Fra Galleri Sand til Kårstuggu

Justin Chirico i Galleri Kårstuggu Foto: Tore Østby

Justin Chirico ledet byggingen av Galleri Sand, som er det mest kjente kunstprosjektet med norske kunstnere. Galleri Sand er tumleplassen for kunstnerne Vebjørn Sand, Øyvind Sand, Rune Sand og Marianne Aulie. Nå har Justin flyttet til Glåmos, og har utstilling i Kårstuggu.

Til utstillingen i Kårstuggu har Vebjørn Sand skrevet en hilsen. Vebjørn Sand forteller at Justin Chirico er som en bror for ham, og at de to har samarbeidet tettere enn noen andre.

– Justin har ledet flere store prosjekter, som Leonardo da Vinci`s isbro foran FN i New York 2007 – 2008. Justin ledet også byggingen av Galleri Sand i New York, som ikke hadde sett dagens lys uten ham, skriver Vebjørn Sand blant annet.

Justin Chirico beskriver det at han havnet på Røros nå , og hans møte med Vebjørn Sand i 2002 som lykketreff i hans liv.

Intervjuet er på engelsk, og nederst kan du lese hele intervjuet oversatt til norsk.

– Tidlig på året i 2002, hadde jeg kommet til New York, for å utøve min kunst, å tegne å male langs avenyene der, og smelte inn i kunstmiljøet. Mens jeg holdt på å male bilder av hverdagslivet i New York, som er en ynglende kunstscene, bumpet vi inn i hverandre en dag. Vebjørn Sand var veldig nysgjerrig på hva jeg gjorde i New York, som en ung mann som malte på gatene og lagde kunst med stor entusiasme, glød, entusiasme og motivasjon, og som var drevet til å lage kunst, hva jeg gjorde der.

Vi hadde med en gang en felles dialog, om det vi begge drev med. Det var et møte mellom to, for hverandre, helt fremmede mennesker. Så vi møttes som kunstnere. Det var som to musikere som møtes, og bare snakker om instrumentene sine. Vi var to malere som møttes og snakket om malerier. Vi snakket ikke noe om hvem vi var eller hvor vi kom fra. Vi hadde en vakker samtale om kunst.

– Men han snakket mest og du lyttet mest, for det endte med at du begynte å jobbe for ham?

– Å ja, Det ble slik. Det startet først som en etablering av en forbindelse. Da vi møttes første gangen på gata i New York, skrev han ned ei adresse på en avis. Han sa ” Hvorfor kan du ikke komme til denne adressen, så skal jeg vise deg noe, som jeg kanskje tror du vil sette pris på å se. Bare kom til denne adressen, sa Vebjørn Sand.”

Neste dag dro jeg til den adressen, for å besøke mannen jeg hadde møtt på gata, og som hadde fortalt meg at han var en hengiven kunstner. Etter at jeg kom dit, ble livet mitt snudd på hodet. Jeg hadde gått rett inn i en gigantisk kunstfabrikk. Der sto mannen jeg hadde møtt dagen før, i det som så ut som en gal vitenskapsmanns laboratorium, med modeller og skjeletter og malerier fra Barokken, i et kjempestort loftsrom ved The World trade Center i nedre Manhattan. Da jeg gikk inn der endret det hele mitt liv.

Den kreative diskusjonen fra dagen før fortsatte. Det startet med en invitasjon til å besøke et studio, og endte som en himmelfallende opplevelse, å komme inn i Vebjørn Sands verden.

– I mange år arbeidet du for Vebjørn Sand og i det samme studiet som han. Må være morsomt å se tilbake på, men nå er du mest opptatt av å rive deg løs fra Galleri Sand, Hvorfor det?

– Ja, det er interessant. Det var en intens periode med øvelse med bratt læringskurve, og det å være nær en verdenskjent kunstner, og ha ham som en slags mentor. Det var sju dager i uka i studio, der jeg jobbet sammen med en annen for å lage da andres kunst. Vi hadde base i New York, og vi hadde New York, hele USA, arktiske områder, Norge og Danmark som arena. Vi jobbet mye sammen internasjonalt, og jeg var alltid med Vebjørn, slik en snekker alltid har med seg noen som bar hammeren, og jeg ble hammerbæreren. For meg ble det å være med en så veletablert kunstner, og alltid hjelpe til der arbeidet foregikk, og være med å sørge for at alle de store prosjektene ble gjennomført. Jeg så mye, og lærte mye, og malte mine egne ting ved siden av. Etter som årene gikk begynte jeg å… selvsagt inspirert av Vebjørn, å bli nysgjerrig på hva jeg kunne gjøre, og hva jeg står for som kunstner. Jeg utviklet etter hvert mitt eget kunstspråk, min egen tone i kunsten, så etter flere år med arbeid sammen med Vebjørn i studioer, ute i verden og i gallerier, valgte jeg å ta overgangen, som var svært vanskelig, og starte mitt eget studio. Jeg var til slutt så heldig å tørre å ta steget, tro på min egen kunst og gjøre de modige valgene for å prøve. Jeg var veldig heldig da.

– Ja, jeg kan se at du har funnet din egen stil, Jeg ser noe slektskap til Vebjørn Sands kunst, og ser at du har fått inspirasjon fra Edvard Munch og Henri Matisse. Du ser ut til å ha tatt inspirasjon fra mange malere, ikke bare han du jobbet sammen med?

