Leserinnlegg

Generell bevæpning av norsk politi

av

Leserinnlegg fra Kent Robert Lundemo, Lokallagsleder Politiets fellesforbund Trøndelag:

Jeg er skuffet over at den norske stat ikke tilrettelegger for at vårt eget politi skal kunne være generelt bevæpnet. Jeg registrerer også at landsmøtet i Høyre stemte ned forslaget i helgen. 

Politiets oppgaver og ansvar innebærer at politifolk må håndtere livstruende situasjoner når andre trekker seg ut. Utviklingen i kriminalitetsbildet og samfunnsutviklingen for øvrig, herunder et endret trusselbilde, gjør at det er nødvendig med generell bevæpning for å beskytte innbyggerne og sikre den enkelte tjenestemann- og kvinne. Det er en for snever tilnærming å si at bevæpning eller ikke bare er et verdispørsmål. 

Landsmøtet i Politiets Fellesforbund (PF) vedtok på årsmøtet i 2012 at vi skulle jobbe for en generell bevæpning av norsk politi. 80% av de med politifaglig bakgrunn i PF er for en generell bevæpning.

Siden 2014 har politiet vært midlertidig bevæpnet i kortere og lengre perioder, og vi har vist at politiet kan håndtere bevæpning på en svært god måte. 

Politiet yter stor tillit blant publikum, til tross for at politiet har vært midlertidig bevæpnet over lengre perioder. Argumentet om at vold avler vold har vist seg å ikke stemme.

Staten har en plikt overfor befolkningen til å beskytte dem, samtidig som de har et arbeidsgiveransvar overfor de ansatte i politi som i ytterste konsekvens må utøve makt.

Staten må sørge for å følge arbeidsmiljøloven (AML) og ivareta HMS for de ansatte i politiet også i ekstremsituasjoner. Arbeidsmiljølovens formål er å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet.  En permanent bevæpning vil medføre større forutsigbarhet og trygghet for både den ansatte og samfunnet.

Politiet som en etat og den enkelte polititjenesteperson, har en handlingsplikt for å avverge eller begrense skade opp mot AML, menneskerettskonvensjon (EMK) for å redde liv og helse.

Tjenestepersoner er også beskyttet av de samme bestemmelsene. Jeg mener det er et betimelig spørsmål å stille seg om staten følger både intensjonen og vilkårene i AML og EMK når det gjeldet dette temaet. 

I Danmark ble permanent bevæpning først innført etter at to politibetjenter ble skutt på åpen gate i forbindelse med et ran. Er det virkelig slik at noen må bli skadet eller i verstefall drept under tjeneste før de ansvarlig tar grep? Ta for eksempel oppdraget i fra Trøndelag i helgen hvor politiet ble truet med et balltre i forbindelse med en ransaking. Situasjonen løste seg udramatisk da politiet trakk våpen.

Bakgrunnen for bevæpningen var PST sin trusselvurdering. Hva om de ikke hadde vært midlertidig bevæpnet? 

Vi vet naturlignok ikke hva som kunne ha skjedd, slik vi heller ikke vet hva som møter oss i døren i 3.etg i et hus på et «ordinært» ordensoppdrag. Du rekker rett og slett ikke å løpe ut for å hente ditt nedlåste våpen hvis vedkommende står der og sikter på deg med ei hagle.  En hundepatrulje som plutselig befinner seg i en truende situasjon lang inne i skogen kan ikke løpe tilbake til bilen for å bevæpne seg. Slike situasjoner kan oppstå over hele landet.

Dagens samfunn krever nye virkemidler. Det er på tide at norsk politi som et av verdens beste følger resten av verden og får det «verktøyet» de trenger i verktøykassen sin før det er for sent.

Kent Robert Lundemo

Lokallagsleder Politiets fellesforbund Trøndelag

Kulturskole for alle?

av

Leserinnlegg fra Helga Pedersen, styreleder, Norsk kulturskoleråd:

En god barndom varer hele livet. Over hele landet bidrar kulturskolen til dette. Dette gjør kulturskolen ved å være et eget skoleslag, en fritidsaktivitet og en murstein i den kulturelle grunnmuren.

