Domus teaser

The Psycho Motions/Fancy

Sommeren `69 er nøye tolket av Bryan Adams, amerikaneren Neil Armstrong satte sin fot på månen, men minst like viktig for flere var at i Vonheim på Røros var et nytt band i emning!

Bildet viser detn spede begynnelse av noe som skulle gi bandhistoria stor interesse, ikke minst for dem som havnet i “bluesbåten”.

Den ordentlige debuten foregikk i Os Samfunnshus samme høsten. En talentkonkurranse, der en av klassene favnet “moderne dansemusikk”, gikk av stabelen lørdag 22. november, og året var som nevnt 1969.

For anledningen kunne de kvalifiserte bytte ut øvingsradioen, de fikk sjansen til å spille på Hagstrøm forsterkeranlegg – stort i seg selv. Lokalavisa strevde med å stave bandnavnet i sine omtaler, men med ekte bluesrytmer fikk bandet strålende omtale av kvalifiserte dommere. Bandet Outside, oogså fra Røros – havnet på pallen. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

I mars 1971 var bandet utvidet. Bildet er rfra Blåsalen i Sangerhuset. Fra V.: Bård Hasz, Stein-Eirik Johnsen, Anne-Karin Tønset, Terje Forsberg, Steinar Moe og Pelle (Per Arve) Kristiansen.

Onsdag, fredag og lørdag, en gjennomsnitts uke viste tre opptatte kvelder og netter for Rørosorkesteret FANCY.

Det er besnærende å gjøre et tilbakeblikk på aktiviteter på Røros på 70-tallet. Bård Hasz viste vei såvel i Fancy, slik han tidligere gjorde i The Psycho Motions. Trofaste medmusikere ellers, (fra trio til sekstett) hang godt med, og et imponerende antall opptredner og tilbakelagte mil forteller om et band med kvaliteter og popularitet.

I 1973 spilte bandet fast på den populære onsdagsdansen på Bergstadens Tuisthotell.

Artikkelen fortsetter under bildet.

På havet, underveis til Frøya i 1975. Fra V.: Tore, Terje og Bård.
Bak fra V.: Tore Bjerkestrand, Bård Hasz. Foran fra V.: Terje Forsberg og Pelle Kristiansen.

Rock og pop har påvirket samfunnet, og motsatt. Alt nytt kan virke litt skummelt, men tiden som går hjelper betraktelig! Historien og historiene blir stående, og duoen Forsberg/Hasz har vel egentlig et eget bilde- og tekstleksikon som vedrører kulturen i og rundt Bergstaden.

Det har ofte vært bøyger og terskler å passere for ivrige musikere. Her er et sitat fra avisa Fjell-Ljom, torsdag 20/12-1973:

“Popgruppa Fancy ved Bård Guldahl Hasz har søkt skolestyre om å leie et av tilfluktsrommene i Røros ungdomsskole til lagring av utstyr og til øvelser. Både skolestyrer og skolesjefen går imot at søknaden innvilges. Tidligere erfaringer viser at lyden forpålanter seg gjennom ventilasjonsannlegget og til hele nyfløyen. Foreldremøter er blitt forstyrret på denne måten. Popgruppen mener at de kan drive øvelser på søndager eller lørdager. Dette går skolesjefen imot fordi vaktmesteren da har fri så man må engasjere ekstra tilsyn. Skolesjefen mener også at bruk av skolen på søndager kun må skje i unntakstilfeller. Popgruppen Fancy sier i sin søknad at de er i en fortvilet situasjon. De har ikke øvingsrom eller egnede lagringslokaler for sitt elektroniske utstyr.”

Terje Forsberg glemmer ikke sitt første intrument, en høfner til kr 150, – kjøpt i nabolandet. Bård Hasz ble tidlig i karrieren oppslukt av sine gitarer av fabrikantene Gibson, Epiphone og Fender, det var slik det skulle være, og een Maarshall ble hans faste følgesvenn.

Det dukker opp minner som at trommesettet havnet i grøfta på Vintervollveien, elelr at presenningen på hengeren blåste av og la seg over folkevogna som lå på hjul – sånt kan skje den beste.

Terje Forsberg, bass
Bård Hasz, gitar, sang
Stein-Erik Johnsen, trommer
Karin Volden, sang
Anne-Karin Tønset, sang
Steinar Moe, trommer
Pelle Kristiansen, gitar
Tore Bjerkestrand, trommer
Bård Bårdstu, tangenter
Tore Thingstad, trommer, sang, trompet

Terje Engan, saxofon

Jørn Ketil Sandbakken, trompet.