– Ja, jeg har ikke nevnt det, men setter pris på at du trekker fram at disse to kunstnerne har influert min kunst. Jeg har alltid vært veldig interessert i kunsthistorien. I studio med Vebjørn, føltes det som å være i kunstens høyborg, siden vi var omgitt av flotte malerier. I New York besøkte vi daglig disse fantastiske Munch og Matisseutstillingene, og flere av renessansekunstene har vært til stor inspirasjon. For meg, er det som snakker til hjertet mitt er russisk kunst. Russiske kunstnere til tidlig 1900-tall, brukte impresjonistiske struktur i malingen og penselstrøk. Nicolay Fechin produserte mye spennende og epokegjørende kunst, og Iljá Jefimovitsj Répin er to russiske kunstnere som på en måte har gitt meg mye retning, og selv om de ikke lever nå, har jeg lært mye av dem.

Inspirert av deres genuine livsdramabilder?

– Ja nettopp. Men likevel er jeg mest tiltrukket av tykkheten, tyngde og gravitasjonen og tonen i deres malerier. Hos mang kunstnere i Amerika, og til og med i Europa blir bildene glanset bort fra realismen. Jeg har alltid vært trukket mot musikaliteten i rå og ekte og usminket kunst, som gir en tredimensjonal følelse og skulpturelle opplevelse av mennesker, som de russiske kunstnerne har gitt meg. Jeg har besøkt flere russiske utstillinger, i New York city og Brooklyn. Å ha disse læremestrene og all den flotte renessanse kunstnerne rundt seg har snakket til hjertet mitt, og gitt meg mye entusiasme, og over årene et slags ”russisk øye”.

– Varmt russisk blod, men du har også hentet mye inspirasjon fra noe som er mye kaldere, Arktiske strøk?

– Ja, det er interessant, og den arktiske kulden har fått et mykt punkt i meg. Den første gangen jeg var i arktiske strøk, var sammen med Vebjørn i 2007. Vi arbeidet sammen med inuittene i Ilulissat Grønland. Det var første gang jeg fikk innblikk i et inuittsamfunn, og jobbet en til en med inuitter. De trigget nysgjerrigheten min, og hjalp til å pushe med mot å finne ut mer om inuittkulturen. Jeg lovet meg selv å presentere bilder herfra, hvis jeg noen gang skulle være så heldig å få mitt eget studio. Når jeg satset på min egen kunst, ble det nye turer til Grønland. Jeg finner stadig nye sider ved Arktis, som gir meg stor glede og uendelig drivstoff for å arbeide i time etter time. Ofte kan folk finne opp ting når de er drevet og tvunget og fortalt hva de skal lage. Jeg synes Arktis er veldig naturlig og bringer fram barnet i meg, får meg til å føle meg hjemme, følelse av forfedrenes tilstedeværelse og stor respekt og hengivenhet til den arktiske kulturen, landskap og samfunn. Det er mye der oppe, som snakker til meg, og jeg drar dit fortsatt innimellom.

– Vi står foran et bilde nå, fra Arktis. Inntrykket mitt er at dette bildet forteller flere historier. Hovedhistorien er selvfølgelig hvalen midt i bildet, som selvfølgelig ikke kommer til å svømme igjen, og folket som står rundt får seg solide måltider, Vi har en eskimo i snøstorm, og en moderne snøscooter og jeg tror også en turist på siden.

– Interessant. Alle bilder har sine historier, og bygger på en konkret ide. Jeg elsker når noen tar seg tid til å se historiene i bildene, og som kan være symbolsk på så mange måter.

– Mm. Vet du hva jeg tenker? Når jeg hører på deg, ser alle bildene og tenker på bakgrunnen din fra New York og at du har havnet her på Glåmos. Dette må handle om ei jente på en eller annen måte.

– He he, Hvordan visste du det? Det er en stor glede og velsignelse for meg at jeg har kunnet gifte men med en så fantastisk kvinne, Min kone Sara, og uventede hendelser i livet tar oss til steder. Det har vært et stort eventyr og da jeg kom til Røros første gang, var planen å sette opp ei utstilling, og være her mens den varte og kanskje noen dager til, og så dra tilbake til New York. Men so kom jeg hit og møtte min kommende kone i 2014, ble jeg værende mye lengre og skjønnheten i å leve her….

– Og nå kommer du aldri herfra?

– Nei, det er kjærlighetens makt og vi har det fantastisk sammen. I det øyeblikket vi møttes, hadde vi en ekstremt lang samtale, Vi moret oss mye i hverandres vennskap, og fra det vokste total hengivenhet, Hun hadde vært i Arktis selv, og trent hunder. Vi visste med en gang at vi måtte være mer sammen. Jeg skjønte at ti sledehunder ikke kunne bli med til New York, så da flyttet jeg mitt studio til Røros i stedet. Heldigvis! Jeg er takknemlig for alt.

– Nå er du her i Kårstuggu, og i et stort kunstgalleri i New York.

– Ja, ja et er enda et mysterium med det hele. Da jeg møtte Anna og Oddvar, var det en ny gave fra tilfeldighetene og vi kom utrolig godt overens! Det var noen som sa at jeg måtte møte disse menneskene. Under vårt første møte, gikk praten i timevis, og vi hadde et veldig hyggelig te, kaffe og kakeselskap. Det utviklet seg et unikt vennskap fra første stund, Anne, Oddvar, Sara og jeg møttes, og da vi ble invitert hit så dette eventyrlandskapet de bor i, og kjente gårdslukten, og så sjelen i plankene og huset som dette galleriet er i. Så sa Anna at vi burde gjøre noe sammen, og det er en glede og ære for meg å arbeide sammen med henne. Vi respekterer Anne og Oddvar som kunstnere, som gallerieiere og venner, så dette er det beste av mange gode kombinasjoner.