Røros Kommune snakker ikke sant

Leserinnlegg av Jan Ivar Ødegård

Røros Kommune snakker ikke sant i Langeggasaken

Rådmann i Røros sier i et intervju med Rørosnytt at det ikke finnes alternativ til skiskytteranlegget i Langegga.

Dette medfører ikke riktighet. Statskog har tilbudt Røros Idrettslag ett nytt område. Dette er i seg selv en innrømmelse fra Statskog, av at Langegga ikke er et egnet område for denne type idrettsanlegg.

Ordføreren i Røros sier i et intervju at han ønsker å regulere om hytte/ friluftsområdesområde i Langegga til idrettsanlegg, for å sikre rekruttering til skiskyttergruppa i Røros Idrettslag. Dette vil han gjøre ved å frata hytteeierne veirettigheter. Det er bare å se i arkivet til Røros Kommune hvilket rettigheter hytteeierne har.

Det er for øvrig veldig spesielt at en ordfører tar part i en sak på denne måten. Han  å ønsker en omregulering for å forsøke å gjøre alle ulovlighetene i Langegga, utført av Røros Idrettslag, lovlige. Det gjelder skytebane, bygningsmasse, lysløype m.m.

Jeg gjør oppmerksom på at det i avgjørelsen fra Fylkesmann står følgende.

«Kommunen bør ikke gi tillatelse til tiltak som legger opp til konflikt med eldre rettigheter, men bør heller ta sikte på å finne løsninger som motvirker konflikter.»

Røros Kommune tar ikke hensyn til denne avgjørelsen når de nå forsøker å frata hytteeierne sin veirett.

Jeg registrerer også at ordføreren er en av de største aktørene i hyttemarkedet på Røros. Det ikke snakk om å hindre hytteeierne rett til å bruke bil, til de hyttetomtene han selger. Snarer tvert imot. Det står tydelig i annonsene at det er bilvei helt frem.

http://www.roros-hyttebygg.no/tomt_vintervolden.htm

Mvh

Jan Ivar Ødegård

Nedleggelse må omgjøres

Leserinnlegg av Per Morten og Nina Hoff, Pårørende til mor på Gjøsvika Sykehjem.

Nedleggelse på Gjøsvika Sykehjem – må omgjøres.

De aller svakeste får lide når Røros kommune vedtok sitt budsjett 10 desember 2015. Kommunestyret vedtok å legge ned en avdeling ved Gjøsvika Sykehjem. Eldre demente pasienter er ikke de som roper høyest når Rørospolitikerne ofrer dem for å skape balanse i budsjettet. God politisk kalkulasjon? Men nå er det på tide at noen sier i fra og ikke minst at politikerne tar til vettet.

I 2012 var det politisk jubel da den nye avdelingen ved Gjøsvika Sykehjem ble åpnet. Nå skal den legges ned. Jeg har full forståelse for at Røros kommune må ta næring etter tæring, men å gå løs på de aller svakeste gruppene bør få noen og en hver til å reagere. Vedtaket bør tas opp til ny vurdering særlig når det for kort tid siden ble opplyst at økonomien i kommunen er sterkt forbedret. Røros kommunes regnskap for 2015 er godt. Regnskapet viser et overskudd på mer enn 9 millioner kroner. Det er resultatet etter at fem millioner kroner er satt av til dekning av tidligere underskudd. Det betyr at overskuddet på driften er hele 14 millioner kroner.

Gjøsvika Sykehjem har på nasjonalt plan blitt trukket fram som et “best case.” Sykehjemmet får besøk fra hele landet for å se og lære hvordan Røros legger til rette for eldre demente pasienter. Hvorfor skal dette raseres?

Beslutningen om å legge ned en avdeling på Gjøsvika Sykehjem står i sterk kontrast til det som ble lovet i valgkampen kun få måneder før vedtaket om kutt.

I Røros Arbeiderpartis program står følgende:

  • Kommunevalget 2015 er et verdivalg.
  • Vi må sikre fortsatt verdig og god eldreomsorg.
  • En god helse- sosial- og omsorgstjeneste til alle grupper i befolkningen.

I SV´s partiprogram for kommunevalget kunne man lese følgende:

  • Flere omsorgsboliger for de som ikke kan bo hjemme
  • Aller viktigst å få orden på økonomien og samtidig opprettholde gode velferdstiltak.

