1. januar slapp rørosbandet DAB sin nye singel «Supermann» med tilhørende musikkvideo. Supermann er en sang som handler om opplevelsen av å se andre folk gå gjennom en dårlig dag. Folk du ser som mister balansen på gata og faller, tråkker i en sølepytt eller mister handleposen med mat på vei hjem. Ikke noe alvorlig, men nok til å kanskje gjøre dem flaue.
– Denne sangen er til dem. De er våre superhelter. Det er helt ok å feile, og disse menneskene representerer hva vi alle, ufrivillig, kan oppleve fra tid til annen, sier DAB.
Sangen er laget av bandet DAB, som er en trio fra Røros som spiller indierock på norsk med tekster om hverdagslige tema og finurlige problemstillinger. Bandet har blitt sammenlignet med blant annet deLillos og Dunderhonning.
Bandet har spilt sammen i tre år og har i løpet av den tiden sluppet deres debut-EP, spilt flerfoldige konserter rundt om i landet på blant annet John Dee (Oslo), Knaus på Samfundet (Trondheim), samt mange konserter på Røros og omegn, blant annet som support for Pom Poko og Hanne Kolstø.
Singelen «Supermann» er den første i rekken av tre singler som slippes i 2020. Tidligere har bandet sluppet én EP og tre singler.
Panteaksjonen er en viktig inntektskilde for speiderne på Røros. Nå nærmer det seg 20.000 kroner i inntekter på pant de har fått av rørosingene. I år har Rotary trådt til under aksjonen, og i dag overleverte de store mengder pant ved Speiderhuset.
Inga Brynhildsvold, Ole Jørgen Kjellmark og Arild Brynhildsvold intervjuet av Tore Østby.
Bent Helgren Jacobsen bor på Stormoen sammen med sin forlovede Mette Laine Rasmussen. I andre etasjen i huset har han laget sitt eget studio og mikrofonverksted. Bent er født i Ebeltoft i Danmark. Han vokst opp med musikk, og gjorde sin første komposisjon bare fire år gammel. Låten het «Sjøens sang». Bent hadde glemt den, men da hans mor gikk bort, fant han ut at moren hadde tatt vare på den.
– Jeg ble helt rørt da jeg så at hun hadde tatt vare på den i sin notesamling, sier Bent. Musikk har han hatt i blodet nesten siden han ble født. Han ble fortalt av moren at han sang egne låter tre år gammel. Det husker han ikke selv, men han har bestandig hatt musikk i kroppen.
Skihopping
Da han var 13 ble Bent lei og sluttet med all musikk. På den tiden var han pianist. 9-10 år gammel var han innom Norge en liten periode, da bodde han i Åmot i Buskerud. Men 17 år gammel flyttet Bent til Norge for godt, og begynte med skihopping. Årsaken til at han ble i Norge var mye på grunn av skihoppingen. Han var utrolig glad i ski. Han hadde aldri gått på ski tidligere. Første gang han hadde ski på beina var i hoppbakken i Heradsbygd, i en 30-meters bakke. Søsteren hans var med, hun ble nesten sjokkert for Bent ramlet før han kom ned på hoppkanten. Så gikk han opp igjen og prøvde på nytt, denne gangen stod han hele veien ned. Da var det gjort.
Det ble mye hopping første og andre året i Norge. Han gjorde ganske rask karriere. Det var meningen at han skulle hoppe i Holmenkollen det tredje året, men så ble han skadet i forbindelse med stuping i svømming. Det var noen flotte damer som lå å solte seg, og Bent og to andre gutter skulle imponere dem med å stupe fra et 10-meters stupetårn, lengst inn mot damene. Bent kom lengst inn, men gikk rett i sandbanken og fikk brudd i nakken. Det satte en stopper for hoppkarrieren.
Bent var topptrent på den tiden. Han trente bl.a. sammen med skihopperen Johan Sætre, som gikk skole på Elverum. De gamle hoppskiene sine fikk Bent av Johan. Skiene har han fortsatt.
Hallingdans
Så kom Bent veldig tilbake til musikken, han begynte med hallingdans, og ble aktiv hallingdanser. Via Sverre Halbakken kom Bent inn på musikken igjen. Etter hvert begynte han med folkemusikk. Først var det fele. Han for rundt å lærte hos de gamle spelemennene rundt om i Østerdalen. Han var også mye oppi Blæsterdalen i Folldal. Gården til Gudlaug Blæsterdalen var hans andre hjem, der begynte han å spille til dans. Etterhvert gikk Bent over til å spille trekkspill. I 1978-1980 gikk han på Toneheim Folkehøgskole. Planen var at han skulle gå videre, men han hadde så mye spilling, så det ble ikke videre utdannelse på høyskole.
