Historie

Doktorinnen – den kvinnelige direktøren – del 1

av

Elisabeth Irgens fikk sitt eget portrett overmalt. Vekk med utringning og dyre ringer, ungdommelig utseende, blonder, frukt og blomster. Inn med fromhet, strengt utseende, nøkternhet og en hodeskalle. For å forsterke sin posisjon som kobberverkets reelle direktør?

Den mektige bergverksdirektør Johannes Irgens kone Elisabeth var slett ingen pyntegjenstand, slik mange europeiske hoffdamer kunne være. Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus ble født i 1618 i Haderslev på Jylland i Danmark. Elisabeth var datter av kong Christian den fjerdes livlege. Elisabeth og familien, som etthvert skal ha talt 12 sønner og fire døtre i tillegg til mor og far, bodde i Johannes Irgens fødeby, Itzeho i Tyskland. Kjøpmannsønnen Johannes hadde tatt en god utdannelse som doktor i filosofi og medisin.

En brors maktkamp
En dag i 1651 ble imidlertid livet vesentlig endret for familien Irgens. Broren til Johannes, kammertjener Joachim Irgens, hadde med kongen i ryggen fått kontroll over et kobberverk langt mot nord. Lorentz Lossius og de andre som hadde fått privilegie til de nye funnene på Røros ble fratatt det meste av sine eiendeler i verket. Joachim Irgens, som tidligere var kammertjener hos kong Christian den fjerde, fikk etterhvert også ”degradert” Lossius fra direktørstillingen og ville feste totalt grep om det lovende, voksende, dog kritiserte kobberverket. Johannes blir derfor bedt av sin bror om å komme til Røros, hvor han blir ansatt som berverksdirektør. 

Til Rørosgård
På Røros var ikke alt bare idyll, om vinterkledt viddelandskap kanskje er en fryd for våre øyne i dag. Området omkring Bergstaden var allerede kraftig avskoget. Et område på oppimot to mil fra smelthytta var avskoget og den lille bergverksbyen på Rørosvidda var ikke akkurat noe vakkert skue. I tillegg var det ikke bare enkle oppgaver den nye direktøren fikk lagt i fanget. Befolkningen og arbeiderne murret og broren hadde skaffet seg mange fiender.

Johannes kjøpte Rørosgaard av presten Anders Bernhoft, hvor familien bosatte seg. Bergverksdirektøren flyttet provianthuset dit, og fikk på den måten bygd ny vei over Floene fra Gråhøgda og anlagt bru over Glomma. På kobberverkets regning naturligvis, ettersom provianthuset skulle ligge på Sundet.

Johannes ble imidlertid syk etter bare få år på Røros, og døde i 1659. Direktørstillingen gikk til Jakob Mathias Tax enten i 1657 eller -59. Han ble imidlertid allerede i 1663 erstattet av Elisabeths bror, Christian Arnisæus, Joachim Irgens svoger. I 1669 ble han avskjediget, og blant annet kritisert for å drevet arbeiderne til opprør. Den nye bergverksdirektøren ble Elisabeths sønn, Henning Irgens.

Doktorinnen som ”direktør”?
Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus var altså ingen pyntedukke. Ikke bare skulle slekts- og familieforhold tilsi at hun hadde voldsom innflytelse på verkets drift. Mange tegn i historiske kildeskrifter tyder på Elisabeth i lange perioder nok var verkets relle direktør, den som virkelig tok avgjørelsene og som folk hadde tiltro til.

Hun var helt klart en viktig rådgiver for sin mann, og blir allerede før flyttingen til Røros som 33-åring betegnet som meget driftig, dyktig og foretaksom kvinne. Hun handlet med korn og andre varer til verkets arbeidere, og opparbeidet seg dermed en posisjon blant arbeiderne som de høye herrer i maktposisjonene ikke kunne klare.  

