Historien bak vannposten

Slik så det ut i Bergmannsgata i 1880, med den gamle vannposten intakt. Foto: Rørosmuseet

Få ting har fått raseriet blant rørosingene til å koke så mye som den nye vannposten i Bergmannsgata har gjort. En rød sak som kanskje kan beskrives som Røros’ mest interessante veihinder skulle vise seg og skape et stort engasjement, større enn det kommunen kanskje hadde forestilt seg. Men i likhet med så mye annet på Røros har også vannposten en historie.

Det eldste anlegget for rørvann på Røros kom i 1789. Vannet ble hentet fra ei kjølle ved Kvennhuset og ført i trerør ned til tre vannposter plassert i Bergmannsgata. Den øverste vannposten sto ved den øvre enden av Per-Amundsagården, den midterste ved nedre hjørnet av Finnegården og den nederste sto i gårdsrommet til den gamle direktørgården.

De fleste av gårdene i gata hadde egen brønn, men fordi avstanden mellom brønnen og Møkkjelleren/gjødselsrommet ofte var kort var det gjerne så som så med kvaliteten på drikkevannet. Det første vannanlegget ble derfor bygd for å forsyne rørosningene med friskt og sikkert kildevann. At de tre vannpostene havnet i Bergmannsgata var nok ikke tilfeldig, da det var der direktøren og flere av verksfunksjonærene bodde.

En av de nye vannpostene som ble satt opp i 1882. Foto: Rørosmuseet

I 1882 gikk huseierne i gata sammen og bygde et nytt vannverk for bergstaden. Det nye vannverket som hadde inntak fra Hittersjøen førte vannet til en rekke brannkummer og det ble satt opp et 20-talls nye vannposter. Anlegget forsynte nå Kjerkgata, Bergmannsgata, Haugan, Tufta, Flanderborg, Bakkan, Øra og Hagan.

Både de gamle og de nye vannpostene var viktige knutepunkt hvor damene på sta’a som i all hovedsak var de som hadde ansvaret for vannhentingen. Her møttes de og fikk høre nytt. Sofie Kuraas som bodde i Øvre Stensgården forteller om dette i et intervju som ble gjengitt i Jul i Fjellheimen i 1967: ”Om naboer ellers forteller Sofie helst om de som hadde ”kryttyr”. – Det e’ dem je jem i hau best, førr vi møttes kvar dag nedmed vassposta på Nilsenhjørna – der vart det slarva mye, og der vart det førrtald man ’i histori me’ vi venta på tur åt vatna. Og dem som kanskje hadde det mest artut tå trafikka, tru je va’ dem på Fattighusa.”

Samtidig som det nye vannverket kom fikk alle huseierne anledning til å legge inn springvann i gårdene sine. I følge ”Reglement for privat Vandforsyning fra Røraas Bergstads Vandledning” måtte huseierne selv dekke utgifter for arbeid og materiale, i tillegg til årlige avgifter og utgifter ved eventuell skade. Var det slik at man ikke kunne ta seg råd til innlagt vann kunne man fortsette å bruke vannpostene. Den nye vannforsyningen hadde stor betydning for damene på Røros, da det i hovedsak var de som hadde ansvaret for vanhentingen. ”Sølåtvatnet” måtte de fortsatt bære ut, for bergstaden fikk ikke avløp for vann og kloakk før på 1920-tallet.

Vannledningsannlegget var i stadig utvikling, og i takt med at vannpumpene kom og det stadig ble mer vanlig å ha innlagt vann forsvant etter hvert behovet for vannpostene i Bergmannsgata. På slutten av 1890-/ begynnelsen på 1900-tallet ble vannpostene i derfor fjernet.

I 1946 ble vannverket kommunalt eie. Etter at flere harde vintre påførte ledningsnettet frostskader overdro huseierne vannverket og brannvesenet vederlagsfritt til kommunen på visse betingelser. En av de var at vannledningsanlegget til gårdene på Nord-Haugan og Stormoen skulle utbygges samme året, og dermed få de to siste bydelene knyttet til ledningsnettet. For å få til dette måtte kommunen ta opp et lån på 200 000 kroner.

 

Litteratur: Spangen, Amund / Borgos, Randi: ”På Sta’a og uti markom”, bd. 1, 2001. 

DEL