Daniel Mortenson – samehøvdingen

Leserinnlegg av Anne Severinsen:

Under tittelen «Daniel Mortenson (f.1860) – en «samehøvding»?» skrev Merika Jonassen en kronikk som ble publisert i Rørosnytt.no den 17.juni. Overskriften er formet som et spørsmål, og kronikk-forfatteren besvarer spørsmålet med en påstand om at utgivelsen av «Waren Sardne» i ettertid har skaffet Daniel Mortenson «høvdingetittelen som dyrkes og beundres i en stor slekt av etterkommere gjennom to ekteskap.» På slutten av kronikken gjentas påstanden med litt andre ord «Det er heller ikke spesielt at de forskjellige slektene ser opp til sine forfedre og finner sitt ikon. Alle har hatt en stor-reineier eller annen helt i familien»

Nedvurdering av en stor samisk leder
Denne påstanden kan vanskelig oppfattes som annet enn et forsøk på å nedvurdere Daniel Mortensen som leder, redaktør og organisasjonsbygger. Hvis man leser aviser fra årene rundt 1910, ser man tydelig at Daniel Mortenson ikke er blitt tillagt leder-rollen i ettertid av egen slekt. Han ble omtalt som sørsamenes organisatoriske leder i sin samtid. Her tas med noen eksempler: Tromsø-avisa Nordlys 10.oktober 1908: «Daniel Mortensen fra Røros er leder for lappebevægelsen». – Avisa Indherred 7.mars 1911: «Mortensen kan man vel si er finnernes fører hertillands. Ialfald er det ham, som er far for den bevægelse som nu er oppe blant finnerne. Han pointerte i sit foredrag sterkt betydningen av at finnefolket organiserer sig.» – Trondhjems Adresseavis 11.mars 1911: «Daniel Mortensen er av sine stammefrænder utkaaret som fører her sydpaa.(…) Daniel Mortensen er i flere henseender en merkelig mand, dannet, kundskapsrik og med stort fremsyn.» Disse sitatene viser at Daniel Mortenson ble oppfattet som en meget dyktig organisator i sin samtid.

Elsa Laula Renberg
Merika Jonassen gir Elsa Laula Renberg rosende omtale som taler og leder, og det er fortjent. Hun var blant annet med og stiftet Lapparnas Centralförbund i Stockholm i 1904, og hun var meget sentral i organisasjonsarbeidet på Helgeland. Men Mortenson besøkte også Helgeland. Ranens Tidende skrev 23.september 1908: «En ny lappeforening for Helgeland er stiftet i disse dage af en lap fra Tolgen – Daniel Mortenson.»

Elsa Laula Renberg tok initiativet til det første samelandsmøtet i 1917. Hun skrev brev til reindriftsinspektør Kristian Nissen den 5.mai 1916 og inviterte han til et «större lappemöte» i januar eller februar 1917, som hun sammen med «fremstaaende mend og kvinder i Trondhjem samt en del lapper» hadde besluttet å arrangere. (Borgen: Samenes første landsmøte, s.29-30) Spørsmålet er: Ville dette møtet ha samlet om lag 150 deltakere i Trondheim hvis ikke organisasjonsarbeidet blant samene allerede hadde pågått i en 10-års- periode? Altså uten Daniel Mortensons utrettelige innsats? Neppe!

1917-landsmøtet
Det er riktig, som Jonassen påpeker, at Elsa Laula Renberg var landsmøtets formann i 1917, og hun holdt åpningstalen. Daniel Mortenson ble valgt til landsmøtets dirigent og han holdt innledningsforedraget i reinbeitesaken. Etter dette ble det en inngående diskusjon. Resultatet ble nedsettelse av en komité som skulle arbeide med revisjon av reindriftsloven. Daniel Mortenson ble komiteens leder. I juni 1920 ble han sammen med to andre reineiere innkalt til Oslo for å gjennomgå riksadvokat Kjerschows utkast til ny reindriftslov. Dette viser at han ble ansett som reindriftsamenes leder og hadde deres tillit.