Elisabeth ble i tillegg beskrevet som nokså egenrådig og hardhjertet. Elisabeth lot seg slett ikke pirke på nesen og satte knallharde krav. Mye av det vi vet om henne bekrefter dette. I 1685 tillegg eide hun seks parter til en verdi av 1000 riksdaler i verket (etter den nye oppdelingen av eierskapet i kobberverket til 180 deler – omlag 3 prosent). Det meste av dette eierskapet var nok hennes avdøde manns tidligere 1/30-del, som han hadde fått av sin bror Joachim. Hun kan nok også ha fått overført flere eiendeler fra sin svoger, da de andre partisipantene nektet henne etterskuddslønn på 500 riksdaler årlig etter hennes manns død.

Hennes bror var slett ingen bergmann, og i flere kilder finner vi spor som tyder på at han først og fremst var en slags funksjonær for sin søster. Hun hadde en annen tillit blant arbeiderne enn karfolket, og fra historiske, skriftlige kilder har vi følgende ”bevisførsel” for Elisbeths virkelige status, både under sin manns, sin brors og sin sønns ansvarstid; 

– Verkets betjenter håper på riktig oppgjør når fru Doctorinden kommer hjem, heter det i et avregningsskriv fra 1666. Dette var første gang arbeiderne reiste seg samlet for å klage over manglende lønnsutbetalinger, mens hennes bror var kobberverkets direktør.

– I 1670 henvendte arbeiderne seg direkte til Doktorinnen, for å søke en løsning på sine manglende lønnssutbetalinger og generellt trurige situasjon. Selv om arbeiderne også hadde klaget på Doktorinnens dyre proviant. På denne tiden er det altså hennes sønn som har tatt over direktørstillingen.

En grunn til at arbeiderne valgte Elisabeth er kanskje at mens Irgens-karene og Elisabeths bror svarte med vold, pryl og hug mot de protesterende arbeiderne var sannsynligvis ikke straffen og reaksjonene fra Elisabeth i samme kategori. Selv om hun nevnes som brå og streng.

At arbeiderne hver gang problemene tårner seg opp, henvender seg til Elisabeths sier litt om hva slags posisjon hun hadde, og hva slags oppgaver hun må ha løst i årene forut. Arbeiderne var generellt i en opprørssituasjon mot kobberverket, da lønningene ofte uteble, provianten var dyr og ledelsen skaltet og valtet med arbeiderne som de ville. Men det ser altså ut til å ha vært tryggest, og kanskje også mest effektivt, å hevende seg til Doktorinnen. Olav Gynnild har vist at mens klagene oftest vedgikk Johannes, Joachim og Henning Irgens var Doktorinnens navn blant de som ble nevnt nest hyppigst. Dette underbygger også teorien om at Elisabeth hadde en sentral posisjon, og at hun av arbeiderne ble oppfattet som en viktig del av ledelsen. Henning Irgens var heller ikke så mye tilstede på Røros, og sannsynlig så arbeiderne hans mor som den raskeste veien til løsning på problemene sine.

Følg med i morgen for del 2 av denne historien.

Kilder: Rørosboka bind 1 og 2, Røros kobberverk 1644-1974 (Gunnar Brun Nissen), Mellom lys og mørke (Olav Gynnild), Niku publikasjon 118 (Jørgen Solstad).

En kanadisk viking fra Røros

av

Blant ”de glemte krigerne” i første verdenskrig finner vi Oscar Lund fra Røros. Første verdenskrig var også en norsk tragedie, men det er i utlandet han hedres for sin innsats. Tre dager etter at England erklærte krig mot Tyskland var rørosingen i Vancouver for å verve seg i den Kandiske 16. bataljon, “The Canadian Scottish”. Uniformen inkluderte kilt.

En halvtimes kjøretur unna Lens, i en landsby ved navn Vieille-Chapelle, ligger en ensom rørosing begravd. Den 11. november hedres han og andre falne soldater i den første verdenskrig med statslederbesøk og en rød valmue på graven.

Man anslår at mellom fem og titusen nordmenn kjempet på en av sidene i den første verdenskrigen, men disse krigerne er glemt av det offentlige Norge, og skjebnen deres har ikke fått plass i vårt nasjonale minne.

