholdning, mens noen for tre hundre år siden faktisk måtte leve gjennom det. Å bli revet ut av sine hjem som bare unggutter, sendes over fjellet til Norge i krig for en konge de kanskje ikke trodde på, frykten og redselen, og strabasene for å gjøre sin plikt for fedrelandet.
Årets skuespillere gjør en utmerket jobb med å formidle dramatikken på en troverdig måte. Det er lett å tro på Kalles (Kristoffer Grua Pedersen) kvaler og angst, og sterke Maren (Silje Lundblad) som en tøff og fryktløs kvinneskikkelse når fienden står på døra og samtidig er venn. Det er nydelig i all sin enkelhet – sterke skuespillerprestasjoner i en rå, nesten brutal setting, og med en sjeldent varm, trøndersk sommerkveld som bakteppe skapes det noe helt spesielt. Det er godt gjort, når solnedgangen lyser rosa over slegghaugene, å gi kuldegysninger og gåsehud av dødsmarsjen i snøstorm over Tydalsfjella.
I år er det 90 år siden en stor gruveulykke på Storwartz. Den 7.mai 1929 omkom tre arbeidere da en steinblokk løsnet og arbeiderne fikk den over seg. Steinblokken var 2 meter bred, 4 meter lang og ca. 30 cm tykk – den veide ca. 10 tonn. Arbeiderne jobbet 5-600 meter inne i gruven på et område kalt Mincke/Meincke da ulykken skjedde.
Tre av de 8-9 karene som jobbet sammen der mistet livet. Det var Iver M. Bakken, Aksel J. Møller og Svend P. Nyhus.
Sven Paulsen Nyhus
Sven Paulsen Nyhus ble født i Funäsdalen i 1874. I 1889 ble han konfirmert i Tännäs. Han utvandret til Norge i 1890-åra, og ble dreng på Tronsmyra. I 1902 ble Sven gift med Elen Katrine Abrahamsdatter Sommer fra Klasvollen. I folketellingen for 1910 finner vi paret med 5 barn på Nyhus. Samme året var Sven «Grubearbeider nr. 127» blant 135 på Storwartz. Han hadde diverse gruve- og anleggsarbeid, bl.a. Storwartz, Kromgruvene i Feragen, tunellarbeid på Hyttfossen i 1924 og rydding i Glomma i forkant til tømmerfløting i ca. 1920. I fritida spilte han fele, og han hadde mange låter med seg fra Härjedalen.
Iver Mikkelsen Bakken
Iver Mikkelsen Bakken ble født i 1878. I 1891 bodde han på Bakken søndre, Nyplassen sammen med foreldre og 8 søsken. Han var «Bærgverksarbeider på Gravedalsgruve» i 1900. I 1910 bodde Iver på Rørosgård søndre sammen med kona Marit og datteren Berit Kjerstine som var født i 1905. Når ulykken traff, bodde familien på Rørosgård.
Aksel Johansen Møller
Aksel Johansen Møller ble født i 1879. Hans far var Johan Janson, en «svensk arbeider fra Stockholm». Ved folketellingen i 1891 bodde Aksel sammen moren på Sikkelåsvollen. Der bodde også Edvard Schjølberg som var gift med Aksels søskenbarn Ingeborg Jokumsdatter. I 1910 var Aksel gruvearbeider på Storwartz/skiftarbeider ved Røros Kobberverk gruver, bosatt hos slekt på Stormoen. Da ulykken skjedde, bodde han i Djupsjølia. Han var ugift, men hadde en sønn.
Trist mai
Det ble en trist mai-måned på Røros i 1929. Ulykken skjedde på tirsdag 7.mai, og torsdagen etter var det Kristi himmelfart. Uken etter kom 17. mai på fredag fulgt av pinsehelgen 18. – 20. mai.
Den 8. mai ble kisten med Sven Paulsen Nyhus fraktet fra Storwartz ned til Nyhus ved Aursund, og den 18. mai ble han gravlagt på «Jensvold», som Glåmos het da.
8. mai ble også kistene til Iver Mikkelsen Bakken og Aksel Johansen Møller kjørt fra Storwartz. Denne dagen var flaggene på halv stang i hele Bergstaden. Møller ble kjørt til sykehusets likskue, og Bakken hjem til Rørosgård. Den 20. mai, 2.pinsedag, var det begravelsesseremoni i Sangerhuset. Bakken og Møller ble gravlagt på Røros kirkegård.
Denne gruveulykken var den største man kunne erindre hadde rammet Røros. Den gjorde et sterkt inntrykk på distriktets befolkning.