Dalakopa
Bent begynte å spille sammen med Jens Nygård i Dalagutta i 1980, og i 1984 ble Dalakopa startet opp. Bent ble leder for gruppen og har vært det siden. Titanofestivalen vant Dalakopa tre ganger, og ble dermed Norgesmestere i gammeldansmusikk. Første gangen var i 1986 i Åsnes.
– Da kom vi som en kule. Vi manglet bassist og måtte huke tak i en bassist nedi der, og hadde litt problemer, minnes Bent Helgren Jacobsen.
Det var mange deltakere på festivalen, 436 orkester var med. Det var kvartfinaler, semifinaler og finale. Dalakopa prøvde å hinke seg til semifinalen. Det gikk greit. Så kom de til finalen, og slapp alle nervene. I semifinalen var det rundt 130 orkester, og noen og 50 i finalen.
– Men at vi skulle gå hen å vinne, det var helt uforståelig. Det er den største opplevelsen jeg har hatt, tror jeg. Hvis man sammenligner med Spellemannspris og alle de andre prisene så er den første der, sier Bent.
Det største problemet for nykommerne var å takle pressen. Det var 30 – 40 pressefolk som skulle håndteres, og det var ikke så enkelt. Neste dag var Dalakopa på alle avisforsider.
– Vi var ikke forberedt på noen ting. Men man lærer etterhvert, sier kapellmesteren.
I 1990 og 1991 ble det to nye NM-titler på Titanofestivalen. I tillegg vant Dalakopa Nordisk Mesterskap og Spellemannprisen.
Det er fortsatt mye oppmerksomhet rundt Dalakopa. I fjor kom de inn i Hall of fame. Tidligere i år fikk gruppa Gofot-prisen, og for kort tid siden ble gruppa tildelt Vågåfatet.
– De største planene for Dalakopa fremover er å holde helsa ved like. Vi sliter litt nå her og der. Så lenge vi klarer oss der, så kommer vi nok til å spille, men ingen vet hvor lenge. Noen er langt over 70 år nå. Man må ta det som det er. Kvaliteten er der fortsatt, vi trekker fulle hus. Så det er tydelig at folk liker det vi holder på med. Det synes jeg er svært, sier Bent.
Da Bent flyttet til Røros i 1980 ble han med kvartetten Fossegrimen. Etter at det ble slutt med Fossegrimen ble Terje Elven (bass) og Arnfinn Sundt (gitar), som spilte der, med over til Dalagutta. Bent hadde en plan med Dalakopa som bl.a. gikk ut på å få inn fløyte. Heldigvis hadde Mary Barthelemy flyttet til Røros og ble med på fløyte. Oline Sofie Bakkom (fele) kom med, og ganske kjapt ble også Ole Anders Feragen (gitar) med. Med to damer på laget måtte de skifte navn fra Dalagutta til Dalakopa.
– Jeg har formet gruppen. Det er vel kanskje det som gjør at vi får de prisene at vi har en egen sound. Vi kom med en helt ny stil som de ikke var vant med. Jeg har gått i lære hos de gamle spellemenn i Østerdalen. Gått den gamle linja, og hentet inspirasjon fra de forskjellige. Funnet en egen måte å gjøre det på komposisjonsmessig. Helt i starten var jeg veldig hysterisk på at det skulle spilles slik som jeg hadde lært. Samspillet der er litt unikt, sier Bent
I løpet av årene har Bent samarbeidet med andre artister også, bl.a. Astrid Holøien, Åge Aleksandersen, Henning Sommero, BratzzBrothers, Hans Rotmo og en mengde med svenske artister. Han har også hjulpet Jon Jon Henrik Fjällgren i vei med sin karriere.
– Det har gått over all forventing, sier Bent, som ikke har tall på hvor mange komposisjoner han har laget i årenes løp, men det er mange. Han synes det er artig at alle komposisjonene er blitt veldig kjent. Bent er veldig nøye med hva som kommer ut til publikum.
– Jeg er ikke den typen som strør ut med hundre låter, heller en god låt. Jeg liker at det håndverksmessig er godt. Jeg er veldig glad i melodisk og mektig musikk, kor og orkester, helst symfoniorkester, sier Bent.