Canadas vikinger
Tre dager etter at England erklærte krig mot Tyskland 4. august i 1914 møtte 21 år gamle Oscar Lund opp i Vancouver for å verve seg. Oscar hadde avtjent ett halvt års verneplikt i Norge, og hadde tre år bak seg i US marines. Verken Norge eller USA var med i krigen, og i likhet med mange andre måtte den unge rørosingen derfor ta veien til Canada for å få vervet seg. Canada var en del av det Britiske imperiet, og den lille hærstyrken på om lag 3100 mann ble i løpet av få måneder til en hær på over 32.000 mann.

Han var langt fra den eneste som tok dette valget. Trolig var det i overkant av tusen norskfødte som verva seg til tjeneste i Canada. I 1917 ble det til og med satt opp to egne bataljoner for å rekruttere skandinaver; The 197th Overseas Battalion, Scandinavian Canadians; og 223rd Battalion, Vikings of Canada. Totalt ble 913 skandinaver rekruttert til fronttjeneste på denne måten, og det ser ut til at et flertall av dem var av norsk ætt. Det er vanskeligere å fastslå hvor mange som vervet seg før 1917, men det var sannsynligvis like mange.

I den skotsk-kanadiske bataljonen var uniformen annet enn Oscar var vant med fra sine tre år i US Marines.

– Vi bruger kjoler til knærne, skrev Oscar hjem til sin mor.

Slaget ved Ypres
Det skulle ta noen måneder før Oscar Lund havnet i krigen. Opptreningen foregikk i Canada, og først et halvår

etter at han vervet seg befant han seg ved fronten. Sammen med sine soldatkamerater var han på plass i det som har blitt hetende ”det andre slaget ved Ypres”.

Vi skriver april 1915, og den første uken av måneden ble den første kanadiske divisjonen flyttet for å forsterke en lomme ved Ypres. 22. april forsøkte tyskerne å utslette denne lommen ved bruk av giftgass. Etter et intenst artilleribombardement slapp de 160 tonn klorgass, og da skyene med giftgass kom over de allierte linjene brøt de fleste av soldatene opp og retretterte. Mange døde på stedet. Dette etterlot et om lag fem kilometer langt hull i de allierte linjene. 

En canadisk soldat oppdaget imidlertid at man kunne nøytralisere klorgassen gjennom å puste gjennom sokker innsatt med urin. Canadierne ble dermed den eneste divisjonen som holdt linjen, og de canadisk-rekutterte soldatene, med Oscar Lund i rekkene, kjempet natten igjennom for å lukke hullet i de allierte linjene.

24. april igangsatte tyskerne enda et gassangrep, denne gangen direkte mot de kanadiske linjene. Iløpet av de neste 48 timene tapte canadierne over seks tusen mann, og mer enn to tusen av disse døde. Men det gav canadierne rykte på seg som en formidabel kampstyrke. 

Hundre tusen menneskeliv gikk tapt på begge sider, uten at fronten flyttet seg mer enn tre kilometer. Oscar Lund overlevde det andre slaget ved Ypres.

Den tapre soldaten skulle imidlertid falle i en trefning snaue to måneder senere, så vidt fylt 22 år.

Britiske soldater i en skyttergrav nær veien mellom Bapaume og Albert i juli 1916 under Slaget ved Somme.

Lite penger til mor
Oscar Lunds far var død, og når Oscar vervet seg i Canada ble han ”naturalisert” canadier. Når slagene ved Ypres startet, i april, gikk 25 av de 40 dollarene Oscar tjente i måneden til hans mor Karen. 

På grunn av Oscars canadiske verving ble han ikke definert som norsk statsborger, og Karen fikk derfor ikke utbetalt pensjon etter sønnen. Hun skal derimot visstnok ha fått utbetalt 25 dollar som var avsatt for august som en siste utbetaling.

Motivene til alle de frivillige som vervet seg til krigen er naturligvis sammensatte. I landene som hadde verving var det ofte sjømenn med arbeiderklassebakgrunn, som hadde reist fra Norge av eventyrlyst eller for å finne arbeid. Få, om noen i det hele tatt, synes å ha sterke ideologiske bånd til krigen eller de krigende maktene.

En sentralt moment er nok nød. Å verve seg til hæren betød gode klær, mat, tak over hodet og betaling. Mange hadde familie i Norge som kanskje var avhengig av pengene som ble sendt hjem.