Tre måneder senere er disse fagre ordene ikke vert papiret de er skrevet på. Hvor er solidariteten mot de svakeste gruppene i samfunnet? Kritikk må forøvrig gis til alle partier for at de er med å ofre de aller svakeste som ikke har noen stemme. I debatten i kommunestyret den 10.12.15 uttaler Arbeiderpartiets Jens Tronshart: – Å satse på videre bygging av sykehjemsplasser er ikke fremtidsrettet. De fleste eldre vil bo hjemme. Det har Tronshart helt rett i, men demente pasienter kan dessverre ikke bo hjemme alene. Jeg håper inderlig Tronshart og hans nærmeste familie har jernhelse. Jeg ønsker å utfordre Tronshart på hva som er alternativet. Skal man dope ned demente pasienter ved firetiden for at de skal holde seg i ro. Hvor stor bemanning må man ha i helse- og omsorgsetaten på Røros om demente pasienter skal få forsvarlig oppfølging hjemme? Har Tronshart noen prognoser på at det vil bli færre demente pasienter på Røros i årene som kommer? Jeg vil anbefale Tronshart, ordfører Vintervold og Salvsen i SV å ta fram sine partiprogram og lese de på nytt og ikke minst innse at de svakeste i samfunnet er de siste man bør ramme. Dette er alt annet enn solidaritet og det er alt annet enn god eldreomsorg og det er heller ikke godt arbeidsgiveransvar, når flere vil miste jobben som en følge av nedleggelse. Nedleggelsen av en avdeling ved Gjøsvika Sykehjem bør tas opp til ny vurdering i lys av den økonomiske utviklingen i kommunen. Vis ansvar – ikke bare i partiprogrammet! Det er ingen skam å snu og Røros vil takke dere. Dessverre vet ingen av oss hvem som kommer til å trenge disse plassene i årene som kommer.

 

Per Morten og Nina Hoff

Pårørende til mor på Gjøsvika Sykehjem.

Uforutsigbarhet hemmer utvikling av bærekraftig biodrivstoff

Leserinnlegg av Erik Lahnstein, adm direktør i Norges Skogeierforbund.

NRK har de siste dagene satt søkelys på at en del av biodrivstoffet som selges i Norge er basert på produkter fra palmeoljeproduksjon. Klimagevinsten og bærekraften ved dette råstoffet er omdiskutert.

De mange skiftene og den store usikkerheten i rammevilkårene for biodrivstoff er en direkte årsak til at arbeidet med å utvikle biodrivstoffproduksjon basert på nasjonale bærekraftige kilder ikke har kommet lenger. Vinglingen i politikken innebærer at kostnadene og risikoen for alle aktører som skal produsere, distribuere og bruke biodrivstoff øker. Da uteblir investeringene, arbeidsplassene og de miljømessig beste løsningene, og man baserer seg heller på å importere drivstoff eller enkel produksjon basert på importert matolje.

Da den rødgrønne regjeringen i statsbudsjettet for 2010 overraskende innførte halv veibruksavgift på biodrivstoff, gikk de bedriftene som hadde investert i biodrivstoffproduksjon konkurs. Norske Skogs datterselskap Xynergo, som arbeidet med å starte storskala produksjon av biodrivstoff basert på skogsråstoff på Hønefoss, ble avviklet. Overgangen til bruk av biodrivstoff i store lastebilflåter stoppet opp eller ble reversert.

Partiene som den gangen var i opposisjon, brukte store ord om hvor ødeleggende et slikt uforutsigbart skifte var. Etter et godt lobbyarbeid og ikke minst et sterkt påtrykk fra Venstre og Kristelig Folkeparti ble det i budsjettavtalen for 2015 enighet om igjen å frita biodiesel for veibruksavgift. Regjeringen gikk i sitt fremlegg til revidert budsjett for 2015 likevel inn for «å ikke følge opp» Stortingets vedtak. Alle midlene som var avsatt for å gjennomføre tiltaket fra 1. juli, var trukket inn, og det ble ikke gitt noen signaler om hvilke ambisjoner man hadde for den videre biodrivstoffsatsingen.

Gjennom forhandlingene i Stortinget kom det på plass en god løsning. Bare det biodrivstoffet som blir solgt utover det som er nødvendig for å ivareta omsetningspåbudet (som krever at 5,5 prosent av alt drivstoff som selges er biodrivstoff), skal være fritatt for veibruksavgift. Men i sin merknad til budsjettet skriver stortingsflertallet at man «ønsker å stimulere til bruk av biodrivstoff inntil videre» (vår utheving), og det vises til at det skal foretas en «helhetlig evaluering» av veibruksavgiften i 2020. Er det rart om investorer kan bli usikre på hva fremtiden vil bringe?

Gjennom en tverrpolitisk enighet har Stortinget sikret forutsigbare og svært gode rammevilkår langt utover én stortingsperiode for å fremme bruken av elektriske kjøretøy. Resultatene er formidable. Norge er blitt et av de drivende markedene for en hel internasjonal industri. Men all kompetanseutvikling og alle industriarbeidsplasser kommer utenfor landet.

Når det nå brukes milliarder på å fase inn mer biodrivstoff, må dette skje på en måte som skaper forutsigbarhet og som legger grunnlaget også for norske arbeidsplasser og mer miljøgunstige alternativer.

Statkraft arbeider med å realisere storskala biodrivstoffproduksjon på Hurum basert på skogråstoff, Viken Skog arbeider for produksjon på Hønefoss og SynSel ønsker å etablere flere anlegg i noe mindre skala blant annet i Telemark og Agder.

Klima- og miljøministeren bør sammen med Næringsministeren invitere skognæringen, sentrale industriaktører og andre nøkkelaktører til dialog. For å tilrettelegge for produksjon basert på nasjonale bærekraftige bioressurser bør regjeringen legge fem en helhetlig plan for hvordan biodrivstoffpolitikken skal utformes over tid. På samme måte som el-bilpolitikken bør planen forankres gjennom et bredt forlik i Stortinget slik at investorene får forutsigbarhet og rammer til å kunne investere i mer avansert og miljøvennlig produksjon i Norge.