Kulturskolen når svært mange, men fortsatt ikke mange nok. Det fins utfordringer i forhold til kjønn, foreldrenes økonomi og utdanningsnivå, minoriteter samt utenforskap/inkludering.

Samtidig er kulturskolen en del av svaret på noen av de store oppgavene i samfunnet vårt, ikke minst etter koronapandemien: Kulturskolen gir barn og unge tilgang til fellesskap, møteplasser og opplevelser som kan løfte dem. 

For noen uker siden la regjeringa fram historiens første stortingsmelding om barne- og ungdomskultur, der et eget kapittel er viet kulturskolen. Meldinga er veldig god når det gjelder mål for kulturskolen og forventninger til skoleslaget. Regjeringa slutter seg til Norsk kulturskoleråds mål om en kulturskole for alle, og beskriver en kulturskole som skal tilby både bredde, kjernetilbud og fordypning.

Mitt ankepunkt mot meldinga er at det fortsatt vil være opp til den enkelte kommunen å nå målene regjeringa skisserer. Penger er ikke alt, men økonomi betyr ganske mye – ikke minst i en kommunal hverdag med et beinhardt fokus på effektivisering.

En generell styrking av kommuneøkonomien vil også komme kulturskolene til gode. Jeg forventer kanskje ikke at Stortingets kulturkomité får gjort mye med akkurat det, når det nå skal ta stilling til barne- og ungdomskulturmeldinga. Men det jeg håper komiteen får gjort, er å få på plass utviklingsmidler som de kommunale kulturskolene kan søke på – for å inkludere flere og for å utvikle framtidas opplæringstilbud.

Samme dag som barne- og ungdomskulturmeldinga ble framlagt, gikk det 1200 nye milliarder kroner til Nasjonal transportplan. For en brøkdel av det beløpet, har Stortinget mulighet til å investere i de menneskene som skal kjøre anleggsmaskiner samt spille fanfarer og klippe snorene ved framtidige veiåpninger. Gjør det!

Med rett til å klage? – En osteskive til besvær

av

Kronikk av Seksjonsleder og jurist Hilde Bøgseth og assisterende fylkeslege Øyvind Alexandersen 

Helse er viktig, og som pasient i det norske helsevesenet har du svært mange rettigheter. Dersom du ønsker å klage, har du rett til å klage. Det står i loven. Men hva skal du klage på? Hvor skal du klage? Og ikke minst, hvordan skal du klage? Noen ganger kan det også være grunn til å spørre seg: hvorfor skal du klage?

Hos Statsforvalteren i Trøndelag (tidligere Fylkesmannen) mottar vi årlig mange tusen henvendelser fra folk som klager på helsetjenestene. Noen klager er alvorlige og krever grundig behandling og mye oppfølging, andre klager kan vi avklare med enkle råd og tips, og en stor del klager havner et sted midt imellom.

Faktisk er det også slik at noen klager trolig kunne vært løst på en bedre måte enn at de havner hos Statsforvalteren.

Vår rolle som tilsynsmyndighet og klageorgan er å se til at du får oppfylt dine pasientrettigheter, å bedre pasientsikkerheten, samt å bidra til økt kvalitet og tillit til helsetjenestene. Denne rollen tar vi på største alvor. Dessverre er det slik at tilsyn og klagebehandling er en begrenset ressurs, noe som gjør at vi må prioritere hardt. Likevel strekker vi oss langt for å besvare alle henvendelser.

Nesten alle henvendelser til Statsforvalterens helse- og omsorgsavdeling får en grundig og omstendelig (ofte kalt byråkratisk) vei gjennom vårt system. Alle henvendelser skal registreres, stemples, skannes, leses, vurderes, fordeles, leses og vurderes en gang til, besvares, kontrolleres, signeres, postes og sendes. Fra du sender en henvendelse til du får svar, har som regel en god håndfull statsansatte i større eller mindre grad vært involvert. Og det har gått ganske lang tid.