Kilder: Ufredsår, nordmenn i fremmed krigstjeneste (www.ufredsaar.no), www.wikipedia.no

Gatenavn på Røros: Stor-Knudsenveien

av

Bak hvert gatenavn skjuler det seg en historie. I denne serien kan du bli med Rørosnytt gjennom historiens kronglete gatenett og utforske bakgrunnen for velkjente gatenavn.

Sot-Knudsenveien er en kort vei som tar av fra Henrik Grønns vei og går opp langs Aasgjerdet.

Veien har tidligere gått under navnet Potetbakken.

Den har fått sitt navn etter bergingeniør Julius Emil Knudsen, som ble kalt Stor-Knudsen. Knudsen ble født i Drammen i 1856. I 1890 ble han ansatt som overstiger i Røros Kobberverk, og jobbet ved Kongens og Christianus Sextus, hvor han hadde ansvaret for Verkets svovelkisproduksjon.

Knudsen gjorde flere grep for å modernisere driften ved Smelthytta, blant annet var han sentral i å få bygget kraftstasjon ved Glåma i Kuråsen på Glåmos.

Knudsen jobbet som direktør ved Verket fra 189-1897. I tillegg var han dirigent for Røros Sangforening og ridder av St. Olavs orden.

Portrett av direktør Julius Emil Knudsen. Foto: Bertel & Pietzner. Rørosmuseet/Digitaltmuseum.

Kilder: Bergstaden.org, og «Gatenavn på sta’a», utgitt av Røros Museums- og historielag på Fjellheimen forlag i 2005.

I dag er verdensarven 50 år, gratulerer med dagen!

av

Leserinnlegg av Odd Sletten, Verdensarvkoordinator for Røros bergstad og Circumferensen og medlem av den norske UNESCO-kommisjonen.

For 50 år siden i dag, den 16. november 1972 ble Verdensarvkonvensjonen vedtatt på UNESCOs generalkonferanse i Paris. Og hvilken populær 50-åring det har blitt! Verdensarvkonvensjonen er UNESCOs mest populære konvensjon, ratifisert av 194 land, og Verdensarvlista består nå av 1154 innskrevne områder.

Verdensarvlista er vår felles globale arv, som vi er forpliktet til å ta vare på og videreføre slik at også kommende generasjoner kan få oppleve de kvalitetene som stedene representerer.

Norge har åtte steder som er innskrevet på lista, og disse utgjør et nokså bredt spenn av både naturområder og kulturmiljøer:

Bryggen i Bergen (1979)
Urnes stavkirke (1979)
Røros bergstad og Circumferensen (1980 og utvidet i 2010)
Bergkunsten i Alta (1985)
Vegaøyan (2004)
Struves meridianbue – fire norske punkter (2005)
Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005)
Rjukan-Notodden industriarv (2015)

Det er ettertraktet å få en plass på verdensarvlista, men det er også krevende å være innskrevet. Å være verdensarv utfordrer både eiere, kunnskapsinstitusjoner, kommuner, fylkeskommuner og stat, – verdensarvverdiene skal ivaretas for evigheten, samtidig som stedene skal være levende og utvikle seg. Den internasjonale forpliktelsen vi har tatt på oss skal oppfylles, men det skal også være godt å bo og leve i verdensarvområdet. I vårt verdensarvområde er det fem kommuner, to fylkeskommuner og Sametinget som sammen forvalter verdensarvområdet, – god planlegging og politisk klokskap er nødvendig for å oppfylle disse målsettingene samtidig.

Verdensarvkonvensjonen er et ektefødt barn av UNESCO, stiftet i 1945, og på 50-årsdagen for konvensjonen kan det være verdt å ha med seg UNESCOs primære målsetting: å bidra til å skape fred og sikkerhet i verden, gjennom samarbeid innen utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon mellom land.

Samarbeid og tillit skapes over tid, det tar lang tid å bygge opp og det er veldig raskt å bryte ned. Kriger og konflikter mellom land er dessverre en del av hverdagen vår. I år har vi fått det nært innpå oss, og vi kjenner nok alle på hvor skjørt det internasjonale samarbeidet kan være.