Erik Lahnstein, adm direktør i Norges Skogeierforbund

 

 

Kulturminner og næringsutvikling

Kronikk av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet.

De er private eiere står for den daglige forvaltningen av de aller fleste kulturminner og kulturmiljøer her i landet. Med Kulturminnefondet har de fått større mulighet til å ta vare på og utvikle denne kulturarven. Vi anslår i dag at Kulturminnefondets midler har utløst innsats fra privatpersoner, næringsliv og andre på godt over 2,0 milliarder kroner i styrket verneinnsats.

Bakgrunnen for etableringen av Kulturminnefondet var at mange krefter, med Fortidsminneforeningen i spissen, så behovet for en annen type tilskuddsordning enn det som inntil da eksisterte. Det var både et ønske og behov for en kortere vei mellom eierne av kulturminnene og en statlig tilskuddsordning. Siden Kulturminnefondet ble opprettet i 2003, er det nå gitt økonomisk støtte til istandsetting av 3000 kulturminner.

Gjennom et målrettet og systematisk arbeid har kulturminneforvaltningen lagt vekt på «vern gjennom bruk», da dette har vist seg å være den beste forvaltningen av kulturminnene. Prosjektene Kulturminnefondet finansierer bidrar til utvikling av lokalsamfunn og lokalt næringsliv. Satsingen på kulturminner som ressurs bidrar til en positiv utvikling av byer og tettsteder. Vi legger til rette for at eiere kan drive næringsutvikling i tilknytning til kulturminnene. På den måten genereres inntekter som gjør eierne i stand til å holde kulturarven levende. Og de statlige kronene rekker til langt flere prosjekter.

Andvord gård.
Andvord gård.

De tidligere tømrerlærerne ved Lom videregående skole, Sverre Sørumgård og Edvin Espelund gikk i 1997 sammen med fire elever og etablerte Stokk og Stein når laftelinja ved den videregående skolen ble nedlagt. Bedriften har hatt flere store restaureringsoppdrag, blant annet Andvord gard. Utgangspunkt er Lom og Nord-Gudbrandsdalen, som har den største konsentrasjonen av freda og verneverdige laftehus i landet. I dag er laftebedriften, som fikk Bygg og bevar- prisen i 2015, en av regionens største private arbeidsplasser.

Tromsø_kunstforening
Tromsø kunstforening

Tromsø kunstforenings lokale i Muségata 2 er tegnet av arkitekt Lars Solberg i klassisistisk stil, oppført i 1894. Kulturminnefondet har støttet istandsettingen av bygningen. Tromsø kunstforening ble stiftet i 1877, og har drevet kontinuerlig siden 1924, noe som gjør den til en av Tromsøs eldste kulturinstitusjoner. Dette er det mest sentrale visningssted for kunst i Nord-Norge. Seminarer, debatter, foredrag og omvisninger arrangeres jevnlig. Hvert år besøkes kunstforeningen av flere tusen barn og unge i regi av Den kulturelle skolesekken. Et typisk eksempel på et kulturminne som vernes gjennom aktiv bruk, og som gir ringvirkninger for byen og regionen.

glasslåven
Glasslåven Kunstsenter i Gran kommune.

Glasslåven Kunstsenter i Gran kommune er en samlokalisering for profesjonelle kunstnere og kunsthåndverkere. Flere verksteder finnes der sammen med låvens galleri. Anlegget er en viktig del av utviklingen av Pilegrimsenteret på Granavollen der søsterkirkene, steinhuset, Granavollen gjestgiveri og regionalt pilegrimssenter inngår. Hele Granavollen er et unikt område i nasjonal sammenheng. Kulturminnefondet har støttet dette prosjektet fordi vi mener området har et stort potensial for å videreutvikle produkter, opplevelse- og reiselivstilbud knyttet til kulturminneverdiene. Her skapes næring og nye arbeidsplasser til glede for hele regionen med utgangspunkt i viktige kulturminner.

Kulturminner og kulturmiljøer kan også gi oss opplevelser. De kan bidra til å skape tilhørighet og gi oss bedre mulighet til å forstå sammenhengen mellom fortid og nåtid. De kan også ha identitetsverdi ved å gi et sted særpreg – de forteller noe om oss selv og vår historie.

Kulturminner kan også ha stor bruksverdi. Gamle hus representerer ikke sjelden en bygningsmessig ressurs av god kvalitet. Om ønskelig kan verneverdige bygninger tilpasses ny bruk. Bruk er ofte det beste vern, og kulturminner som blir godt tatt vare på kan brukes som en ressurs for verdiskaping og i utviklingen av lokalsamfunnet. Da er det viktig at kulturminner tas vare på og forvaltes på en måte som sikrer de kulturhistoriske verdiene.

Gjennom bevaring, gjenbruk og ny bruk av eksisterende bygningsmasse kan vi bidra til å redusere energiforbruket og dermed også den negative påvirkningen et endret klima vil ha for oss og for kulturminnene.

SNTEF har anslått at i 2050 er 70 til 80 % av bygningsmassen vi skal bruke allerede bygget. Vi må sikre at vi utnytter resursene maksimalt sett fra et miljøperspektiv. Kulturminnefondet er sentralt her for at bygningsmassen kan bli brukt på mest mulig ressursbesparende måte hvor både kulturminneverdiene blir ivaretatt og miljøbelastningen minimalisert.

