Daniel Mortenson (f. 1860)

Leserinnlegg av Merika Kroik Jonassen:

Jeg viser til Anne Severinsens leserinnlegg i rorosnytt.no som er et motinnlegg til min
kronikk om Daniel Mortensson som erklært samehøvding. Leserinnlegget til Anne
Severinsen bringer dessverre ikke inn nye momenter av betydning.

Det offentlige brukte flerfoldige 100 000 kr av skattebetalernes penger på å feire Daniel
Mortensson i tre dager til ende primo juni i år. Anne Severinsen var mest sannsynlig
innleid lørdag 03. juni 2017 for å holde foredrag i Elgå samfunnshus om Daniel
Mortensson. Formålet var å fremstille Daniel Mortensson som samenes store fører og
høvding. Det greide Anne Severinsen på en utmerket måte ved å tone ned eller helt
utelate momenter som ikke talte for konklusjonen.

Kildene hun har vist til i sitt seneste leserinnlegg er bl.a. avisartikler i perioden 1908-
1911 i Nordlys, Ranens Tidende, Indherred og Trondhjems Adresseavis hvor Daniel
Mortensson beskrives som leder, fører, dannet og kunnskapsrik. Forfatter Johan
Falkberget slutter med å beskrive ham som høvding, en av stammens mest begavede og
merkeligste menn.

Oppsummert vet man at Daniel Mortensson våren 1883 fullførte et 8 måneders
seminarium i Östersund. Etter det skal han ha praktisert både som lærer og kateket. År
1893 deltok han på Chicago-utstillingen med kone og barn. Tre år etterpå, altså i 1896
flyttet han fra Frostviken til Færen. Hvor mange rein han eventuelt eide 1896, har jeg
foreløpig ikke funnet noe svar på. Bl.a. har jeg ennå ikke fått tilgang til lappefogdenes
årsberetninger og annet. Lappekommisjonen nevner ham ikke som aktuell reineier. I
Færen er det registrert tre kojeplasser som skal ha tilhørt Daniel Mortensson (ref. Leif
Pareli 1985).

I begynnelsen på 1900-tallet flyttet han videre fra Færen til Tolgen/ Elgå
reinbeitedistrikt. Etter få år (1905) solgte han 400 rein til Jøkulen Renselskap, Filefjell.
Omtrent samtidig kjøpte han gården Svukuriset, som han driftet inntil videre. År 1912
stiftet han sammen med grunneierne Eraker (i Sogn og fjordane) et nytt reinselskap som
fikk navnet «Mørkedalen reinselskap», men selskapet opphørte 1914. Avisen Waren
Sardne var i gang fra 1910.

År 1916 var oppholdet i Engerdal slutt. Da flyttet Daniel Mortensson fra Elgå i
Engerdal til Riasten i Røros med 168 dyr. Han oppgir selv at årsaken var lite dyr, og
ulveplagen stor. Sønnen, Nils Danielsen, hadde gjeteransvaret, ikke Lars Holm. År 1919
var reintallet hans i Riasten sunket til 80 dyr (ref Sverre Fjellheim 2012).

Lars Holm var for øvrig svigersønn til Paal Zakrisen (ref Lappekommisjonen). Denne
familien er opplyst til å ha hatt mer enn 1000 dyr til bevoktning for andre (i dagens
Sverige) utenom egne rein i bl.a. området vest for Sylen (Engerdal). Det er ikke trolig at
Lars Holm hadde sine dyr til bevokting hos Daniel Mortensson, når han samtidig selv
hadde en stor hjord å ansvare for. Med den aktivitet Daniel Mortensson utviste, kan han
ikke ha hatt meget av tid til overs med å gjete en reinflokk.

Århundreskiftet var en tid da samene med rette, fryktet for å bli rettsløse. Problemene
ble forsøkt lagt frem for selveste Kong Haakon den 7de. Dette ble gjort i to møter, det
første i 1906 og det andre i 1908. I 1906 møtte reineierne Martin Jonassen og Ole
Thomassen. Daniel Mortensson deltok på det siste møtet i 1908 sammen med Martin
Jonassen og John Eliasen Boere. Ettertiden viser at det ikke kom noe ut av disse
møtene.

Daniel Mortensson var sosialist. Han sto som talsmann for den kollektive sedvaneretten.
Det er nok riktig at Daniel Mortensson i juni 1920 fikk reise til Oslo sammen med to
andre reineiere for å gå igjennom utkastet til ny reindriftslov. Loven som kom ut i 1933
fastslo at samene hadde en sedvanemessig, kollektiv rett til beiteland hvor det i § 2 står
at det «så vidt mulig må alene medtas områder hvor flyttlapper har hatt reindrift fra
gammel tid og hvor det finnes hensiktsmessig å tillate utøvelse av reindrift».
Forestillingen om at rettighetene er kollektive og felles har holdt seg helt frem til vår
tid. Staten kunne i medhold av den nye loven regulere som staten ville, bl.a. fikk staten
hjemmel til å henvise flyttlappen fra eget hjem til annet reinbeitedistrikt (§ 12). Loven
var i tråd med det som var hensikten på den tiden, nemlig «store Fordeler for de
Fastboende, medens Lapperne stilles under Kontroll og paalægges Byrder».
Reindriftsinspektør Nissen var klar og tydelig på at samene før eller siden måtte bli
bofaste, og ikke nomader.