Lokale band: Sherlock – på topp i 1985

Dette er en serie hvor vi presenterer lokale band fra musikkhistorien i regionen. Tekst og bilder er hentet fra boken “Ett…to…! Bandhistorie for Nord-Østerdalen og Røros-regionen 1948-2016” skrevet av Sindre Hagen og Per Roar Øian og utgitt i 2016. 

Sherlock eksisterte i 5-6 år, med en del utskiftninger. I tillegg til gjengen på bildet, var også blant andre Roar Kjeldsberg og Jo Ryen med en periode. Bandet opererte mest nordover fra Tolga/Os, da bookingbyrået holdt til i Trondheim (Arctic music). Repertoaret  gjenspeilet nok også dette – med alt fra trønderrock til gammeldans. 

Sherlocks siste krampetrekning var i 1085, (riktignok under navnet “Petter an the pretty killers”), da de deltok i Trøndersk mesterskap i rock, og kom til finalen. Oppfølgeren skulle vise seg å bli seiglivet, da snakker vi om Von Lund Band. 

Tror ikke Falkberget var rasist

25. mai skal Falkbergetkjenner Åse Berg holde foredrag om “Falkberget og samene” på Aajege på Røros videregående skole. Falkberget skal ha uttalt seg diskriminerende mot samene i Nordlys i 1908. Berg bestrider at den kontroversielle uttalelsen er representativt for Falkbergets menneskesyn.

I et reisebrev til Nordlys den 25. juli 1908 kan man sitere Falkberget på blant annet: « (…) Dette folk står nok på et meget lavt kulturstandpunkt. (…) De er som de andre lapper, lavvoksne og hjulbente. Vakre er de ikke. Det er synd å si.»

Ikke representativt
Dette ble skrevet etter Falkberget hadde besøkt Boris Gleb, forklarer Berg, – Han hadde fått et stipend til å reise nordover til Kirkenes, der han besøkte Ellisif Wessel, som var en veldig radikal, «rød» dame. Hun var fotograf, og dokumenterte bl.a. samenes kultur og liv, og hun hadde vært mange ganger i Boris Gleb. Jeg vil nok tro at det var hun som anbefalte Falkberget å ta en tur dit.

Åse mener at sitatet fra Nordlys ikke er representativt for Falkbergets menneskesyn. Falkberget har med utgangspunkt i dette enkelte sitatet, flere ganger blitt fremstilt som en rasist. 

– Jeg ble veldig lei meg da jeg så det. Rett og slett fordi jeg spør meg om det er dette man skal forbinde med Falkberget, sier Berg, og legger til at i foredraget om Falkberget og samene, håper hun at hun vil vise at uttalelsen ikke sier noe om menneskesynet til forfatteren.

Var ikke rasist
Jeg kommer til å ta for meg reisebrevene i Nordlys og det tidlige forfatterskapet og snakke om den tiden det ble skrevet i, og så håper jeg å vise at han ikke var en rasist, sier Åse, og fortsetter:

– Jeg kommer til å gå gjennom litt av det han har skrevet i romanene sine, og ta for meg måten han skrev på.

Åse synes det blir feil av media å fokusere for mye på dette enkelte sitatet, og at det overskygger forfatteren og forfatterskapet. 


– Leser du bøkene hans så er det ikke det man sitter igjen med, fastslår Åse.

Lokal bandhistorie: Bumble Bees – Brekkebygd-band ble samlet til ett!

Dette er en serie hvor vi presenterer lokale band fra musikkhistorien i regionen. Tekst og bilder er hentet fra boken “Ett…to…! Bandhistorie for Nord-Østerdalen og Røros-regionen 1948-2016” skrevet av Sindre Hagen og Per Roar Øian.

“Bumlan” ble de kalt av fansen, omtrent samtidig med at The Beatles finpusset et av verdens mest innflytelsesrike album i rockens historie. “Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band”, ble en utgivelse som i 1967 grenset mot psykedelisk rock. Bumble Bees derimot, de lot seg mest imponere av musikere fra Brekkebygd og omegn. Øvingene foregikk i gammelskola, og med tjue norske og svenskspråklige låter innabords, fant debuten sted i Skogly på Sundet. Påfølgende spillejobber dukket opp i et område fra Trysil  i sør til Haltdalen i nord, og populariteten økte i takt med oppdragene.