Vi bevarer og benytter de resursene som allerede er brukt og verneverdige bygninger kan gi resultater som monner på flere viktige områder.

Bevaring av kulturminner lønner seg

Simen-BjørgenKronikk av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

På litt over ti år har statlig støtte til reparasjon av gamle bygninger utløst privat innsats verdt én milliard kroner.

Fra 2003 til i dag har 3000 private eiere av kulturminner fått statlig støtte til restaurering og reparasjoner. Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning som skal være et lavterskeltilbud til private eiere. 248 millioner statlige kroner har utløst privat initiativ verdt 800 millioner kroner, ifølge beregninger fra Fortidsminneforeningen.

Med årets tildeling nærmer beløpet seg én milliard.

Hver tildelte krone kan multipliseres med tre for å finne den egentlige verdien. Eieren spytter i egne midler og arbeidsinnsats, lokalt næringsliv får oppdrag og staten får skatteinntekter. Bonusen er et berget kulturminne.

Nærmere 6000 bygninger i Norge er fredet. Når et byggverk eller et miljø fredes, det være seg gravhauger, helleristninger, fangstgroper og hustufter, er det fordi det har betydning for hele nasjonen.

Verneverdige kulturminner har vi mange flere av, og de har et mindre strengt vern. Støtte til restaurering kan søkes fra Norsk Kulturminnefond, som deler ut 80 millioner kroner årlig. Søknadsfrist er 1. november.

En kartlegging fra 1992 anslo antallet kulturminner til litt over 500 000. Kulturminner kan være hus, låver, stabbur og naust, men også fartøyer, gravhauger, stier og historiske hageanlegg.

Fortidsminneforeningen anslår at 1,5 prosent av kulturminnene går tapt årlig. Det er tre ganger mer enn hva Stortinget har vedtatt som akseptabelt.

Kulturminnefondet er Klima og miljødepartementets viktigste virkemiddel for bevaring av verneverdige kulturminner. Dette fordi vi går inn og bidrar i det avgjørende øyeblikket da eieren bestemmer seg for om han skal ivareta stabburet, uthuset eller naustet og søke støtte, eller om han bare skal la bygget fare fordi det er upraktisk og nedslitt. De private eierne har som regel også en god plan for hvordan kulturminnet kan brukes etter at det er berget.

Et typisk prosjekt som søker Kulturminnefondet om støtte har en kostnadsramme på 300 000 kroner, for eksempel reparasjon av et tak. Av dette bidrar fondet med 100 000 kroner, resten kommer fra eieren. Det som i realiteten sa skjer er at Staten gir 100 000 kroner i støtte og får kulturminnevern verdt 300 000 kroner tilbake, pluss et berget kulturminne.

Men midlene fondet har å dele ut står ikke i stil til etterspørselen. Hadde vi kunnet gitt hjelp til alle søknader i fjor, ville det ha utløst innsats fra private eiere verdt 650 millioner kroner. Satt på spissen sa staten i fjor nei til en halv milliard kroner til bevaring av kulturminner, når effekten av fjorårets støtte trekkes ifra.

Mange av prosjektene foregår i distriktene, med kortreiste materialer. Det betyr arbeid og aktivitet. Flere sagbruk i landet har opparbeidet spesialkompetanse på leveranse av materialer til bygningsvern. Materialer som etterspørres har gjerne spesielle dimensjoner, og må være av høy kvalitet fordi bygget skal vare svært lenge.

Lokal kunnskap er viktig i restaureringen, vern av kulturminner ivaretar tradisjonskompetanse. For eksempel er hus fra før 1950 bygget annerledes. De ’’puster’’ og var uten dampsperre. Da må håndverkere vite hvordan slike hus fungerer før de pusses opp.

Gamle hus og miljøer er en viktig historiedokumentasjon. Man kan skrive en hel bok som dokumenterer fortiden, men det gir en helt annen effekt å gå i et gammelt hus, kjenner tjærelukta i en stavkirke, eller nyte lokalmat i en restaurert skysstasjon.

Det som ansees som verdiløst i dag kan anses som verdifullt om noen år. Våre kulturminner er en ressurs som ikke er fornybar.

Hovelsrud gård i Ringsaker kommune har fått støtte fra Kulturminnefondet til istandsetting av det historiske hageanlegget. For dette arbeidet mottok eierne i 2014 den europeiske kulturvernprisen fra Europa Nostra, for det vellykkede arbeidet.
Hovelsrud gård i Ringsaker kommune har fått støtte fra Kulturminnefondet til istandsetting av det historiske hageanlegget. Eierne mottok i 2014 den europeiske kulturvernprisen fra Europa Nostra, for det vellykkede arbeidet.

Slik ”tjener” staten på kulturminner:

¤ Et typisk prosjekt er på 300 000 kroner, hvorav staten bidrar med 100 000 kroner gjennom Norsk Kulturminnefond.

¤ Tjenester og materialer som brukes er momspliktig, som betyr at 60 000 kroner kommer tilbake til statskassen i første ledd.