Desto viktigere at vi har organisasjoner som UNESCO som jobber jevnt og trutt på den internasjonale arenaen, og bidrar til en bedre forståelse mellom land og folk. I denne sammenhengen er verdensarvlista viktig, fordi den representerer felles verdier som nesten alle land i verden har forpliktet seg til å ta vare på.

Det er derfor verdt å feire 50-åringen, og ta fatt på de neste 50 med friskt mot – gratulerer med dagen!

Kulturminner i krig

av

Med krigen i Ukraina som bakteppe, får beskyttelse av kulturarv og kulturminnevern et nytt alvor. På Riksantikvarens høstmøte på Røros var nettopp Kulturminner i krig og konflikt tema.

Byantikvar Magnus Borgos synes det er forstemmende at vi nå opplever at kulturminner blir brukt som både mål og middel i krigføring i Europa.

– Vi får jo oppdateringer fra Ukraina, og det er ganske skremmende å se at kulturarv blir brukt som redskap i krig, og særlig nå med de siste bombingene så virker det som om det er ment for å ramme kulturinstitusjoner og utdanningsinstitusjoner, blant annet knyttet til kulturarv, forklarer Magnus.

Borgos understreker at krigen gir kulturminnevern og beskyttelse av kulturarv et nytt alvor, og at det føles ekstra presserende når det nå foregår rett utenfor landegrensene.

– Vi er vant til at det foregår i midtøsten, blant annet med fremveksten av IS og med det som foregikk der, men nå er det faktisk i Europa at vi opplever det samme for første gang siden 2. verdenskrig, sier Borgos.

Et virkemiddel for fred

Under Riksantikvarens høstmøte ble det satt opp en panelsamtale som handlet om Kulturminner i krig og konflikt. Der fikk vi blant annet høre filosof og sekretær i Etisk råd for forsvarssektoren, Norunn Kosberg, forklare hvor viktig kulturminnevern kan være i krigstider.

– Skade på kulturminner og kulturarv ødelegger folk og det ødelegger historien. Det rammer folk med ydmykelse, og er et mye større tap enn det bare det fysiske tapet. Kulturminner er en essensiell del av identiteten og historien til folk, og det sier noe om hvem det er, sa Kosberg under panelsamtalen, hvor hun også forklarte hvordan kulturminnevern kan bidra til fred.

– å bevare kulturminner kan være helt avgjørende ved gjenoppbygging etter en krig, så på en måte kan man si at å beskytte kulturminner er et virkemiddel for fred, forklte Norunn.

Gatenavn på Røros: Stengelveta

av

Bak hvert gatenavn skjuler det seg en historie. I denne serien kan du bli med Rørosnytt gjennom historiens kronglete gatenett og utforske bakgrunnen for velkjente gatenavn.

Stengelveta er oppkalt etter Otto Christian Stengel, som var berglege ved Røros Kobberverk fra 1821, og var den første berglegen på Røros med medisinsk embetseksamen. Sønnen, Lauritz Aschenberhh Stengel, ble også lege, og kjøpte Bergmannsgata 2, som vi kjenner som Stengelgården.

På midten av 1800-tallet gikk veta under navnet Apotekerveta, etter apoteker Schamvogel, som eide Bergmannsgata 2 og Kjerkgata 3.

Veta har blitt omtalt som både dokterveta og Møllmannsveta. Sistnevnte navn stammer fra den første direktørgården nederst i Bergmannsgata.

Om våren kom det fram mye rask i bløthullet nederst i gata, og derfor ble også navnet Svinesund brukt.

Portrett av berglege Otto Christian Stengel FOTO: Matheson & Engelsen. Rørosmuseet/Digitaltmuseum.

Se også:

Gatenavn på Røros: Bergmannsgata
Gatenavn på Røros: Mørkstugata
Gatenavn på Røros: Rauveta
Gatenavn på Røros: Lasse Støpveta

Hedret minnet om rørosing som ble drept

av

Under minnesmarkeringen for unntakstilstanden i 1942 på Falstadsenteret på fredag, holdt varaordfører, Christian Elgaaen, en tale om rørosingen Gunnar Bull Aakrann som var en av de som ble henrettet.