Fortsetter under bildet.

Her er orkesteret foreviget under en tilstelning i lokalet Samhold, Kojan, i 1988. Frav.: Jorunn Kveen, sang, Bjørn Eystein Sjøvold, bass, Paul Ivar Solli, gitar, Dag Borgar Eriksen, saksofon, John «Twist» Haugen, trommer, Jan Bjørnar Bårdstu, tangenter sitter foran.

Det var flere lokale helter som gjorde innhopp i bandet når behovene meldte seg: Gode “odds” hadde Odd “Pespå” Strickert og “Post-Odd” Sjøvold. Johnny Dahl var også innom orkesteret før han gjorde svenske av seg. Jorunn Kveen, sang, og kretslagskeeper Åge Strickert på bass fylte orkesteret i en lang og aktiv periode, helt til Åge døde så alt for tidlig i 1986. En epoke var over. 

Om de ikke er like utholdende som “Stones”, så er og blir Bumble Bees på manges lepper.

Fra orkesterets ferskeste periode kan vi lese nye navn i tillegg til gjengangere. Lars Inge Solli, Tormod Sundan, Kjell Sundt og ekteparet Hristina og Terje Elven har alle medvirket, og det er nok ikke bare i Paul Ivars sterke interesse at “Bumlan” skal bestå…evig!

Bildet fra gjenforening i påska i 2011, viser et knippe av orkesterets tidlige besetning. Fra v.: Arnstein Stensås, sang, ved trommene, John «Twist» Haugen,, så strengekarene på rekke og rad: Paul Ivar Solli, Øyvind Eggen, Oddmund Kurås og Bjørn Eystein Sjøvold.

Lokal bandhistorie: The Magic Kings/Outside (1964 -1969)

Dette er en serie hvor vi presenterer lokale band fra musikkhistorien i regionen. Tekst og bilder er hentet fra boken “Ett…to…! Bandhistorie for Nord-Østerdalen og Røros-regionen 1948-2016” skrevet av Sindre Hagen og Per Roar Øian.

Tekst: Sindre Hagen og Per Roar Øian.

The Magic Kings/Outside – tidlige og populære rockere fra Røros

The Magic Kings ble etablert av fire unge herrer – 12 år gamle i 1964. Medlemmene var Terje Elven, sologitar, Arne Floor, rytmegitar, Helge Krogh Korssjøen, bass og Stein Ødegård, trommer. I begynnelsen var de ikke gamle nok til å spille på offentlige fester, noe de heller ikke hadde repertoar til, men de var husband på realskolefestene til Røros realskole. Etter hvert som de ble eldre prøvde de å få spillejobber på lokalet, men på den tiden var det svensktopper og gammeldans som gjaldt, og de hadde vel ingenting av det! Blues, Stones og Beatles var nok mer i deres gate, og med spolebåndopptaker som vvåpen tok de opp nye låter fra Radio Luxenburg – særlig om natta, til foreldrenes store fortvilelse. Etter hvert fikk de faktisk spillejobber på begge hotellene på Røros, og de har en mistanke om at det var fordi de ikke tok rare honoraret, snarere enn kvaliteten på musikken. Men uansett: Dette var starten på en musikerkarriére – for flere av dem.

De første årene var utstyr total mangelvare, de spilte på radioer og Stein hadde et gammelt Lefima trommesett med kalveskinn og spinkle stativer etter sitt faderlige opphav. 

Det ble faktisk til slutt – etter at foreldrene hadde holdt krigsråd – innkjøpt av en Vingtor forsterker. Den hadde to innganger og én fonoinngang, altså bananplugger. Der ble alt kjørt igjennom, to gitarer, bass og en sangmic. Dette ble gjort mulig ved å koble sammen to gitarer på ett inntak. Etter konfirmasjonen ble det litt lysere tider – det ble innkjøpt en Vingtor til, og ennå litt senere ble det handlet Radionette Kraftforsterkere som ble supplert med egenproduserte høytalerkabinett. 