Noter
Selv om Bent har drevet med musikk i mange å,r kan han nesten ikke en note. Han liker best å bruke ørene. Det er det han er vant med. Når han er ferdig med en låt hører han hele arrangementet. Det ligger ferdig oppi hjernen. Det er stor etterspørsel etter noter til låtene. Bent har lovet i 2-3 år at han skal lage et notehefte. Han har nå kjøpt et note-program og skal prøve å lage heftet.
Bent har i mange år drevet eget studio og plateproduksjoner. Han jobber ikke så mye der nå lenger, Olav Luksengård Mjelva har blitt med i studioet og holder på å læres opp. Bent synes det er flott at studioet blir brukt.
Første helga i november urfremførte Bent sin nye komposisjon, en ny konsertvals sammen med Dalakopa i forbindelse med at gruppa ble tildelt Vågåfatet.
Bent har hatt en roligere periode i det siste på grunn av sykdom. Men han håper å komme i gang nå med flere ny komposisjoner. Han har et par låter til i bakhodet.
I 1987 jobbet Bent mye med en halling som ble gjort om til techno. Den gikk rett inn på Norsktoppen, der den lå en stund. Som kapellmester er det også viktig å lytte til gruppen og samarbeide med den. Ikke favorisere noen. Bent synes de har en fantastisk gruppe. Noen problemer vil det være, men når de står på scenen har de det utrolig artig, det er det viktigste.
De mest populære komposisjonene er Ranveig og Solvalsen. Solvalsen gikk som avslutning på NRK i en periode med naturbilder til. Den låten skulle egentlig ikke være med på platen, Bent synes den var for simpel. Men Ole Anders Feragen kom innom å ville at de skulle prøve å spille den inn. Tilslutt ble den spilt inn på kjøkkenet. Mary Barthelemy spilte fløyte og Ole Anders la på bassgitar, og så var den ferdig. Låten er blitt kåret til Årets gammeldansmelodi, og også kommet ut på verdensmarkedet sammen med Mike Oldfield og Secret Garden på platen No Stress.
-Det var voldsomt å komme i det selskapet der med de store artistene. Jeg skal ikke si annet enn at jeg tjente godt på den, sier Bent.
Mange gifter seg for tiden til låten Hyllest til brura. Nå skal «alle» ha den låten når de gifter seg. Det synes Bent er veldig trivelig.
Bent er veldig glad i naturen. Naturen har alt å si for hans del når det gjelder musikk. Han liker godt at det er så lett å komme ut i naturen i Røros. Hente inspirasjon. Yndlingsplassen er Sommerhøgda på Storwartz. Han sitter på toppen der og bare suger til seg fjellene rundt. Mye inspirasjon til låter er hentet på Sommerhøgda.
-Jeg er ikke den typen som kan sette meg ned å komponere, det må komme av seg selv, sier Bent.
På 1980-tallet jobbet han som oppsynsmann i Femundsmarka, og i 2 år jobbet han i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk i forskningsavdelingen. Ellers har det stort sett hele veien vært musikk.
Hyllest til brura ble en uventet bryllupshit for Dalakopa-kapellmester Bent Jacobsen. Nå ryr forespørslene etter noter inn fra gifteklare i hele Skandinavia.
Liv Olaug Fevik Prøsch (16) har spilt piano siden hun var 7 år gammel. Det var ganske naturlig for henne å begynne og spille piano, siden familien hadde piano hjemme. Flere i familien og bakover i slekta hennes har spilt piano, så det var nesten «obligatorisk».
Flyttet Før Liv Olaug startet med piano gikk hun et år på blokkfløyte og notelæring, som de fleste jentene i klassen hennes gjorde. Da bodde familien i Vanylven på Sunnmøre. Liv Olaug og familien flyttet til Røros da hun gikk i 6. klasse.
– Jeg synes det var fint å flytte til Røros. Trives veldig godt her. Pappa kommer fra Røros, sier Liv Olaug Fevik Prøsch.
Til daglig går Liv Olaug på studiespesialisering ved Røros Videregående skole. I tillegg til å spille piano går fritiden med til trening og venner.
Klassisk
Liv Olaug spiller mest klassisk, men det blir noen andre genrer også. Hun liker godt klassisk fordi det er mye melodi. Hun spiller bl.a. Frédéric Chopin, Claude Debussy og noen gamle stykker av Fredrik Christopher Prøsch komponert på 1700-tallet. I andre genrer blir det bl.a. «Bohemian Rhapsody» av Queen.