Denne høsten er det 80 år siden nazistene innførte sivil unntakstilstand i Trondheim og deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane herred i Nordland. Terroren som fulgte gikk brutalt ut over enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn. I løpet av to dager ble totalt 34 nordmenn henrettet i Falstadskogen. 

I helga markerte Falstadsenteret minnet om disse hendelsene, med deltakelse av forsvarsminister Bjørn Arild Gram, fylkesordføreren i Nordland, og representanter fra berørte familier og kommuner. 

Fredag holdt varaordfører Christian Elgaaen tale, la ned krans og mintes Bull Aakrann på vegne av Røros kommune ved minnestedet i Falstadskogen. Til stede var forsvarsministeren og ordførere fra de berørte kommunene.

Her kan du lese talen til Elgaaen.

Gunnar Bull Aakrann ble født i Elverum i 1899, og flyttet til Røros og åpnet advokatpraksis i 1928. Under krigen deltok han i flyktningetransport i rørosdistriktet, og han skal tidlig i krigen ha gitt tydelig uttrykk for sitt syn på krigen og okkupasjonsmakta. Han ble arrestert på kvelden 6. oktober 1942, transportert til Falstad og skutt ved daggry sammen med ni andre sonofre.

17. mai 1945 holdt Jon Kojen, leder i hjemmefronten, en tale på Rørosmuseet. Her ble Gunnar Bull Aakrann trukket fram:

«Bull Aakranns sinn sto i loddsnorens tegn. Han gikk ikke på akkord hos noen. Hans lynende intelligens, hans rettferdsvilje og grunn-norske vesen gjorde at han ble fryktet mer enn noen annen av dem som mente å bygge landet med ulov.»

Få dager senere mottok hjemmefrontens leder et brev fra Olaf Bull Aakrann, datert Elverum 28. mai:

«Jeg ber Dem motta en hjertelig Takk for Deres gripende og stemningsfulle  minneord om min sønn i Deres tale 17. mai. Det tilkjennegir medfølelse, mildner smerten og skaper stråleglans over den ellers så triste og for hans nærmeste så sørgelige og brutale hendelse. – Med høiaktelse, Deres forbundne O. Bull Aakrann.»

Det er viktig at vi markerer at det er 80 år siden unntakstilstanden, og at vi tar innover oss at frykt og terror er virkeligheten steder i Europa og verden akkurat nå. Gunnar Bull Aakrann var en person som satte dype spor etter seg og som betydde mye for mange. Vi minnes han og de andre ofrene for unntakstilstanden i takknemlighet.

Foto: Privat

Rørosmuseet ønsker nye lokaler

av

Smelthytta blir per i dag brukt både til formidling av verdensarven og kontorlokaler. Nå ønsker Rørosmuseet nye lokaler til administrasjon og arkiv.

Tidlig i prosessen

For å få ny autorisasjon som verdensarvsenter, har Rørosmuseet behov for å frigjøre plass i Smelthytta for å utvide arealet for verdensarvformidling. Ønsket er å kunne få flyttet kontorer og administrasjon over i et nytt bygg. Fortsatt er det tidlig i prosessen, og nå har Rørosmuseet luftet idéen om å muligens bygge opp igjen et bygg som pleide å stå på Malmplassen. Museumsdirektør Tone Rygg, håper at planene om et nytt bygg kan realiseres i nærheten av Smelthytta.

– Det er tidlig i prosessen enda, men det er ikke en ny tanke. Det har vært oppe ved jevne mellomrom på museet minst siden begynnelsen av 2000-tallet. Tanken har dukket opp innimellom fordi Smelthytta er for liten til den organisasjonen vi er i dag, som er mye større enn den gangen Smelthytta ble bygget, forklarer Tone Rygg.

Autorisasjon som verdensarvsenter

For å få autorisasjon som verdensarvsenter, kreves det større formidlingslokaler, noe det ikke er plass til i Smelthytta nå som deler av benyttes som kontorlokaler. 