Bandet skiftet mot slutten navn til Outside, og det hadde nok sammenheng med at det på den første singelplata til Difference var det en b-side som hette nettopp det. Rundt 1967/68 ble sologitarist Terje med i dansebandet Odd Ivars, et band som hadde skikkelige spillejobber og medlemmer som fikk lov til å spille på fest! Stein fikk også tilbud om å bli med her, men interessen for rock og blues var for sterk. Terjes avgang førte til at Stein begynte å spille gitar, og på trommer fikk de med seg Edvin Stålem fra Os, tidligere trommis i The Phantoms. Helge gikk over til å spille orgel, og på bass kom Steinar Bendiksvold inn. Det ble etter hvert mer fart på sakene, men fremdeles hadde de få jobber på offentlige fester, i den sammenhengen var det fortsatt svensktopper som gjaldt. 

De spilte imidlertid på begge hotellene på Røros, og i tillegg hadde de også en spillejobb like over grensen. Stor stas! En periode var de faste gjester på gymnasfestene til Tynset gymnas, det var svære greier! De var vel et av de få banda i området som spilte Beatles, Stones og Hendrix, og passet dermed godt i en slik sammenheng. 

(Her kan det skytes inn at Per Roar var elev på Tynset gymnas da, og han husker godt Outside – de låt veldig bra! Gitarspillet til Stein tok nesten motet fra oss som hørte ham – og som spilte i band, og da Outside i tillegg klarte å fremføre den vokalt svært krevende “Oh, Darling» fra The Beatles, ga vi oss nærmest ende over.)

En litt morsom sak er at første sologitaristen i Difference, Arne Jacobsen, gikk på skole på Røros i ett år (trolig skoleåret 67/68). Han ble med i bandet både som musiker og mentor, og for bandet – og spesielt for Stein som gitarist – hadde dette stor betydning.

Bandet bestemte seg for å satse, og det ble innkjøpt utstyr for en uhorvelig sum; Marshall forsterker og Hammond-orgel. Det begynte kanskje å låte bra, men det varte dessverre ikke så lenge. Typisk nok begynte medlemmene å flytte på seg, noen dro på skole mens Stein dro til Trondheim for å bli musiker. Bandet ble oppløst i 1969, banken tok igjen utstyret, og det var slutten på den epoken.

Medlemmer:
Terje Elven, gitar
Arne Floor, gitar
Helge Krogh Korssjøen, bass
Stein Ødegård, trommer, gitar
Edvin Stålem, trommer
Steinar Bendiksvold, bass(da Helge gikk over til orgel)
Arne Jacobsen, både musiker og mentor

Tekst og bilder er hentet fra boken “Ett…to…! Bandhistorie for Nord-Østerdalen og Røros-regionen 1948-2016” skrevet av Sindre Hagen og Per Roar Øian og utgitt i 2016. 

Foredrag om Falkbergets forhold til samene

Torsdag 25. mai inviterer Aajege til foredrag om Falkbergets forhold til samene: –  Vakre er de ikke. Det er synd å si, skrev forfatteren i 1908.

Hvordan forholdt Falkberget seg til samene? I Nordlys den 25. juli 1908 kan man sitere han på blant annet: « (…) Dette folk står nok på et meget lavt kulturstandpunkt. (…) De er som de andre lapper, lavvoksne og hjulbente. Vakre er de ikke. Det er synd å si.»

Fra arrangementets Facebook-side: – Dette bærer preg av en mann med rasistiske og nedsettende holdninger i forhold til den samiske befolkningen, noe som verken var eller er uvanlig på Røros. Men ligger det mer i hans forfatterskap og privatliv når det gjelder relasjoner og holdninger til samene enn hva artikkelen i Nordlys hentyder?

Foredraget foregår på Aajege – Samisk språk- og kultursenter.   

Falkbergetkjenner Åse Berg vil holde et foredrag om «Falkberget og samene» hvor hun vil komme med interessante opplysninger og dypdykk i hans forfatterskap, noe som kan være med på å nyansere om ikke endre synet på Falkberget og hans holdninger til den samiske befolkningen.

Åse Juveli Berg (1948) født i Molde, dr.ing. fra NTH, bosatt i Rugeldalen.  Berg har vært ansvarlig for omvisninger på Ratvolden i over 20 år. Hun har gitt ut «I loddsnorens tegn, Falkbergetsitater i utvalg» og er forfatter av bloggen Falkbergets Rike. 