Selv om følgende eksempel ikke er helt representativt for alle klager, blir likevel spørsmålet om en tre-siders klage (pluss vedlegg) om antall osteskiver til lunsj på sykehjemmet fortjener en slik byråkratisk rundreise? Kunne dette heller vært løst ved å snakke med de ansatte på sykehjemmet?

Så hva hører da hjemme hvor?

La oss ta noen eksempler.

Når du ikke får din rett

Dersom du mener du har rett til noen form for helsehjelp fra kommunen eller sykehuset, skal du som regel først klage til den det gjelder. Her vil vi anbefale at du sender en skriftlig klage til den aktuelle organisasjonen, for eksempel til kommunens eller sykehusets postmottak. En SMS eller epost til en tilfeldig ansatt kan fort bli liggende og smuldre bort, og dermed er det ikke sikkert at klagen din blir tatt tak i.

Når du er misfornøyd med det som er sagt

Det vil ofte lønne seg å ta opp dine opplevelser direkte med det helsepersonellet det handler om. Dialog løser ofte opp i misforståelser, og gir mulighet for direkte avklaringer, eller beklagelser når det er aktuelt.

Når du er misfornøyd med det som er gjort

Også når du mener at den behandlingen du har fått ikke har vært god nok, kan det være lurt å henvende deg til den personen eller institusjonen det gjelder. Direkte tilbakemeldinger og dialog mellom helsetjenesten og pasienten kan ofte være nyttige både for kvalitetsforbedring og pasientenes medvirkning. De som gir helsehjelp er også de som sitter nærmest svaret når noe ikke går som ønsket. Dessuten er helsepersonell svært opptatt av å bedre tjenestene sine, og ønsker derfor tilbakemeldinger fra pasienter og brukere.

Dersom du ikke kommer noen vei, eller opplever at helsevesenet ikke tar saken på alvor, vil vi hos Statsforvalteren alltid ta imot henvendelser og vurdere hvordan vi kan bidra. Det er imidlertid viktig at det ikke går for lang tid. Om det har gått mye mer enn et år siden hendelsen, kan det ofte være for sent for oss å følge opp saken. Dette handler om at tjenester, rutiner og praksis er i kontinuerlig og rask utvikling og at personell byttes ut. Tilsyn med «gamle» saker bidrar sjelden til kvalitetsforbedring. Alle saker blir imidlertid konkret vurdert om de kommer til oss.

Dessverre opplever vi at mange har for store forventninger til hva vi kan bidra med. Det er derfor viktig å understreke at Statsforvalteren ikke er en «granskningsenhet» eller «etterforskningsavdeling». Vår rolle handler om å se til at dine rettigheter til gode helse- og omsorgstjenester blir ivaretatt, og at tjenestene er trygge og av god kvalitet.

Når du vil klage på vegne av noen andre

Du kan klage på vegne av andre. Da må du ha en skriftlig fullmakt fra den det gjelder. Du må imidlertid huske at verden kan se annerledes ut for den andre, og det er ikke sikkert at dere har samme opplevelse av situasjonen. Fullmakt må du også ha dersom det er snakk om egne barn over 16 år, eller dine tilårskomne foreldre som du er nærmeste pårørende til.

Når du er misfornøyd med at din gamle onkel på sykehjemmet fikk for få osteskiver til lunsj

Hos Statsforvalteren er de fleste saker store, noen er derimot «små». Noen saker er det vi kaller «grunnløse». Slike saker kunne trolig vært løst på en bedre måte enn at de havner hos oss. Rådet er derfor: snakk først med det helsepersonellet som er nærmest. Mye lar seg løse når man snakker sammen. Uansett, dersom du klager kan du være trygg på at vi vil vurdere klagen og at du vil få et svar tilbake.

Ta noen skritt for helsa

av

Leserinnlegg av Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen:

10. mai er verdens aktivitetsdag, og ikke minst i år er den viktigere enn noensinne.  De fleste av oss har hatt mindre anledning enn vanlig til å være i aktivitet under pandemien. Denne inaktiviteten er ikke bra for folkehelsa.