– Det som egentlig sparket prosessen i gang for alvor er at i verdensarv-autoriseringen, som gies hvert 5. år, så ligger det et krav om at vi må ha plass til blant annet en nasjonal basisutstilling, som skal stå på alle verdensarvsentere i Norge. Nå har vi en utstilling som går på den lokale verdensarven her, men det er nok en tanke at den skal være litt mer omfattende, og skal ha mer fokus på den internasjonale og den øvrige nasjonale verdensarven, sier Rygg.

Plass til samisk historie

I tillegg til at Rørosmuseet trenger utvidet plass for administrasjon, og trenger større areale for verdensarvformidling i forbindelse med autorisasjonen som verdensarvsenter, er det ønskelig med en permanent utstilling med samisk historie.

– Det nesten begynner å bli litt flaut at vi ikke har en permanent utstilling med samisk historie. At vi mangler en såpass omfattende og viktig del av røroshistorien begynner å bli litt merkbart, synes jeg, forklarer Tone.

– Er det viktig at de nye lokalene er i nærheten av Smelthytta?

– Vi ønsker oss det. Nå har vi  besøksplasser både i Olavsgruva, på Storwartz, ved Doktrotjønna, Pressemuseet Fjeld-Ljom og Sleggveien, så vi er spredd utover. Men jeg ser jo rent organisatorisk og kanskje økonomisk også, at det å kunne ha en nærhet til hovedsetet her på Malmplassen vil være en fordel. Vi vil ikke spre oss for mye, for da kan det bli en vanskelig organisasjon å drive, forteller Rygg.

Nye gamle bygg

Ett forslag til nytt bygg er å bygge opp igjen Vendrøsthytta eller Kokshuset, som lå der parkeringsplassen ved elva står i dag. 

– Det er sånn at når en skal sette opp nye bygg på eksisterende tomt i Røros sentrum, så ligger de jo i sentrumsplanen og i riksantikvaren sin bystrategi, at en skal bygge kopier. Det er det som er førende praksis. Da har vi to muligheter som vi har noenlunde dokumentasjon på, og det er ei vendrøsthytte som ble bygget i 1827. Den har eksakte mål på, for branntaksten har oppmålinger av bygget, sier Tone, og fortsetter:

– Etter vendrøsthytta ble revet ble det satt opp et kokshus, og det er et litt mindre bygg. Grunnen til at det ble bygget har sammenheng med jernbanen som kom i 1877. Da gikk Kobberverket over til å bruke koks i smelteproduksjonen her, og dermed så fikk en behov for et lager for koks i nærheten av Smelthytta. Det er de to byggene som vi har dokumentasjon på som kan ligge til grunn for et mulig nytt bygg. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kokshuset. Et alternativ er å bygge opp igjen kokshuset for bruk til administrasjon og arkiver. Foto: Petter Møller, Rørosmuseets arkiv

Vil styrke miljøet

En av grunnene til at det er ønskelig med nye lokaler i nærheten av Smelthytta, er at det vil styrke miljøet rundt Rørosmuseet. 

– Jeg tror det er et godt grep. Et forholdsvis enkelt administrasjonsbygg som kan dekke de behovene som en arbeidsgiver krever, og det å kunne ha et fullverdig formidlingstilbud i Smelthytta. Jeg tror også det vil skape gode vilkår for fagmiljøet innenfor kulturminnevern på Røros, avslutter Tone.

Fotokveld med Frits Solvangs Rørosbilder

av

Torsdag den 8. september inviteres det til en tidsreise gjennom Frits Solvangs fotografier fra 1964-1965 på Øverhagaen bo-, helse- og velferdssenter.

I et samarbeid mellom Den kulturelle spaserstokken Røros kommune, Rørosmuseet og Røros Frivilligsentral, arrangeres en visning av Solvangs fotografier fra 1964-1965; en periode hvor Rørossamfunnet var på vei til å bli modernisert. Her vil man få et innblikk i alt fra industri til skravling på gatehjørnet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Røros kapell. Foto: Solvang, Frits. DEXTRA photo/Digitaltmuseum

For noen år siden fikk Rørosmuseet digitalisert en serie med foto fra Frits Solvang. Det siste året har Rørosmuseet jobbet med å skaffe flere opplysninger til bildene gjennom fotokvelder i Smelthytta. Den 8. september blir det høydepunkter fra disse visningene.