90-årsdagen
På 90-årsdagen for ulykken hadde Folkemusikkarkivet for Rørosområdet en arkivkveld på Rørosmuseet. Med hjelp av gamle avisomtaler, Røros Kobberverks arkiv, Rørosboka, Digitalarkivet (folketellinger, kirkebøker) og familiehistorier, sydde Mary Barthelemy sammen en presentasjon om hendelsen på Storwartz og maidagene i 1929. Ragnar Kokkvoll bidro også, med et innlegg om dødsulykker ved Kobberverket ca. 1890-1907. Det ble også spellmannsmusikk etter «Sven-Pålsa» Nyhus, på fele, zither og trekkspell.
Mary Barthelemy i Folkemusikkarkivet for Rørosområdet. Foto: Tove Østby
Møbelkonservator og restaureringshåndverker Vaabo Vainomaa har jobbet med restaurering og konservering av treverk i mer enn 30 år; de siste 17 årene på Røros. I 2004 startet han sitt eget lille restaureringsfirma på Røros, Vainomaa Restaureringsverksted. Vaabo sin kollega er hans sønn, Ott Vainomaa.
Vaabo arbeider både med eldre og nyere trearkitektur som portaler, dører, vinduer, trekonstruksjoner og kledninger. Han restaurerer, konserverer og rehabiliterer interiør som panel, gulv og tak m.m og møbler som favoritt-tema. Han har lang erfaring med restaurering og konservaring av møbler. Vaabo lager også nye møbler etter spesialbestilling til bygninger og rom. Han tar sikte på å påta seg konsulentoppgaver.
Samarbeid
Vaabo har et godt samarbeid med Røros kommune, Rørosmuseet, Bygningsvernsenteret, Riksantikvaren, Statsbygg, Norsk Kulturminnefond, forskjellige arkitekstbyråer, bygningsfirmaer og andre håndverkere.
Verksted
I 2011 etablerte Vaabo sitt eget verksted i Osloveien 19 på Røros. Han har flere oppdrag som han jobber med nå: Restaurering av gavlefelt og panelet i Peder Hiorts kapell, interiøret av Per Amundsagården etter taklekkasje, istandsetting av vinduer med karm av Kaffebrakke ved Olavsgruva, i en gammel gård i Fjellheim og en gammel seter på Sundet, restaurering av gammel port og tre små uthus i Kjerkgata, lager innervinduer til ei seter i Hittersjøen og flere møbelrestaureringsoppgaver.
Per Amundsagården
I vår har Vaabo jobbet i Per Amundsagården med interiøret, der det for et par år siden var en stor taklekkasje. Demontering av gammel panel, tørking av tømmerveggene, etterisolering, remontering av panel og listverk.
– Jeg trives veldig godt her på Røros. Verdensarvsted – mye gammelt med lang historie. Miljøet er veldig fint med kolleger. Kald vinter og mye snø. Mange kulturarrangement. En fin plass, sier Vaabo Vainomaa.
For å kunne delta i større prosjekt jobber Vaabo ofte i team når det må etableres ei gruppe av restauratører og håndverkere, F.eks. restaurering av Røros kirke og St. Petri kirke i Stavanger.
– Som eiendomsforvalter i Fortidsminneforeningens Røros-avdeling Den Gamle Bergstad har jeg ansvaret for ettersyn med foreningas gårder på Røros, Per Amundsagården og Rasmusgården. Å delta i Uthusprosjektet har vært en viktig og spennende del av arbeidet i alle år. Samtidig er jeg ledig til nye restaurerings- og snekkeroppdrag, sier Vaabo.
Oppdrag
Vaabo har hatt mange både viktige og spennende oppdrag på Røros siden 2002. Første årene jobbet han sammen med Niels Noer i Flanderborg Treverksted på Flanderborg. I perioden 2010 – 2019 har han restaurert Peder Hiort-kapellet. Vinduer, dører, panel, bunnsville, portalen med gavlefelt med utskåret relieff. Perioden 2005 – 2010 var det restaurering av vinduer, dører, benker og interiøret i Røros Kirke. Restaurering av vinduer og interiør i det gamle apoteket og Apotekergården i 2004, 2007 og 2016. Nytt stakittgjerde rundt Riishagen i 2011-2012. Gjerdet ble kopiert etter et gammelt bilde. Restaurering og istandsetting av mange gamle porter, dører og vinduer i Røros sentrum gjennom alle årene. Restaurering av interiøret i baren på Nilsenhjørnet hos Bergstaden hotell i 2017. Laget ide, tegninger, utforming av lystenningsbord til Røros kirke i 2018. Vainomaa Restaureringsverksted legger ut bilder av sine utførte oppdrag på Favebook-siden sin. (Saken fortsetter under bildet).