Fra urtid til Hans Aasen Del 3

Dette er tredje del av serien «Fra urtid til Hans Aasen»

Folket vender tilbake
Svartedøden satte en stopper for flere tusen års aktivitet på Rørosvidda. Landbruket opphørte, folket forsvant og landskapet lå øde mot slutten av 1300-tallet. Noen hundre år senere lød igjen øksehogg og bålrøken strakte seg nok en gang mot himmelen over viddelandskapet.

Også denne gangen var det jegerfolket som gikk i front. Som da isen trakk seg tilbake og de første menneskene inntok Rørosvidda for flere tusen år siden. Jegerne tok i bruk gamle fangstgropsystemer og fant seg godt til rette i naturen, som hadde god tilgang på fisk, vilt og tømmer. Gamle tufter ble ryddet og samfunnet som en gang hadde etablert seg på den værharde Rørosvidda var nok en gang i emning. I løpet av 1400-tallet eller tidlig på 1500-tallet etablerte nybyggere seg på restene etter vikingetidens fjellfolk. Støpen for et samfunn som skulle stå i smelteovnens skygge i mange hundre år og være med å prege samfunnsutviklingen i Europa var satt. Sporene etter det lever i idag, over 500 år senere.

Samfunnet spirer
Fangstmulighetene trakk folk til Rørosvidda igjen, snaue 200 år etter at Svartedøden la fjellbygda øde. Men metallutvinningen var også et viktig element for at jernaldermenneskene turde å sette bo oppe på fjellet. Sporene peker langt tilbake i tid, og restene etter de første middelaldermenneskene taler også sitt tydelige språk. Jern- og kobberutvinning gikk inn i gårdshus-holdningen og skapte viktige ekstrainntekter til et skrint jordbruk og naturalhushold. Enkelte historikere mener at jernutvinningen faktisk kan ha bært hovedtyngden av enkelte bruks økonomi. Det er funnet slagg ved Galåbekken, og mange spor tyder på jernutvinning og metallproduksjon i området Galåen-Sundet, vest for Bergstaden. Slik sett kan altså jernet, og ikke kobberet være kimen til middel-alderbosettingen på Rørosvidda.

Den samiske befolkningen satte også spor etter seg i denne tiden og det er funnet en rekke sør-samiske kulturminner som stadfester at tamreindriften fortsatt er en viktig næring for en stor befolkningsgruppe på Rørosvidda.

Rundt om i Europa, og naturligvis i Norge, gikk etter hvert budene fra de høye herskere om at vandringsfolk og bønder skulle holde utkikk etter råmateriale for metallutvinning. En ny industri var i emning, et nytt samfunn vokste frem. Nyhetene om metallets uendelige muligheter og kongens formaninger om å lete etter råmaterialer nådde kanskje aldri så langt som til Rørosgård og det voksende samfunnet på Rørosvidda.

Dagliglivet var viktigst, og kampen for tilværelsens tok det meste av tiden. Rørosgård er nevnt første gang i offisielle kilder, i Olav Engelbrektsons jordebok fra 1530. I skattelista for 1610 er det nevnt tre ødegårdsmenn, og en av dem er bosatt på Rørosgård. Ålbyggene hadde igjen tatt i bruk sine setre, og Osgårdene var igjen i aktivitet. Ryen, Kverneng, Tyvold og Gullikstad er også nevnt i tidlige kilder. Pollenprøver viser at avskogingen av området var godt i gang og store innslag av blant annet fjellfrøstjerne og kurvplanter tyder på at jordbruk og slått var godt etablert. Spor etter rug og bygg underbygger antagelsene om helårsbosetting, men som i vikingetiden var livet på Rørosvidda travlest på sommerstid.

Og eksploderer
En av disse sommerdagene, ifølge kildene i 1621 eller 1622, kom en svensk jeger ruslende gjennom ødemarka i grenselandet mellom Norge og Sverige. Hans navn var Hans Olsen og han hadde hørt kongens formaninger om rapportering av råmaterialer. Olsen satte bo «ved den Hitterelven liggende ås» og mest sannsynlig bygget han på gamle tufter. Områdene omkring Åsengården og Doktortjønna hadde vært i bruk i bosettingsformål kanskje så lenge som 2000 år når Olsen forelsket seg i Rørosvidda.

På Rørosvidda, i Gauldalen og Østerdalen er nå gårdsdrift på mange gamle tufter og en rekke anlegg for jernutvinning og metallproduksjon er i virksomhet. Men som nevnt står selvhusholdet og familiens livsvilkår i hovedsetet. Snart skal det være samfunnet og kongerikets hensyn som skal tas.