Korona har begrenset hverdagsaktiviteten, frivilligheten og så mye annet. Nå er det på tide å komme i gang igjen. Det har sjelden vært mer behov for hyggelige og enkle tiltak for å få flere ut i bevegelse. Med vår og sommer blir det enklere, selv om det tar tid før alle får vaksine og smitteverntiltakene kan lettes. Lavterskelaktivitetene som våre lokallag vanligvis har over hele landet har i stor grad måttet avlyse, men stadig flere starter nå opp igjen. Vi vet det er mange som savner møteplasser, gågrupper, hyggetreff og andre muligheter til å treffe andre, komme seg ut og få litt trim.

I fjor måtte vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen avlyse de fleste tradisjonelle våraktivitetene. I år er mye i gang igjen. Over hele landet deltar 100 000 barn i årets hoppetaukonkurranse og mange steder arrangerer våre lokallag i disse dager Hjertemarsjer, slik tradisjonen er under Hjerteuka i mai.  Vi er glade for alle som får en mulighet til å delta i aktiviteter sammen med andre. Det er bra for hver enkelt og det er bra for folkehelsa. God folkehelse skaper vi sammen! 

Alt før pandemien hadde vi en utfordring med at folk flest beveger seg mindre og at vekta vår øker. Dette er forsterket av koronapandemien. For å møte dette trenger vi at det blir lettere å gjøre gode helsevalg. Lokalt handler det om god tilrettelegging for å gå og sykle framfor å kjøre, eller å ha tilgjengelige utearealer for lek og aktivitet. Nasjonalt trenger vi satsing på mer fysisk aktivitet i skolen hver dag og tilrettelegging som gjør at vi velgere sunnere, som at varer uten sukker koster mindre enn de med. 

Det er de små tingene som kan gjøre de store forskjellene. Om vi alle dultes litt, blir gevinsten for folkehelsen vår stor. 

For de fleste er det ikke snakk om mer enn 10 minutter ekstra aktivitet daglig for å nå aktivitetsnivået helsemyndighetene anbefaler. Bli med oss og ta noen skritt for helsa.

Kjære alle sammen – Gratulerer med dagen

av

Appell av Stein Petter Haugen

1 Mai er den internasjonale arbeiderdagen. Dagen da vi skal feire oss selv og markere alle kamper som vi arbeidere har vunnet. Selv om vi har vunnet mange kamper ligger mange foran oss

1 mai er en tradisjon og en festdag som har røtter helt tilbake i 1889. Da møttes den internasjonale arbeiderkongressen i Paris for å stifte den annen internasjonale. Etter forslag fra  fagorganiserte i USA. Dette på bakgrunn av at politiet skøt og drepte 4 demonstranter under en generalstreik i Chicago der kravet var 8 timers arbeidsdag. I dag er dette en selvfølgelighet at du skal jobbe maks 8 timer i løpet av dagen. Selv om dette er en selvfølgelighet i dag må vi aldri slutte å kjempe for å bevare 8 timersdagen eller andre rettigheter vi har som arbeidstakere. 

I over et år har vi følt på koronaen i Norge. Hjemmekontor, hjemmeskole, sosial distanse og større og større ulikheter har vært gjennomgangsmelodien. Mange har vært permiterte og mange har mistet jobben. Og mange er usikre på hvordan hverdagen deres vil bli fremover. Dere skal bare vite at vi tenker på dere og vi vil jobbe hver dag for at dere skal komme så godt ut av dette som det er mulig.

Mange har også følt på en ensomhet og mistet mye verdifull tid. Jeg tenker da spesielt på studenter som har sittet mye alene og ikke har hatt mulighet til å dra på skolen. Et år som student og ung føles mye lengre enn for meg som ikke er akkurat noen ungdom lengre. Jeg føler mange kanskje har glemt studentene, men nå må det være deres tur til å få oppmerksomhet. Vi trenger en ordentlig kraftpakke for studenter og gode kompensasjonsordninger for studenter. 

På en dag som denne er det mange og takke.

Jeg vil rette en stor takk til alle i helsevesenet som har stått på dag og natt for å ta seg av alle syke som trenger ekstra pleie.

Jeg vil rette en stor takk til alle lærere som har snudd seg rundt på 5 øringen og undervist elevene digitalt og fått hele sin arbeidsdag snudd opp ned på dagen.