Vaabo Vainomaa og Harald Hauge ved det lystenningsstedet i Bergstadens Ziir.
Foto: Tore Østby
I tillegg har Vaabo hatt mange oppdrag også utenfor Røros. I perioden 2006 – 2008 restaurering av kirkebenker og interiøret i St. Petri Kirke i Stavanger. Restaurering av kirkebenker og vinduer i Orre Kirke, middelalderkirke i Klepp kommune i 2008-2009. Restaurering av gammelt våpenhus i Ålen i 2007-2010. Restaurering av vinduene og dører, Rørbua i Kirkenes i 2014. I 2012 restaurering av dører i Kvikne Kirke, og restaurering av dører i Vollan kapell i Kvikne. Det eldste Vaabo har restaurert er møbeltapetserenes hånverkslaugs kiste fra 1647.
Vaabo Vainomaa har i vår jobbet i Per Amundsagården i Kjerkgata. Foto: Tove Østby
Kaffestuggu er det eldste spisestedet på Røros. Historien startet i 1914. Da kom det representanter fra Tynset Mållag og Ungdomsforbundet Breidablikk til Røros. De var på utkikk etter lokale de kunne leie for å ha Kaffestuggu i.
De fikk leie lokaler litt lenger opp i Kjerkgata enn der Kaffestuggu ligger i dag. 1. januar 1915 ble Kaffestuggu åpnet, og et serveringssted som skulle få lange tradisjoner på Røros så dagens lys. Etter 5 år kjøpte Bergstadens Vel ut Mållaget. I 1924 tok de også over Breidablikk sin halvdel. I 1926 ble Kaffestuggu flyttet til der den er i dag, no. 32 i Røros Bergstad. Det var middagsservering oppe og kafévirksomhet nede.
Kaffestuggu holder til i en av de eldste bygningene i Bergstaden. Dette var en av de første tomtene som ble bebygd. Men man vet at gruvearbeider Zacharias Olsen satte opp et lite gårdsbruk der på 1600-tallet. I årenes løp har gården også hatt flere fornemme eiere: Hyttskriver, handelsmenn, feltskjærer, presteenke, overstiger, proviantskriver, sogneprest, sakfører, politimester, sorenskriver, bergkirurg og tannlege.
Det er ingen som kjenner hele historien til gården. Men man vet at også denne gården har en dramatisk historie fra 1600-tallet, fra da svenskene satte fyr på Røros i 1678 og 1679. Huset som Kaffestuggu er i ble satt opp andre halvdel av 1700-tallet. I 1748 kjøpte hytteskriver Peder Dybdal ved Femund hytte huset av Anders Erichsen. Siden den gang har gården hatt navnet Dybdalsgården.
Blårommet
Bergstadens Vel ga opp å drive Kaffestuggu for egen regning i 1976. De inngikk leiekontrakt med Røros Turisthotell, som tok over drifta 1. januar 1977. Kaffestuggugården er en av de få store gårdene på Røros man kan komme inn. I det blå-rommet er det original maling. I dette rommet hadde Johan Falkberget et eget standbord. Tidligere gikk serveringsdamene på Kaffestuggu rundt i svart kjole, hvitt forkle og hvit huve. Den tiden er forbi.
Andre periode
Sjef for Kaffestuggu i dag er Rolf Hamland. Dette er hans andre periode som sjef her. Første periode var han fra 1996 – 2001. Etter flere år som bilselger hos Slettum Bil kom Rolf tilbake til Kaffestuggu i 2016.
Rolf og de andre ansatte ved Kaffrstuggu får ofte spørsmål om historien til til det historiske spisestedet. Ved lag og tilstelninger blir gjestene ofte ønsket velkommen med ei god historie.
Lokalmat
Kaffestuggu kjøper mange lokale ingredienser. Ost fra Eggen Gardsysteri i Vingelen, kjøtt fra Rørosmat og Røros slakteri, reinsdyr fra reinsdyrslakteriene og melk fra Rørosmeieriet.
Kaffestuggu har kafé og middagsservering. Torsdag, fredag og lørdag har de åpent på kveldstid. Det er også mulig å ha selskap i de historiske omgivelsene. På menyen hos Kaffestuggu er det mange lokale retter. bl.a. surpølse. Kaffestuggu har arrangement der de serverer Røroskål.
– Mange Rørosinger kommer på slike arrangement, og hyttefolk er flinke til å bruk oss. Det setter vi innmari stor pris på. Kaffestuggu er blitt en stor del av Rørossamfunnet, sier Rolf Hamland.