¤ Videre går 60 prosent av kostnadene, 180 000 kroner, til lønninger til håndverkere og andre fagfolk. Gitt en skattesats på 45 prosent kommer 81 000 kroner tilbake til stat og kommunekasse. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift på 25 prosent, som av 180 000 kroner blir 45 000 kroner.

¤ Bonus: Et berget kulturminne, lokal næringsdrift med arbeidsplasser og et hus eller anlegg i bruk.

 

Hva er kulturminner:

Alle spor etter menneskelig virksomhet som det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Slike kan blant annet bestå av hus, industribygg eller fartøyer. Kulturminner kan også finnes i utmark eller under dyrket mark, som for eksempel tjæremiler, kullgroper, gravhauger, jernvinner, stier, rydningsrøyser, hageanlegg eller boplasser.

Fortsatt liten tiltro til Arbeidets Rett

Leserinnlegg av Hanne Svinsås Magga, kommentar til Inge Morten Smedås sitt tilsvar til innlegg fra Tomas Ole Andersen

Nå er det vel slik Inge Morten Smedås, at det ikke er noen særlig hemmelighet at blant store deler av den samiske befolkningen i Rørosregionen så har man særdeles dårlig tiltro til Arbeidets Rett og deres fremstilling av samer og reindrift. Det er min påstand, og jeg står for den.

Jeg kan ikke bevise det, har ingen tall, og du kan sikker klare å koste opp en same eller to som ikke er like kategorisk. Særlig mange flere finner du dog neppe. Er dette overraskende Inge Morten? Det er mulig du ikke har vært klar over dette, men jeg hevder altså at det er slik. La oss si at jeg har rett, bare for syns skyld. Følg meg i et tankeeksperiment her. Hvis jeg har rett, hvis det er slik at den samiske befolkninga i området generelt sett mener at Arbeidets Rett ikke evner å gi et korrekt bilde av deres situasjon, deres hverdag, reindrifta, reindriftas historie og forankring i området, så er det faktisk ganske ille.

Det er ganske heftige utfordringer rendriftsfamiliene og det enkelte individet møter når de kontinuerlig står i konflikter med jordbruk og andre arealinteresser på alle kanter, og har gjort dette sammenhengende ikke bare i flere år, men i faktisk flere generasjoner. Det er altså en ganske stor gruppe mennesker, så vidt jeg vet er det 20 storfamilier + som er direkte involvert, og enda flere som er indirekte involvert i reindrifta i bare Riasten og Essand reinbeitedistrikter, og om så kommer Elgå i tillegg. Om vi fremdeles godtar at jeg har rett, så er det altså en veldig stor gruppe mennesker som føler at Arbeidets Rett overhodet ikke forstår hva de holder på med, hvorfor de gjør det de gjør, og med hvilken rett det gjør det de gjør.

De føler at avisa ikke tar dem på alvor og stort sett tar dem frem som gode nyttige idioter når det skal tas fine bilder av fargerike mennesker og skrytes utad. Når det kommer til de sakene som faktisk betyr noe i livene deres, så føler de seg totalt misforstått, uteglemt, ekskludert og ignorert. Om du er enig? Nei det tviler jeg på. Men her kommer hele poenget Inge Morten Smedås, det er egentlig relativt uinteressant. Du, dine journalister og din avis er i total utakt med hele denne gruppen mennesker. Det vil jeg påstå er et stort problem. For deg, for journalistene dine og for avisa di. Det kan du selvfølgelig velge å være uenig i, det også. I såfal, så er det bare et enda større bevis på at du ikke skjønner poenget her.

Men så da, hvis du tar min påstand for god fisk, det er jo bare en påstand, og at du sier deg enig i at det i såfal er et problem. Hva da? Da har jeg et forslag til deg, eller nei, jeg har en utfordring faktisk Morten, til deg, og til din omtalte journalist. Til hele redaksjonen faktisk. Jeg utfordrer deg til å lese deg opp på to bøker, bare to. Dette fordi at ingen skal kunne si til deg at du og dine ikke har gjort noe for å forstå den samiske befolkninga generelt, og reindriftsutøverne i området spesielt.

Jeg vil at du skal lese Sverre Fjellheim sin bok Gåebrien Sijte, som vil kunne gi deg historien til denne befolkninga, og utfordringene de har stått i de siste par hundre årene med kontinuerlige rettsaker mot seg fra alle kanter. Det er en fantastisk bok, på så mange måter, og jeg trur at du faktisk med litt kunnskap om forholdene vil kunne se helheten på en helt annen måte. Som Redaktør er jeg overbevist om at du er klar over den store fordelen en som rapporterer om konflikter har når han eller hun faktisk har tatt seg den nødvendige tiden og energien det tar å sette seg skikkelig inn i fakta. Ikke minst vil dine journalister (i hvertfal en av dem har jo bakgrunn i bondenæringen) ha god nytte av denne boka.