Jeg vil rette en stor takk og beundring til reiselivsnæringen som har måttet levd med nedstengninger og usikre tider, men har gjort det beste ut av det og tilpasset seg med smittevernsregler.

Jeg vil takke alle som har stått i pandemien og gjort sitt ytterste for at samfunnet skal gå mest mulig normalt. Jeg skjønner at dere nå er slitne og lei. Dere skal vite at vi har den største respekt og beundring for dere alle.

Jeg vil også takke bøndene for den jobbene dere gjør med å produsere god og trygg mat for oss alle sammen. Uten dere hadde vi alle sultet ihjel. Derfor støtter jeg bondeopprøreret som nå brer seg om i landet. Det er ikke rart at det kommer et bondeopprør når man ser hvor mye bøndene har ligget etter inntektsmessig sett opp mot andre yrkesgrupper. Vi må gi bonden et inntektsløft om vi skal sikre en bærekraftig næring og ha bønder i fremtiden. Bonden har en av de mest betydningsfulle yrkene i samfunnet og da må vi som samfunn vise det i forhandlinger. Jeg vil si til alle dere bønder der ute. Tusen takk for maten 

Jeg vil påstå at bondeopprøreret er nåtidens arbeideropprør.

Stein Petter Haugen, leder Røros Senterparti

Ønsker egentlig AtB passasjerer fra distriktet?

av

Leserinnlegg av Bjørn Salvesen

Undertegnede stilte spørsmål i dagens Trøndelag fylkesting om det er en lovhjemmel som sier at AtB sine busser må stoppe for at passasjerer kan bruke toalettet. Det er det ikke, de –kan- tillate det selv om jussen er vag.

I forrige fylkesting stilte jeg spørsmål til fylkesordfører om bussbytte på Støren for AtB sin rute mellom Røros og Trondheim var tilfredsstillende for den politiske posisjonen. Det var det ikke, fylkesordførers svar var krystallklart på det punktet. Men AtB har nå lagt opp til bussbytte på Støren på tre av fem avganger på hverdager og alle rutene på lørdager og søndager mellom Røros og Trondheim.

AtB sin standing i distriktet synker dermed enda et hakk etter flere år med kritikk, og det er betimelig å stille spørsmålet om AtB egentlig ønsker passasjerer fra distriktet?

Bjørn Salvesen (uavhengig)

Trøndelag fylkesting

Doktortjønna – et sted for læring og opplevelser – og tro og tvil!

av

Leserinnlegg av Guri Heggem og Heidi Greni

Doktortjønna har en lang historie og er sentralt plassert både i Røroshistorien og i Røros sentrum. Etter flere år på pinebenken med mange politikerbesøk og med underskuddsgarantier fra kommunen ventes det fortsatt på penger fra regjeringa. Senterpartiet har også tro på prosjektet, men vi vil gjøre noe med situasjonen i tillegg til å tro. 

Doktortjønna eies av Stiftelsen Rørosmuseet og ligger like nord for Røros sentrum. Med sin beliggenhet er Doktortjønna et attraktivt sted å besøke på sommers tid for barnefamilier, i tillegg er det svært godt egnet for andre som vil oppleve og lære mer om natur, kulturlandskap og naturmangfold. Røros kommune hadde fram til 2018 status som nasjonalparksenter for Femundsmarka Nasjonalpark. Dette senteret med sine formidlingsfunksjoner var lokalisert på Doktortjønna.

Etter at Røros mistet denne statusen i 2018 forsvant det også et årlig driftstilskudd fra Miljødirektoratet. Det har etter dette vært jobbet hardt og målrettet fra Rørosmuseet sin side i tett samarbeid med Røros kommune om å få på plass en varig finansiering fra Kulturdepartementet slik at det kan sikres fortsatt drift ved anlegget i Røros sentrum. Søknaden er sendt og planen er å etablere et formidlingssenter med hovedfokus på natur og naturmangfold i kombinasjon med verdensarv og bærekraft. 