Miljøfyrtårn
Kaffestuggu er en Miljøfyrtårnbedrift, det har de vært noen år. Bedriften skal ha fokus på miljøet på alt de gjør. Fra innkjøp av mat, energi, papirbruk og ved bruk av bil og fly i arbeid.
– Vi tenker miljø hver gang vi gjør noe, sier Rolf.
Kaffestuggu er en del av De Historiske spisesteder. Det gjør at de har sine egne standarer som de må holde.
Bakgården
Før var bakgården mot Kjerkgata ei stor flate. Uthuset som står der nå er bygd etter tegninger av Sverre Ødegaard. Bakgården blir ikke brukt bare om sommeren, men brukes ganske mye om vinteren også. Baren i bakgården er populær.
– Sverre Ødegaard satt ofte på Kaffestuggu og tegnet. Han var her neste daglig. Tegnet og planla. Han tegnet huset ute i gården på skissestadiet. Det har stått en stall eller fjøs der, sier Rolf.
Det er Sverre som har designet møblementet som er på Kaffestuggu. Det er kopi av gamle Rørosstoler.
Fele
I det grønne rommet henger ei fele som den som vil kan få spille på. Den mest prominente som har prøvd den på Kaffestuggu er Arve Tellefsen. Han spilte på den litt for seg selv da han var her under de første Vinterfestspill. Tilbudet «Kulturkafe med egen fele» ble etablert under Vinterfestspill i 2001. Det er fortsatt mulig å spille på fela dersom det kommer innom noen som ønsker det. I dette rommet henger bilder som Eli Wintervold har laget, biler laget av Terje Risberg og tre bilder som Sverre Ødegaard har laget.
Spøkelse
I årenes løp er det mange som har bodd i Kaffestuggugården. Rolf er sikker på at det spøker der. Han varsler når han går opp i 3. etasje.
– Jeg er usikker på hvem det er, men tror det er ei dame. Det er et godt spøkelse, sier Rolf, som legger til at han tror det bare er fantasi. Men at synske har opplevd ting på Kaffestuggu.
Kaffestuggu ligger i den gamle Mathisen- eller Rodeveta mellom Bergmannsgata og Kjerkgata.
Rolf holder ei drakt som serveringsdamene brukte tidligere. Foto: Tove Østby
Bak smeltehytta stod det før et vasshjul. Etter et ras restaureres murene i hjulgraven på tradisjonelt vis.
Håndverkerne Geir Idar Hjelvik og Gisle Huseby bygger opp murene på tradisjonell måte med litt hjelp av moderne teknologi. En av murene i hjulgraven hadde rast ut og for å forhindre at det skjer igjen, ønsker Hjelvik å gjøre alle murene i grava mer solide.
Slik så det ut i hjulgraven rett etter raset. Foto: Rørosmuseet.
– Det hadde jo rast ut her, så vi måtte mure opp igjen. Vi prøver å bygge opp muren på samme måte, men bygger den litt bredere for å gjøre den mer stabil. De andre murene som sto igjen etter raset behandler vi på samme måten, sier Hjelvik.
Tradisjonshåndverk
Det er ikke så lang tid igjen før Hjelvik og Huseby er ferdige med oppgaven. I løpet av en uke regner de med å ha alt klart. Rørosmuseet valgte å bruke akkurat de to til jobben fordi begge har jobbet mye med tradisjonelle mureteknikker tidligere.
Hjulgraven er i dag til venstre ved broen, tidligere stod det altså et hus over. Foto: Rørosmuseets arkiv.
– Jeg har murt mange tørrmurer før, bak kirka i fire sesonger, ute i Eidet og mye annet da. Det er jo en tradisjonsmur dette også. Å tørrmure, eller å mure tørt, betyr at vi murer uten bindemiddel, som for eksempel mørtel. Tørrmuring er en gammel teknikk hvor man lager konstruksjoner av naturstein. Det er mye brukt i steingjerder, grunnmurer og støttemurer. Både Bergstadens Ziir og Hyttstuggu ble konstruert med slike tradisjonelle murer, opplyser Hjelvik.
Det er nøysommelig presisjonsarbeide å mure opp en slik mur uten bindemiddel. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
Til å utføre jobben så bruker de tradisjonelle verktøy, og av og til gravemaskin. Det viktigste for Hjelvik er likevel håndlaget.
– Slegge, brekkjern og meisel er de viktigste verktøyene man har. Men øyemålet er det som virkelig skiller en dyktig håndverker fra en mindre erfaren en, avslutter han.
Hyttstuggu er bygd i 1808, og i sommer startet Rørosmuseet restaureringen av det som tidligere var administrasjonsbygget til Kobberverket på Røros.