Med kunnskap kan man se hverandre, forstå hverandre, og møte hverandre på en måte som kan løse konflikter i stedet for å skape konflikter. Du får boka på Røros museum, men jeg skal så gjerne komme innom med et eksemplar til dere i redaksjonen, slik at dere kan lese den alle som skriver om samer og reindrift. Den andre boka jeg vil du skal være så tøff at du leser kjære Inge Morten er «Samisk reindrift, norske myter», en helt ny bok, som drøfter forestillinger og realiteter om samisk reindrift. Jeg skal prøve å få tak i den også til deg Inge Morten, så skal du slippe å bruke tid på det ihvertfal. Der vil du få muligheten til å lære om reindrifta og om de rammene og utfordringene som næringa faktisk har.

Hvorfor skal du og ikke minst dine journalister gidde å bruke tid på dette da synes du kanskje? Du har da mer enn nok å bruke tiden på om ikke småfrekke finnkjærringer skal fortelle deg hva du skal og ikke skal gjøre?? Nei det kan du si. Du er et selvstendig menneske, med en egen vilje og vurderingsevne, og jeg velger å la deg gå i deg selv og vurdere. Med hånden på hjerte Inge Morten, mener du at du vet alt du trenger å vite for å stå i en slik betent konflikt som dette er, der du skal gi et mest mulig objektivt og ikke minst informert bilde av det som skjer? Når en hel befolkningsgruppe mener du ikke skjønner et dugg? Ja om du skal ta mitt ord for det da. Men det trenger du jo ikke å gjøre. Det trenger ikke journalistene dine heller.

Selv har jeg en klokketro på at ingen mennesker har onde hensikter, ingen mennesker ønsker konflikt. Likevel befinner vi oss altså i et område hvor det er svært betent og mange av mine venner og familiemedlemmer er meget fortvilet, og svært bekymret for sine familier, for sin fremtid, sitt folk og sin kultur. På den andre siden står det bønder, også mange er mine fjerne slektninger faktisk, og andre med kapitalinteresser. Hva er det som gjør at dette er så vanskelig? Faktisk, så trur jeg det er mangel på kunnskap, på kjennskap, mangel på forståelse, og mangel innsikt. Kunnskap om historien, om fakta, og næringen, kjennskap til folket, til enkeltindividene og til kulturen, forståelse for hva det gjør med en å gå i generasjoner i krig, redselen for å miste seg selv og sitt, og innsikt i at dette er mennesker, som på samme måte som en sjøl faktisk bare ønsker å få holde seg og sine i live, og leve det gode liv.

Jeg trur derfor at det er ekstremt viktig å være med å bidra til forståelse, bidra til å dele kunnskapen, presentere de ekte menneskene og formidle kulturen. Jeg gir deg og dine utfordringen Inge Morten Smedås. Så spørs det om du er mann nok til å ta den? God helg Inge Morten, og Arbeidets Rett.

Hanne Svinsås Magga

Arbeidets Rett er ikke negativ til samisk reindrift

Leserinnlegg fra Inge Morten Smedås, Kst. Ansvarlig redaktør i Arbeidets rett. Svar til innlegg fra Thomas Ola Andersen.

I et innlegg i Meningsretten onsdag 3. februar 2016 etterlyser Thomas Ola Andersen en mer positiv omtale av den samiske reindrifta. Han går langt i å hevde at Arbeidets Rett konsekvent praktiserer en ensidig og negativ formidling av forhold knyttet til reindriftsnæringen i rørosregionen.

Mest alvorlig er at Andersen stiller spørsmål ved en av våre journalisters integritet ved å hevde at framstillingen av saker preges av personlige tolkninger. Dette i våre øyne på grensen til å være injurierende. Andersens antydninger om at hverken journalisten eller avisa opptrer troverdig tilbakevises på det sterkeste.

Andersen nevner spesielt en sak som eksempel på ensidig og negativ omtale av reindriftsnæringa i det siste. Det gjelder pålegget fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag om at rein som befinner seg utenfor beiteområder, skal drives tilbake innenfor grensene. Dette er et vedtak gjort av en offentlig instans, og det ville være helt feil å ikke omtale dette som en sak i den løpende nyhetsdekningen. Journalisten har sitert fylkesmannen ordrett gjennom hele saken, og Andersen bommer derfor grovt ved å bruke dette som eksempel på hvordan journalisten legger egne tolkninger til grunn. Om noen i denne saken antyder at Femund Sijte bevisst har unnlatt å gjøre noe med situasjonen, ja så må det være Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og ikke vedkommende journalist!

Konflikten mellom to utsatte næringer som reindrift og landbruket er ikke så enkel å forholde seg til. Det kreves mot av en journalist å nærme seg et så ømtålig tema. Andersen har rett i at det er viktig med balanserte og faktabaserte framstillinger. Det bestreber vi oss på hver dag. I denne konkrete saken har vi helt siden før jul fått mange meldinger og tips om rein som beiter på innmark. At vi ikke har skrevet om dette kan sikkert også oppfattes som kritikkverdig av noen, men vi har valgt og ikke skrive om dette før vedtaket fra Fylkesmannen nå forelå.