Røros kommune har nå for andre år på råd vedtatt en underskuddsgaranti slik at det er mulig for Rørosmuseet å ha et tilbud åpent for sommersesongen. Uten denne garantien er Rørosmuseet nødt til å avvikle drifta ved stedet. Dette er ingen holdbar situasjon. Må Doktortjønna stenge er det mye verre å bygge opp et nytt tilbud og få i gang drifta etter et avbrudd. Røros kommune har forkjøpsrett til eiendommen dersom Stiftelsen Rørosmuseet må avvikle drifta. Stiftelsen kan ikke eie noe som ikke brukes til museal virksomhet og må derfor legge det ut for salg. 

Det var mange som krysset fingrene for at Doktortjønna stod på statsbudsjettet for 2020 da det ble lagt fram. Året etterpå kunne vi lese i avisa at representanter fra regjeringspartiene besøkte Røros og nærmest garanterte at dette måtte kunne la seg realisere. Det samme skjedde i fjor høst. Doktortjønna var ikke nevnt i regjeringas statsbudsjett. Jon Gunnes var en av flere representanter fra regjeringspartiene på besøksturne og uttalte at han ikke hadde kommet hvis han ikke hadde hatt troa på prosjektet. 

Senterpartiet har også troa på prosjektet. Vi har så god tro på dette at vi satte av 1,8 mill til årlig driftstilskudd til Doktortjønna i vårt alternative statsbudsjett for 2019. Denne summen står fortsatt ved lag, og det vil fortsette å gjelde dersom vi kommer i regjeringsposisjon. Og til deg Jon Gunnes; Vi foreslår at ordner opp i dette mens du har trua og muligheten! 

Guri Heggem Fylkestingsrepresentant Senterpartiet

Heidi Greni Stortingsrepresentant Senterpartiet

Ordførerne i Trøndelag Sør støtter Bondeopprøret

av

Leserinnlegg fra ordførerne i Trøndelag Sør

Vi vil med dette vise at grasrotinitiativet til #bondeopprør21 har støtte fra Trøndelag Sør.

Gjennom det siste året har vi virkelig fått bevis på hva Norsk landbruk betyr for Norge. Tross pandemi har landbruket stått fjellstøtt og sikret mat på bordet for oss samtidig som å holde verdiskapning og sysselsettingen oppe i distriktene og landet.

Vi er meget bekymret over at mange gårdsbruk blir lagt ned og at mange arbeidsplasser forsvinner. Dette har stor påvirkning på distriktene da landbruket står for mye av verdiskapningen.  Små og mellomstore bruk er viktige for å opprettholde lokalt næringsliv, lokal beredskap og ikke minst en bærekraftig matproduksjon basert på lokale ressurser. Distriktslandbruket forhindrer gjengroing og ivaretar kulturlandskap og den lokale historien. Det bidrar til å opprettholde bosetting i distriktene. Dette gir barnetall på våre skoler, barnehager og i idrettslagene. Å opprettholde innbyggertall og forhindre fraflytting er viktig for kommunenes behov for tilgang til kompetanse i offentlige tjenester som skoler og helsetjenester.   

Fortsetter utviklingen hvor de små og mellomstore bruka legges ned, vil landet vårt bli fattig på opplevelser. Vi tenker da spesielt på kortreiste råvarer og et kulturlandskap som forvitrer. 

Landbruk er så mye mere enn at forbrukeren kan få juleribba på billigsalg.

I både distrikts- og fjellandbruket er det vanskelig å tenke store driftseffektive bruk. I disse områdene er det viktig å utnytte de fantastiske ressursene naturen gir oss. Med den politikken som føres nå blir det for mange, da spesielt små og mellomstore bruk håpløst å reinvestere og samtidig å ha ei lønn å leve av.

Norge har tatt mål av seg å lede an i en bærekraftig utvikling. Vi skal kunne produsere mat, forvalte kulturlandskapet og foredle skogressursene våre, må vilkårene endres slik at små/mellomstore bruk blir ivaretatt. 