Den videre utviklingen er det Hans Olsen, eller Hans Åsen, som han etter hvert ble hetende, som får mye av æren, eller ansvaret for. Han husket kongens formaninger og så noe interessant i grunnen der en døende rein hadde sparket vekk mosen. Et lite spark for reinen men et stor spark for menneskeheten på Rørosvidda.. I 1644 etablerer kobberverket seg på vidda og Bergstaden Røros blir anlagt. I skattematrikkelen for 1647 har 8 bønder betalt sin skjerv til kongen. Kanskje var antallet fastboende så høyt som 50 på denne tiden. Beskjedent var det uansett, når man vet hva som skal komme.

I 1670 kunne Hans Olsen Åsen stå på tunet sitt en klar sommerdag og skue over et nytt landskap. Den skogkledde vidda han kom til på 20-tallet begynner å bli snau. Skogen er borte i en omkrets på 2,5 mil fra Røros hytte.

Industrien slår rot
I årene fra 1644 til den klare sommerdagen i 1670 har det skjedd mye. Fagfolk kom raskt til Røros, gruvedriften var allerede i gang i Folldal, og ekspertisen satte raskt i gang bygging av samfunnet, veier, gruver, smelteovner og andre mekanismer i kobberverkets industri. Storwartzfeltet, om lag 9 km øst for Røros, var i drift fra -44. I -57 startet produksjonen ved Nordgruvefeltet. Galåen smeltehytte, den eldste kjente (fra 1655) ble nedlagt i 1670! Handmakt, ild og hestekrefter brøt de første gruvegangene og dro de første lassene med malm ut av fjellets buk. Kobberverket fikk tilgang på ressurser i en omkrets som strekker seg fra nord for Ålen til sør for Tolga, opp på Gauldalsvidda og inn til svenskegrensa. Ikke bare kunne de bruke naturressursene, de kunne også nytte seg av menneskelige ressurser. Bøndene ble pålagt å gjøre tjeneste for verket.

Foruten arbeidet i gruva, førte metallutvinningen med seg mye mer arbeid. Mer mat krevdes til et større samfunn, enorme mengder brensel måtte skaffes, trekull måtte produseres til metallutvinningen, bygningstømmer måtte hugges og bearbeides. Samfunnet endres i rask stil og for bøndene på Rørosvidda var en ny æra i gang. Fra å være frie, selvstendige arbeidere underlagt sitt eget åk, ble de brikker i et storpolitisk kappløp. Slaver i gruvene, med en utslitt kropp og tidlig død som lønn for strevet. Kombinasjonen med garden var eneste mulighet for familiene å overleve. Om metallutvinning i noen hundre år ble et gode for bøndene på fjellet, er det ironisk nok metallutvinning som skal tynge dem til arbeiderbevegelsen og menneskerettighetene kommer på banen noen hundre år senere.

Kilder: Bergverksbyens omland (Niku), Rørosboka, universitets- og forskningsrapporter, div. Historiebøker. Artikkelserien har tidligere blitt publisert i Kulturavisa Breidablikk.

Plasserer nye taubanebukker

Like før helga utplasserte Bygningsvernsenteret nye taubanebukker for å erstatte de gamle som hadde forfalt. Bukkene tilhører den 1400 meter lange taubanen som fraktet malm fra Olavsgruva til Storwartz.

Mellom Olavsgruva og flotasjonen på Nedre Storwartz går det en 1400 meter lang taubane som ble brukt til å frakte grovknust kobbermalm. Over tid har treverket i taubanebukkene råtnet, som er årsaken til at det nå utplasseres nye bukker.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Slik ser det ut i dag etter at man har fått byttet ut flere av de gamle råtne bukkene. Foto: Rørosmuseet.

Landets eneste intakte taubaneanlegg
Taubanen ble flyttet fra Muggruva i 1941 og ble satt i drift året etter. Banen var i drift til 1972, da driften ved Olavsgruva ble nedlagt. 

Taubanen står den dag i dag, og med unntak av istandsettingen som foregår, er det landets eneste intakte taubaneanlegg. Anlegget er preget av forfall, og derfor ble et omfattende restareringsarbeid påbegynt i 1999. I 2018 var det nok en gang nødvendig med en istandsetting, og arbeidet med å bytte ut råtne taubanebukker begynte. 