Andersen er fast leser av Arbeidets Rett, og det synes vi er hyggelig. Som fast leser kan han ikke unngått å ha lagt merke til alle sakene som Arbeidets Rett har hatt på trykk der vinklingen har vært nettopp ut fra reindriftsnæringens synspunkter. Vi har skrevet om Rovviltnemdas vedtak om jervuttak, vi har skrevet om sperregjerdet i Brekken og på Rugldalen, om steinbrudd i Siksjølia, om rovdyr generelt og ikke minst hadde vi bred dekning av Grüne Woche i fjor, der reinkjøtt ble hevet fram i lyset. Vi har også hatt et to siders intervju med tidligere fylkesmann Jørn Krog med positiv omtale av reindrifta. Alle dette er saker som burde skape troverdighet hos den samiske befolkningen og som har positiv karakter.

Andersen tar i slutten av sitt innlegg på seg redaktørrollen og anbefaler våre journalister til å lese seg opp på metoder for å sikre en objektiv og balansert framstilling av saker. Til det er å si at alle våre journalister innehar høy kompetanse og integritet og bruker pressens etiske regler og Vær Varsom-plakaten som rettesnor i sitt daglige arbeid. Dette skal vi fortsette med, og som redaktør har undertegnede fortsatt full tillit til vedkommende journalist.

 

Røros 3. februar 2016

Inge Morten Smedås

Kst. Ansvarlig redaktør.

Reindrifta svartmales i Arbeidets Rett

Leserinnlegg av Thomas Ole Andersen

Hvor blir det av den positive omtalen av den samiske reindrifta i Arbeidets Rett?

Hver eneste gang forhold rundt den samiske reindriften i Rørosregionen blir formidlet i Arbeidets Rett er omtalen negativ. Framstillingen er ensidig uten at kompleksiteten i saksbildet blir formidlet. Dette skjer gang på gang, uten av føringene i Vær Varsom-plakaten blir særlig vektlagt. Hvor er sakene om all den gode verdiskapinga som reindriften står for? De blir i hvert fall ikke omtalt i Arbeidets Rett.

Etter redaktørskifte i Arbeidets Rett hadde jeg et lite håp om at avisen skulle evne og ta Vær Varsom Plakaten med i betrakting når det skal formidles forhold rundt reindrifta. Arbeidets Rett har imidlertid fortsatt i det samme sporet, hvor man viderefører gamle myter om hvilket lodd om foten denne samiske næringen er for samfunnsutviklingen. Hva med å formidle hvilken betydelig verdiskaping den samiske reindrifta står for? Pr. i dag er det over 120 årsverk (!) (Arbeidsundersøkelse i reindriften, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Notat 2014-7) som direkte kan knyttes opp mot verdier som reindrifta utløser i Rørosregionen, og da er ikke de indirekte årsverkene tatt med i betraktning. Er ikke dette av svært stor og positiv betydning for den generelle samfunnsutviklingen så vet ikke jeg. Hvorfor omtaler ikke Arbeidets Rett dette? Passer det ikke inn i mytene om samene og reindrifta i regionen? Men slapp av, Arbeidets Rett, dere er ikke alene. Avisen viderefører bare historiske myter og oppfatninger om hvordan samene er og ter seg. Deres avis er ikke unik i denne sammenhengen. Her skal dere få et annet historisk eksempel på at dere er ikke alene om å holde mytene om samene levende. Heldigvis kan vi alle humre av denne myten, men den kan fortsatt relateres til all negativ omtale av den samiske reindriften i dag:

«(..)Troverdig fortelles dette om finnene, som mest ærnærer seg ved tamme reinsdyr. Da de første gang kom til de trondhjemske fjell, utryddet de på en dag og ødela både mann og kone med barn i vuggen (..)»(Sandnes, Jørn, Snåsaboka, Steinkjer 1956)

La det være klokkeklart at den samiske reindriften skal bli satt i det samme kritiske søkelyset som alle andre næringer og samfunnsområder. Det skulle bare mangle. Men Arbeidets Rett har et samfunnsansvar hvor man skal formidle et balansert bilde av ulike sider av samfunnet, og ikke være en plattform for videreføring av myter. (Vær Varsomplakaten 1.2 og 1.5)

Det er for det meste én journalist som tar for seg saker som angår reindriften. Journalistens framstillinger er svært ensidige, hvor man lar sine artikler vær åpen mikrofon for negative omtaler av reindriften. De journalistiske grepene er til tider så ensidige og negative at det går på troverdigheten løs. De personlige meningene skinner åpenbart igjennom på måten journalisten ordlegger seg. Her er et eksempel på hvordan journalisten formidler og tolker Fylkesmannen i en artikkel om reinutdriving i Arbeidets Rett av 1. februar 2016:

«(..)Fylkesmannen mener derfor at argumentet om dårlig førehold ikke lenger gjelder. Føreforld for snøscootere er nå bedre i fjellet og i skogliene, og gjetere bør derfor lettere kunne samle og drive reinen tilbake innenfor distriktets grenser. Det blir derfor spørsmål om distriktet har satt inn nok ressurser for å holde reinen innenfor distriktsgrensene (..)»

Man indirekte antyder at Femund Sijte bevisst har unnlatt å gjøre noe med sitasjonen, hvor man har holdt tilbake ressurser for å ikke holde reinen innenfor distriktsgrensene. Er det slik en journalist skal opptre? Er dette noe som Arbeidets Rett er stolte av? Ha dette i bakhodet når dere leser hvordan journalisten omtaler reindriften i framtidige avisartikler.