Sterkt behov for barn- og ungdomsarbeiderfaget!

av

Leserinnlegg fra VG2 Barn- og ungdomsarbeider på NØVGS:

Tilbudet VG2 Barn- og ungdomsarbeider ved Nord-Østerdal VGS er foreslått lagt ned. Dette synes vi som nå går denne linjen at er ekstremt trist og skuffende. Vi skulle gjerne sett at denne linjen opprettholdes, med tanke på hvor viktig denne utdanningen er. Et tilbud som dette er viktig for fremtiden til Nord Østerdal, fordi at utdanningsmuligheter i distriktene også vil sikre fremtidige arbeidsplasser i distriktene. 

Vi synes det er synd at utdanningsmulighetene i distriktene blir fjernet med tanke på viktigheten av å kunne til å utdanne seg i nærområdet. Barn- og ungdomsarbeider på NØVGS er den eneste muligheten til å ta denne utdanningen i Nord-Østerdal hvis vi ser bort fra Røros. Her kan vi se et eksempel på at de som bor i Folldal nå har 119 kilometer reisevei til Røros, noe som tilsvarer ca. 3 timer med kollektivtransport. Velger de å dra til Elverum vil dette være en distanse på 202 kilometer, og også her ca. 3 timer reisevei. Det sier seg selv at disse elevene er nødt til å flytte på hybel for å gå på den linjen de ønsker. Det å flytte hjemmefra og å flytte så langt, ser mange ungdommer på som vanskelig i en så ung alder. 

Flere av elevene på VG1 Helse- og oppvekstfag vil nå bli fratatt muligheten til å gå det de aller helst ønsker til neste år, VG2 Barn- og ungdomsarbeider. Vi har snakket med elevene på VG1 Helse- og oppvekstfag som har søkt VG2 Barn- og ungdomsarbeiderfag til neste år. De synes alle at det er ekstremt trist at denne linjen nå blir tatt vekk. De kan ikke se for seg å gå en annen linje, og flere av dem vil heller ikke flytte hjemmefra enda. Mulighetene de har nå, er å gå noe de ikke vil, eller å flytte hjemmefra. Ingen av disse mulighetene er optimale for disse elevene, og flere av dem angrer nå på at de valgte Helse- og oppvekstfag til å begynne med, med tanke på hva som skjer. 

Hvis VG2 Barn- og ungdomsarbeider består, blir elevene værende her, og flere av dem vil da ta fagbrevet i en bedrift i Nord-Østerdal. En ungdom med fagbrev vil være svært attraktiv på arbeidsmarkedet, og vil ha stor sannsynlighet for å få seg jobb. Dette fører til at de blir værende i regionen, ettersom de ser at muligheten til å etablere seg her er der. 

Arbeidsplassene, slik som barnehagene, ønsker 50/50 med pedagoger og fagarbeidere. Det vil derfor være viktig å ha dette utdanningstilbudet i regionen, slik at dette behovet blir dekket. Uten dette utdanningstilbudet i Nord Østerdal, vil arbeidsplassene i regionen stå i fare for å bli underbemannet. 

Et argument for å legge ned Barn- og ungdomsarbeider er at det ikke er nok lærlingplasser til de som går linjen. Dette argumentet kommer fra en administrasjon som sitter lengre sør i fylket og uttaler seg om dette uten å ha sjekket om dette faktisk stemmer her Nord Østerdalen. Sannheten er at dette ikke stemmer, her er det mange lærlingplasser, og alle som i år har ønsket seg lærlingplass, har fått det der de ønsket. Vi har vært i kontakt med Fagopplæringen i Fjellregionen angående tilbudene i forhold til lærlingeplass i regionen. Det de sier er at det hvert år utlyses mellom 10 og 12 lærlingplasser i Nord Østerdal. Når vi ser dette tallet reagerer vi på argumentasjonen som administrasjonen kommer med om at det er vanskelig å få lærlingeplass. 

Det er også argumentert med at elevene som har søkt VG2 Barn- og ungdomsarbeider likeså godt kunne gått VG2 Helsefagarbeider ettersom de fleste har satt dette som 2. valg. Elevene sier selv at de ikke har et ønske om å gå helsefagarbeider. Vi som elever blir oppfordret på det sterkeste til å sette noe på 2. valg, slik at vi har en sikkerhet. Mange ender da med å sette opp Helsefag her på NØVGS fordi de ikke vil flytte hjemmefra. Opp igjennom har det vært en stor garanti for å komme inn på VG2 Barn- og ungdomsarbeider her på NØVGS, og flere av de som nå går VG1 Helse- og oppvekstfag ser derfor på det som en garanti for å komme inn på sitt 1. ønske. 