Taubanen har til sammen 14 bukker av tre og en strammebukk for å stramme kablene ved belastning.

Bukkene har blitt satt opp av bygningsvernhandverkere ved Bygningsvernsenteret. Magnus Ambrosius Heltboe, Karin Sjøgren, Ole Bekkos og arbeidsleder Håvar Sørdal har brukt et par dager i den strålende påskesola til å sette ut de nye bukkene. Kjellmark har bidratt med kraner og lifter, og har stått for brøytingen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Her monteres en ny bukk. Foto: Rørosmuseet.

Heldige med været
Håvard Sørdal fortellet at de var heldige med været, og at det gjorde det enklere å få utplassert bukkene. 

– Bare det å brøyte opp dit er jo en stor prosess, for det er vel cirka 700 meter som skal brøytes frem, og så skal vi opp med kran og lift, to hjullastere og masse utstyr, så det må være noenlunde føre. Det passet bra for det var mildvær når de brøytet og gravde, også fikk de klappet til med gravemaskin så det ble steinhardt og kjempefint, ier Håvard, og tilføyer, – så det gikk egentlig veldig bra og smertefritt.

Omfattende prosess
Siden 2018/2019 har de arbeidet med å bygge nye bukker og erstatte de gamle i taubanen. 

Avdelingsleder ved Bygningsvernsenteret, Berit Bakosgjelten, forteller at det har vært en lang og omfattende prosess. 

– Det er egentlig en funksjonell taubane, bukkene ble istandsatt tidligere, og banen ble åpnet i 2006. Men når vi skulle gå igjennom bukkene i 2017, fant vi at mange av bukkene var råtne, og da begynte prosessen med å søke om alle mulige tillatelser til å få sette dem i stand, forklarer Bakosgjelten.  

Foto: Rørosmuseet.

Boka som ikke ville brenne

Rørosingen Jamten hadde med seg Svarteboka på flyttelasset til Kvikne omkring år 1700. Den ble man ikke lett kvitt.

Det er Fjeld-Ljoms arkiver som er kilde til denne spesielle historien, og den skriver seg fra kobberindustriens tidligste tider. Historiens ”hovedperson”, Svarteboka, fulgte sågar gruvehistorien omtrent helt til 1900-tallet.

Jamten
Det var arbeideren Jamt, som kom flyttende til Kvikne omtrent år 1700, som hadde Svarteboka med seg på flyttelasset. Jamt fikk arbeid ved Inset hytte, han bygslet seg jord av verket, bygde seg hus og skapte seg et hjem.

Grannene stusset imidlertid over mye ved Jamten. Han kunne utføre mye som de ikke skjønte hvordan han bar seg ad. Ryktet om at Jamten hadde Svarteboka var snart ute blant folk. 

Boka vandrer videre
Hytta ble nedlagt i 1789, og Jamten døde. Boka fortsatte sin vandring og hadde flere eiere i tida som kom. Det merktes hvor den var også, ifølge avisspaltene.

En gang var den gjemt i en fjøsmur. Men da spøkte det i fjøset, og folk begynte ransaking for å finne boka, og få slutt på ufreden. På midten av 1800-tallet forsvant boka. 

Den skulle dukke opp igjen på slutten av århundret. I 1882 døde en gammel ungkar, og han etterlot seg mange eiendeler. Søsknene hans samlet seg på ungkarens gård for å dele arven mellom seg. 

Ville ikke brenne
Det var kaldt i huset og søsknene hadde tent opp et stort bål i peisen. Mens de gikk gjennom eiendelene kom de over en del ting i skattholdet. Den avdødes søster Ane fant en gammel lommebok og åpnet den. Inni fant hun den gamle slitte Svarteboka.

– Hålledø, er du der du stygga! Utbrøt Ane og i det neste kastet hun boka i ilden. Men boka ville ikke brenne, og Ane måtte flere ganger dytta boka inn i glørene. Tilslutt tok boka fyr og da pep det stygt i den.

Og der ender historien om svarteboka som kom til Kvikne med en rørosing.

Anarkisten fra Bergstaden (del 3)

Etter å ha hisset på seg makthaverne med en kritisk artikkel om kronprisregenten, måtte rørosingen, anarkisten og avisudgiveren Kristofer Hansteen flykte til England for å unngå politiforfølgelse.