Samenes sedvanerett
Daniel Mortenson startet det politiske arbeidet med samenes rettigheter lenge før 1917. Trondhjems Adresseavis skrev allerede den 5.september 1907 at samene hadde valgt en komité med Mortenson som leder. Formålet var å forhandle med «Autoritene om bedre Levevilkår» ved å få beiteretten utvidet og henlagt til egnede områder. I 1908 hadde han og to andre reineiere møte med kong Haakon for å legge fram samenes situasjon.

Daniel Mortenson la vekt på at samene skulle hevde sin sedvanerett. På landsmøtet i 1917 uttalte han: «Likesaavist som gamle rettigheter følger bumanden, maa de ogsaa følge lapperne.» (Dagsposten 7.2.1917/ Borgen: s.56) I sin egen avis «Waren Sardne» skrev Mortenson at han alltid hadde krevd samenes rettigheter uten avkorting. – Dette nevnes fordi Jonassens kronikk kan tolkes slik at Daniel Mortenson var mer interessert i fornorskning av samene enn å forsvare deres rettigheter. Det er på ingen måte riktig!

Reineieren Daniel Mortenson
Daniel Mortensen ble enkemann i 1899, og giftet seg på nytt med Elin Anna Larsdatter Duorra i 1901. «Det var trolig hun som brakte rein inn i ekteskapet», skriver Merika Jonassen og fortsetter: «Daniel Mortenson var alt reindreng hos Lars Holm (…)». Dette stemmer ikke med lappefogdens årsberetning for 1899. Her står det at Lars Holm klaget over at han hadde mistet mange dyr. Flokken besto av kun 70-80 rein, og hadde sett seg om etter «en Lagsmand med flere Dyr». Lappefogden skriver at Lars Holm hadde lyktes med å få inn en ny reineier ved at Daniel Mortenson ville flytte fra Færens Lappedistrikt til Tolgens Lappedistrikt. I årsberetningen for 1900 skriver lappefogden at flyttingen fra Færen til Tolgen ble utført i tiden 16.til 24.februar. Mortenson, som da var enkemann, hans barn og tjenere hadde til sammen 357 rein. I tillegg hadde han 20 rein «til bevoktning» for Lars Holm. (Løøv: Dovletje V: Lappefogd I.B.Herstads årsberetninger 1894-1904) Lappefogdens årsberetning viser altså at det ikke var Elin Larsdatter Duorra som i 1901 brakte rein inn i Mortensons ekteskap, og han var heller ikke dreng for Lars Holm.

I tillegg til alle sine gjøremål, skrev og redigerte Daniel Mortenson avisa Waren Sardne i årene 1910-1913 og fra 1922 til han døde i 1924. Det kan ikke ha vært en enkel oppgave å redigere en avis fra Svukuriset for trykking på Røros. Uten økonomisk støtte og med den arbeidsbelastning Mortenson må ha hatt, er det fullt forståelig at den første avisperioden ble avsluttet etter tre år.

Samehøvdingen
Daniel Mortenson døde 3.september 1924. I et minneord skrev forfatteren Johan Falkberget: «Waren Sardne»s redaktør, samehøvdingen Daniel Mortenson på Bergstaden, er død. Han var en av stammens mest begavede og merkeligste menn. (…) Samehøvdingen var et uegennyttig og opofrende menneske.»

På bakgrunn av Falkbergets minneord kan man trygt fjerne spørsmålstegnet i overskriften på Merika Jonassens kronikk om Daniel Mortenson. Han var samehøvdingen i sin samtid. Det er altså ikke en stor slekt av etterkommere om har gitt han denne ærestittelen. Daniel Mortenson fikk den av mennesker som kjente han godt og som forsto betydningen av den store innsatsen han la ned for samenes beste. Det bør synliggjøres i jubileumsåret 2017!

Anne Severinsen

DEL