Vi oppfordrer dere på det sterkeste til å se på alle fordelene som kommer ved at vi har denne linjen her på NØVGS. Vi håper dere ser på konsekvensene en nedleggelse vil kunne få, for både Nord Østerdal og elevene. 

Til kamp mot det kommunale løsarbeidersystemet!

av

Leserinnlegg av Hege Bae Nyholt, Johnny Johansen og Rainer Svartrapmo

Det må bli et viktig krav overfor en rødgrønn regjeringsallianse å arbeide for å bli kvitt det kommunale løsarbeidersystemet.

Norske kommuners rykte som en av verstingene når det kommer til deltidsansettelser er etterhvert godt kjent. Trøndelagskommunene utgjør i denne sammenheng intet unntak; i Røros kommune var i følge KS per 1.12.2019 andelen deltidsansatte blant turnusansatte innafor helse, pleie og omsorg på hele 78,2%!

En forskergruppe ved Senter for omsorgsforskning leverte nylig en rapport som viser at små stillinger og mange deltidsansatte gjør at mange må ha flere arbeidsplasser, og utgjør dermed en smitterisiko for både ansatte og beboere ved sykehjem. Fagforbundet etterlyser tiltak fra regjeringa, og peker på stram kommuneøkonomi som et hinder for å oppnå reell heltidskultur.

Andelen kvinner i helse- og sosialsektoren er i følge SSB på over 80%. Vi kan derfor si at deltidsproblematikken i kommunene også utgjør et likestillingsproblem. Det finnes ingen åpenbar og enkel løsning på denne stadige utfordringa, og den må løses i fellesskap av  kommunene som arbeidsgivere, arbeidstakerorganisasjonene og den politiske ledelsen som sådan.

Om deltidsarbeid i seg selv er problematisk, blir det ikke bedre av måten vaktplaner utarbeides, og hvordan ledige vakter dekkes opp. Røros kommune har, i likhet med mange andre kommuner, innført datasystemer der ansatte kan «shoppe» vakter. Det fungerer slik at ledige vakter legges ut i systemet, og at ansatte kan melde interesse.

Selv om Røros kommune ga ut en arbeidsgiverstrategi-melding i 2017 hvor det fremgår at kommunen skal prioritere heltidsstillinger i framtida, så er det ennå i stor grad deltidsstillinger som utlyses i helsesektoren i kommunen. Det at kommunen ansetter i lave stillingsprosenter gjør den ansatte helt avhengig av å få ekstravakter for å få en levelig økonomi. Siden det er leder som har siste ord i tildeling av ledige vakter, er det stor fare for at ansatte som stiller kritiske spørsmål eller er syke ikke får vakter.

Dette er løsarbeid satt i system; lydige ansatte må stå med lua i hånda og ikke stille kritiske spørsmål. Løsarbeid svekker ytringsfriheten og styrker arbeidsgivers makt over den ansatte. Dette kan verken fagforeninger eller politiske partier som hevder de står på arbeidernes side akseptere.

Løsarbeid svekker fagforeningene, svekker den ansattes forhold til arbeidsplassen, og dermed også fagligheten. Det svekker den ansattes lønn og andre opparbeidede rettigheter nedfelt i tariffavtalen, blant annet når det gjelder rettigheter i forbindelse med sykefravær og pensjon. Det skaper også lite forutsigbarhet for den enkelte arbeidstaker, som vil ha problemer med å få lån til kjøp av bolig, og de vil også ha en usikker framtid økonomisk. Det må derfor bli et viktig krav overfor en rødgrønn allianse å arbeide for å bli kvitt det kommunale løsarbeidersystemet.

Hege Bae Nyholt, førstekandidat for Rødt i Sør-Trøndelag

Johnny Johansen, Rødt Røros

Rainer Svartrapmo, distriktsleder Rødt Trøndelag

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.