Frits Solvang er en anerkjent norsk fotograf. Han arbeidet med fotojournalistikk, reklame- og teaterfotografi, og var tilknyttet Nationaltheatret. Solvang er også kjent for å ha illustrert flere bokutgivelser.

Gleie okk okk okk a

av

Gleie okk okk okk a, har blitt et fast lokalt uttrykk, og i teatermiljøet er det en dårlig bevart hemmelighet at ordspillet stammer fra en folkekjær revysketsj fra 1989.

På slutten av 80-tallet begynte Bergstaden Teaterlag å sette opp sommer-revyer, og den første var “Helt på vidda” som ble fremført i 1988. Året etter arrangerte den samme gjengen revyen “Bank i bolet”.

Bank i bolet

Revyen fant sted i Gymbygget og var iscenesatt som en kaféopplevelse, med taffelmusikk av Tor Espen Aspaas i foajéen, og et sceneshow med elleve-nummers hovedrett og ti-nummers dessert. I salen satt publikum på små bord med lys på.

Blant numrene som ble servert, var et innslag som har blitt en lokal klassiker, Gleie okk okk…..? med Roar Sundt og Sven Erik Dahl.

Innslaget var en framførelse av en humoristisk rap, som spilte på ordlek med rørosdialekta og tullet med lokalsamfunnet.   

Brekkdans og dialektproblemer

Sven Erik Dahl husker at innslaget ble laget som en oppfølger til en sketsj som han og Roar hadde fremført på sommer-revyen året før.

– Da hadde vi noe vi kalte Brekkdansen, og det skulle være en parodi på breakdance, og da husker jeg vi stilte opp i scooterdresser og danset brekkdans i et slags harselas over Brekken. Det ble en suksess, og da fant vi ut at vi måtte gjøre noe videre med den ideen, også var det Roar som kom opp med selve uttrykket “gleie okk okk okk a”.

Artikkelen fortsetter under videoen.

VIdeo av den klassiske sketsjen.

Roar Sundt forteller at det var en dame fra Kristiansand som slet litt med å forstå dialekten, og som hadde lurt på hva – Gleie okk okk betød.

– Det bygde vi videre på, og vi la inn en okk ekstra for å få det til å svinge, og dermed ble det gleie okk okk okk a. Med det utgangspunktet så vridde vi på det og så hva vi kunne gjøre ut av det, husker Roar. – Sven Erik bygde videre på det, og kom opp med “kleie okk okk” om mygg i Femundsmarka og “gruve okk okk”, og ut fra det så kom det en rap som faktisk har stått seg ganske bra. 

Hele sta’en ska bli omstokka

Sven Erik forteller at duoen jobba godt sammen, men kan ikke huske at karakterene var så veldig gjennomtenkte. 

– Etter brekkdansen så fant vi vel ut at vi skulle gjøre karakterene til gruveslusker eller noe sånt, men det var ikke så veldig mye tanke bak det, skal jeg være helt ærlig. Men det var veldig artig, og jeg og Roar hadde en veldig god kjemi. Vi var veldig forskjellige men veldig enige om hvordan disse karene skulle være, husker Dahl.

Tekstinnholdet i rap’en består av en rekke ideer på hvordan Røros kan gjøres om og forbedres, med hysteriske forslag på forandringer og kritikk av det bestående samfunnet, som av karakterene oppleves som treigt og konservativt. I teksten skal Røros sentrum gjøres om til en hoppbakke og kirka skal flyttes på Pinsti.

– Hele sta’en ska bli omstokka. Gleie okk okk okk a?, heter det i teksten, og ett av versene går som følger:

– Dokk vet Trångsynte gubba vil ha det som det va

dem vil itj ha nå nytt, det ska vårrå som i sta

turista og pengesterke kaksa overalt

je kjæm ihæu den tida, da ungan mine svalt.

– kess greide okk okk okk a?

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.