Elsa Laula Renberg fryktet Daniel Mortensson som hun mente var alt for norskvennlig
(Kilde: Siri Broch Johansen). Disse to sto mot hverandre både i skolepolitikken og
næringspolitikken. Daniel Mortensson var mot samisk undervisning i skolen; han mente
at samene i større grad måtte bli bofaste. Han var for det kollektive som var til gjenstand
for regulering. Elsa Laula Renberg så det helt motsatt. Hun mente at individet måtte ha
et vern. Elsa Laula Renberg var født og oppdratt i en oppgående krets av sørsamer rundt
Fatmomakke kyrkstad, Vilhelmina. Hun var mest sannsynlig kjent med samenes Magna
Carta, Lappecodicillen 1751, som slo fast et vern for individuelle rettigheter. Hun var
kjent med begrepene «lappskatteland» og «bøxelland», jf codicillens § 2. Dette var
ideer hun tok med seg til Norge, og som var grunnleggende for rettighetskampen som
ble ført «Inför lif eller död» som hun selv beskrev det så tidlig som i 1904.

Daniel Mortensson var heller ikke den eneste til å utgi en samisk avis.

Anders Larsen, Kvænangen, ga ut avisa ”Sagai Muittalægje” i perioden 1904-1911.

Daniel Mortensson var ikke alene på arenaen verken tidligere eller under det store
landsmøtet 1917, Tråante.

Det var flere innledere på det store landsmøtet 1917. Deltakerne var fra hele landet.
Finnmarksamene hadde reist i dagevis for å kunne delta. Disse var Mathis Johan Roska
fra Nesseby, og Klemet Mathisen Somby fra Karasjok. Mathis Johan Roska ble valgt til
visedirigent under møtet. Fra Troms deltok reineier Henrik Persen Heikka. En annen
samisk pådriver og markant lederskikkelse var Sanna Jonassen, gift med reineier Anton
Jonassen. Hun var særlig opptatt av at barna skulle få lære samisk i skolen. Anton
Jonassen er kjent for å ha ført sin sak helt til Høyesterett med krav på beskyttelse av det
han mente var sine, individuelle beiterettigheter (se Rt 1932 s. 725).

Advokat Ole Tobias Olsen jr og den svenske juristen Torkel Tomasson innledet om
rettslige spørsmål på landsmøtet. Olsen var fra Mosjøen. Han deltok aktivt under
debatten. Det ble nedsatt en lovkomite. Medlemmer var advokat Olsen, Thomas
Renberg (gm Elsa Laula Renberg), Nils Kappfjeld, Nils Andersen Nursfjeld, Per Larsen
Jomafjeld, Johan Barrok og Daniel Mortensson.

Elsa Laula Renberg hadde lenge før landsmøtet vært i aktivitet gjennom Brurskanken
kvinneforening og videre med hjelp av journalist Ellen Lie. Ellen Lie sørget for å skape
blest om landsmøtet ved sin innflytelse i pressen.

Det fremsto ganske så klart under landsmøtet at myndighetenes representanter foretrakk
generelle, uspesifiserte krav. Reindriftsinspektør Nissen lyktes med å avvise et
resolusjonsforslag fra finnmarkssamene med den begrunnelse at det gjaldt
«særinteresser». Standpunktene fra Renbergs side ble gjerne karakterisert som
«særkrav», mens Mortenssons krav var «generelle».

Daniel Mortenssons innerste tanker fremstår tidsnært i et intervju 17.12.1916 i
Hovudstadsbladet. Han uttrykker skuffelse over eldre lapper som har funnet hans
tidning, Warren Sardne, overflødig. Men heller ikke yngre lapper slo vakt om hans
Warren Sardne. Dette skyldtes at lapparne ikke hadde kultur nok til å forstå betydningen
av hans avis.

Det er dog ingen tvil om at storsamfunnet og myndighetene forsto betydningen. Slik sett
kan jeg være enig med Anne Severinsen at Daniel Mortensson var «samehøvding», men
som sådan utnevnt av storsamfunnet og slekten.

Her må det legges til at det er misforstått å hente kulturbegrep fra Amerika og tro at
samene er en slags nordens indianere.

Merika Kroik Jonassen

DEL