1899 måtte Kristofer flykte til England for å slippe politiforfølgelse etter en kritisk artikkel
om kronprinsregenten i ”Anarkisten” nummer 4 samme år. Kristofer skrev at når gamle kong
Oskar dør, så burde Norge gli helt naturlig ut av unionen. Ingen nordmenn skulle behøve å
sverge til, eller anerkjenne den nye kongen, som allerede som ”kronprins” hadde gjort seg
forhatt.

Vennene hadde imidlertid luktet lunta, og skjønte at øvrigheten ville reagere på dette. De
hadde samlet sammen reisepenger. Etter ett års opphold i London kom han tilbake til Norge
og starten utgivelsen av nok et blad. Dette fikk navnet ”Til frihet”, og ble utgitt helt til 1904.
Kristofer ga også ut en rekke brosjyrer blant annet ”Til proletariatet”, ”Det frie samfund”,
”Undervisning uten dogmer”, og oversatte Peter Kropotkins ”En oprørers ord”. I 1898 ga
«Libertas» ut den tyske anarkisten Johann Mosts brosjyre ”Det frie samfund”, med et lengre
etterord av Hansteen. Et samfunn med størst mulig individuell frihet var målet.

Foregangsmannen Kristofer

Tidlig på 1900 ble det drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje.
«Libertas»-gruppen, var foregangsmenn og Kristofers idéer fikk først en betydelig tilslutning
i den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen da ungdomsforbundet begynte å utgi ”UngSocialisten” i 1906.

Kristofer så imidlertid at det var vanskelig å dra nytte av en organisasjon som på denne tiden
var mest opptatt av drive ”sosialistisk forkynnelse” enn av den tydelige kraftige kampen mot
sosialdemokratenes moderate politikk som han selv drev i hvert nummer av ”Til frihet”.

Staten ut av verden

Kristofers anklager mot Det Norske Arbeiderparti var klare: de unnlot å avskrive statskirken,
de begrenset seg til politisk kamp for 8-timersdagen, de sviktet generalstreiken ved å godta
forliksråd og voldgift i arbeidskonflikter, de satte staten over fagforeningene ved å godta
statlig registrering og lovbeskyttelse av disse. Og ikke minst; deutvannet hele
arbeiderbevegelsen ved å godta smågevinster ved valget heller enn en virkelig seier i den
økonomiske kamp.

I Kristianialaget (Kristiania socialdemokratiske Ungdomslag) var Kristofer meget aktiv, og
han holdt en rekke fordrag og innledet mange ganger massemøter blant annet om
arbeidsløsheten, naturligvis vinklet fra sitt anarkistisk-kommunistiske ståsted.
Kristofer så bare en løsning; å bryte med det nåværende samfunnssystemet. Staten måtte
avskaffes i samme sveip som kapitalismen og det anarkistiske byttesystem måtte innføres. En
internasjonal generalstreik måtte forberedes for å komme inn på det nye spor.
Kristofer agiterte også for kamp mot religionen, avstandtagen fra parlamentarismen og kom
stadig tilbake til generalstreiken.

Ungsosialistene arver tankegodset

De fleste av disse tankene ble senere videreført av Ungsosialistene. Perioden fra 1906 til
1909 kan karakteriseres som den «ungsosialistiske» periode i Norges Socialdemokratiske
Ungdomsforbund historie. De første årene var ikke ungsosialistene fastlåste i noen enhetlig
ideologisk retning, men var en blanding av ulike revolusjonære sosialistiske retninger:
marxisme, anarkisme og syndikalisme.

Kristofer dør

I 1906 dør Kristofer Hansteen i tuberkulose. Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas»
døde med ham, men ideene Kristofer ivret for ble ført videre, i første rekke tok Sigwald Lian
ansvaret med å trekke lasset videre.

Lian hadde møtt Kristofer etter å ha slått seg ned i Kristiania, og var en fremragende
organisator. Han fortsatte utgivelsen av Peter Kropotkins «En oprørers Ord» som Hansteen
hadde startet opp, og besørget utgivelsen av «Anarkismens katekismus», en oversettelse av
«A catechism of Anarchy» fra Social Science Club i Philadelphia, i 1906.

Kilde: www.wikipedia.org, Norsk biografisk leksikon, Fagerhus, Harald: Anarkismen og
syndikalismen i Norge gjennom 150 år