Før er det gjort to restaureringsforsøk av Hyttstuggu, det første på 50 tallet, og det seneste mellom 2000 og 2002. Sophie Gjesdahl Noach bygningsantikvar hos Rørosmuseet, og den som leder oppussingen, forteller at de tidligere forsøkene ikke har klart å ta vare på huset.
– Det vi ser nå er at det som ble gjort den gangen ikke er godt nok. Hvis du har hatt et bilde av hyttstuggu fra et halvt år siden så ville du sett at den har stått med både riss i muren, og store avskallinger.
Under arbeidet med muren oppdaget de at gulvet i huset var totalt ødelagt av råte, og det endret fremdriftsplanen.
– Gulvet hadde vi egentlig tenkt som neste års prosjekt, men da vi demonterte et bord der det var mest kritisk, og så hvordan tilstanden var, måtte vi gjøre noe. Plankene under var bare som pulver, fullstendig råtnet opp. Noe av trematerialet kunne man klemme på og det kom ut vann. Rett og slett som en svamp. Ut fra anbefalingen til fagfolkene våre så ville det ikke være forsvarlig å mure opp igjen uten at man tørket ut gulvet, sier hun.
Kirkegulv
Olaf Piekarski leder for treverkstedet på Rørosmuseet forteller at fagfolkene har gjort samme restaureringen i kirka som de holder på med nå i Hyttstuggu.
– Det er mange likhetstrekk med kirkegulvet, begge har den samme oppbyggingen, åsene som gulvbordene er festet til, ligger helt ned i massen. Så lenge massen holder seg tørr går det helt fint, i det øyeblikket det blir fuktig, er det stor fare for råte. I perioden Hyttstuggu og kirka ble konstruert var denne måten en vanlig teknikk å legge gulv på. De ville stoppe trekken fra tørrmurene som var ganske luftige og la dermed massen helt oppunder gulvet.
Tømrer Eirik Iversen fra Oslo, tok sommerjobb ved museet for å lære seg merom bygningsvern. Her undersøker han sedimentlagene under det som var gulvet i Hyttstuggu. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I kirka ble det oppdaget ekte hussopp og det medførte mye ekstraarbeid og ekstra kostnader, noe de er redd for blir resultatet av prøvene fra Hyttstuggu også.
– Her er det også tatt noen sopprøver og de må sendes inn og det må avklares hva slags type sopp vi har funnet. Hvis resultatet blir det samme som i kirka så blir det en større jobb, fortsetter han.
Har det travelt
Fagfolkene på Rørosmuseet har vært i kontakt med riksantikvaren, fordi dette bleethasteoppdrag på grunn av det korte tidsvinduet hvor det er mulig å pusse opp.
– Murarbeidene utvendig skal være ferdig i løpet av sommeren, det er også fordi kalken må herdes før frosten setter inn. Det er blant annet derfor vi har det travelt, sesongen er jo svært kort på Røros så derfor måtte vi gjøre det på denne måten og få gulvet opp raskt, forteller Noach.
Sophie Gjesdahl Noach bygningsantikvar hos Rørosmuseet, viser hvordan fukten siger ned fra veien og inn mot muren. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
De har nå tatt opp gulvet og alt er tegnet inn, nummerert, dokumentert i foto, og stablet langs veggen i et av rommene.
– Det underste laget som lå øverst skal på igjen, mens det andre er for råttent til å brukes. Nå skal dette få stå å tørke over sommeren og så vil vi se på oppbyggingen av gulvet som en vinterjobb, fortsetter hun.
Det som en gang var plankene på gulvet i Hyttstuggu. Nå ødelagt av råte. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I dialog med riksantikvaren prøver Sophie Gjesdahl Noach og fagfolkene hennes å finne en løsning på fuktproblemet.
– Man har jo sett den samme problematikken oppe i kirka, og der gravde de ut massen under gulvet for å sørge for lufting, men bygde opp forsåvidt med samme konstruksjon. Vi ser ikke bort ifra at det blir den samme løsningen her.
Hyttstuggu er et viktig bygg i og med at det er den gamle administrasjonsbygningen til bergverket og en av de første vedtaksfredningene på Røros. På spørsmål om hva hun ser for seg at bruken blir når huset er ferdig restaurert, har Noach et klart ønske.
– En tidligere direktør på Rørosmuseet ønsket å lage kafé i Hyttstuggu, men det blir nok vanskelig siden det ikke er innlagt vann. Derimot som utstillingsareal vil det nok egne seg bedre, det er utrolig vakre rom. Hyttstuggu er et utrolig spennende bygg så det vil være flott om det var åpent for allmennheten, avslutter hun.