Skal Arbeidets Rett på noen som helst måte skape troverdighet hos den samiske befolkningen i regionen gjennom sine artikler som omhandler reindrift er det en rekke grep som må tas. Først og fremst må dere lese dere opp på metoder om objektiv og balansert framstilling av saker, spesielt med tanke på den samiske reindriften. For det andre må dere evne og se kompleksiteten i reindriftsspørsmål, hvor helt unaturlige distriktsgrenser som er videreført i Reindriftsloven av 2007 er vesentlig. For det tredje bør dere vurdere andre journalister som jobber med saker som angår reindriften i Rørosregionen.

Mvh

Thomas Ole Andersen -fast leser av Arbeidets Rett

 

Skytebanen kan flyttes, det kan ikke hyttene

Noen tanker om RIL, Røros Kommune/Røros Vekst og Statskog fra hytteier Per Westreng

I fjor vinter brøytet hytteeierne veien. Oppe på egga var det suverent både for ski og bil. En hard fin såle som kunne brukes av begge parter, slik gjøres det ellers i vinter Norge. Veien ble brøytet helt inn til skytebanen, en smal hyttevei som også enkelte som brukte skytebanen benyttet seg av. I vinter må veien stenges på grunn av at idrettslaget ikke kunne nøye seg med fine skiløyper ved siden av veien i ett område som ikke en gang er regulert som idrettsanlegg og hvor fylkes mann har bestemt at det ikke en gang er lov å ta ett spadetak. Fra starten på egga og inn til skytebanen er det ikke lysløype, den ble fjernet av RIL når de startet en ulovlig nedhugging i hytteområdet med planer om utbygging som ville medført snøkanonanlegg 5 meter fra hytta. Veien var åpen i juleferien 2015/16. Det var trivelig å se at så mange brukte hyttene sine.
Man må jo ha lov å stille seg det spørsmål hvorfor Statskog støtter RIL og ikke hytteeierne i denne saken. Hvorfor utføre en slik handling som å legge en sten i veien. Jeg ringte eiere av hjullastere i området rundt Røros for å få fjernet stenen, men ingen torde å ta i den saken. De ville ikke sette seg ut med vennene til RIL. Kommunen vet at det er ulovlig utbygd, Statskog det samme. Fylkesmann sier at området må omreguleres hvis det skal gjøres ferdig. En omregulering til idrettsanlegg i Langegga krever det samme som ved utvidelse til motorvei Kl.B Er det realistisk å få omregulert Langegga som er et naturområde til et idrettsanlegg?

Det som er skremmende er at ingen forstår hva som er gjort. En koselig lysløype ble sakte men sikkert utvidet til et skiskytteranlegg på bekostning av en sårbar natur og ett koselig hytteområde uten at noen sa noe. Tiden var annerledes før i tiden. Arbeidslivet har forandret seg, man har ikke fellesferie lenger, veldig mange har muligheter til å jobbe lengre dager, som igjen fører til mulighet til lange helger slik at vi kan bruke våre hytter mye oftere.
Jeg spør igjen hvorfor dette blir gjort, RIL har blitt tilbudt nytt område, men takker nei, skiskytteranlegget på Os brukes også av RIL. Hva er grunnen til at Statskog til tross for alle ulovligheter støtter RIL og ikke sine hytteeiere, som ønsker det beste for naturen og egga som et friluftsområde. Skytebanen kan flyttes, det kan ikke hyttene.

Jeg bare spør. Denne saken lukter lang vei.

Hilsen fra hytteeiere i Langegga

Per Westreng

Politireformen feil prioritering!

Leserinnlegg av Signy Thorsvoll (Sp)

Politireformen bringer ikke politiet i riktig retning, og den vil føre til et mer sentralisert politi. Politireformen ble vedtatt i Stortinget legger opp til sentralisering av politiet samt en massiv nedleggelse av lensmannskontor over hele landet. Reformen ble vedtatt med støtte fra Ap, Høyre, KrF, og Venstre. Det er foreslått å redusere antallet lensmannskontor fra 354 til 210. Reformen ble først kalt en nærpolitireform, men dette ble seinere endret til bare politireform.

Terje Tømmerås(adresseavisen 26.01.2016) vil ikke opplyse hvor mange færre lensmannsdistrikt vi får i Trøndelag og det bekymrer meg ennå mer. Tømmerås uttaler videre at kvaliteten på politiarbeidet skapes i møtet mellom politi og publikum. Her er vi helt enige, men at det skal skje i en politibil ute på landeveien? Forslaget minner meg mer om en dårlig aprilspøk!

Vi har et pedagogisk forklaringsproblem når vi legger ned lensmannskontor og tar bort lennsmannen fra kontoret, samtidig som Stortinget påstår at dette styrker politiet? Jeg frykter at konsekvensene av reformen blir at nærheten og tryggheten til publikum blir dårligere, spesielt i distriktene. Jeg frykter et politi som kjører rundt i politibiler, ikke vil oppnå mye nærkontakt og trygghet med folk i distrikts Norge.

Senterpartiet ønsker et politi som er i stand til å drive godt forebyggende arbeid, som har lokalkunnskap, som håndterer hverdagskriminalitet og som takler ekstraordinære hendelser.

 

Mvh

Røros Senterparti

Signy Thorsvoll