Liv Olaug har opptrådt på ulike arrangement. Spesielt inspirerende var det å få lov å spille firhendig sammen med Tor Espen Aspaas på Vinterfestspillene. Hun liker godt å opptre, men hun har ingen spesiell drøm inn i musikken. Hun ønsker å ha det som hobby nå, men tror sikkert at hun kommer til å forsette å spille i fremtiden.
Hun er elev ved Røros kulturskole, der har hun en time i uken, i tillegg er det av og til timer med samspill. Lærer er Lester A. Goodwine. Tidligere hadde hun Monica Andersson.
– Det er veldig forskjell på hvor mye jeg øver. Det spørs om det er mye på skolen. Av og til blir det neste ingenting, og av og til spiller jeg et par timer om dagen eller noe imellom der. Det spørs veldig, sier hun.
Alltid før jul spiller hun en del julesanger. Har spilt de fleste kjente julesangene. Ofte er det opptredener før jul.
Liv Olaug Fevik Prøsch spilte for kommunestyret tidligere i år. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I høst vant Linda Loktu og Stein Vidar Kommandantvold VM i Rørospols for 3. gang, og dermed fikk de vandretrofeet til odel og eie. Trofeet, som er laget av keramiker Per Sverre Dahl, har fått fast plass i kjøkkenet på Kommandantvollen.
Dansehelg på Vauldalen med VM i Rørospols er et arrangement videreført fra «Brekkendagan» som ble arrangert frem til midten av 1990-tallet. Dansehelga har mer fokus på dans enn det Brekkendagan hadde, selv om VM i Rørospols bare er en liten del av dansehelga. I høst ble dansehelga arrangert for 13. gang. Arrangementet er et samarbeid mellom Vauldalen Fjellhotell og Brekken Spell- og Danselag. Det betyr mye for Linda og Stein Vidar å ha fått trofeet.
– Vi har nådd et mål, sier Stein Vidar Kommandantvold.
– Vi konkurrerer mot gode dansere. Grovt sett danser vi mot de samme som vi danser mot om vi er med på kappleik og tevler, så litt prestisje er det jo, sier Linda Loktu. Hun legger til at det er fint at trofeet havner på Røros, og det er helt rett at det har kommet hjem til Stein Vidar, som har danset mye og som har lært seg dansen i tradisjon.
I tillegg til VM i Rørospols er det kurs både i dans og spell, det er konserter, dansekonserter, en konsert i Volldalskoja og det er dans til faste lag som kommer og spiller. Blant de faste lagene er vertslaget Brekken Spell- og Danselag, Glåmos Spellmannslag og Søndre Trondhjems Spellmannslag. Dalakopa og Småviltlaget er med annethvert år, i år var det Småviltlaget. I år deltok Nord-Østerdals Spellmannslag for første gang. Det var også kurs i speltradisjoner fra Alvdal. I år deltok også Svadilja, som består av unge folkemusikkutøvere, stort sett fra regionen vår.
Trofeet ble i høst permanent delt ut for andre gang. Det er et par tidligere som har vunnet VM i Rørospols tre ganger og har trofeet til odel og eie i løpet av de 13 årene som arrangementet har vart.
Generasjoner
Polsdansen har gått i generasjoner på gården Kommandantvollen. Da Stein Vidar var tenåring lærte han å danse av sin mor på det gamle fjøsgolvet. Moren hadde lært pols på samme måten av sin mor i såmmårstuggu på gården. Linda lærte Rørospols på kurs hos Bondeungdomslaget (BUL) i Nidaros tidlig på 1990-tallet.
– Da var veien kort til Røros for oss unge studenter som var fri og frank, og ble bitt av basillen. Polsen er som ei gift i blodet. Du blir ikke fri den, sier Linda.
Det ble turer til Røros på Rørosmartnan, Brekkendagan og Rørosleken. Landsfestivalen ble arrangert på Røros i 1994, og der var Linda med.
– Polsen har ikke sluppet taket siden. Det nytter jo ikke, sier hun.
Linda var borte fra miljøet i 14 år mens hennes fire barn vokste opp. Men etterhvert måtte hun tilbake til polsen. Polsen er som et drivstoff og ikke noe annet kan måle seg med den. Det blir ikke det samme å danse en swing.
– Vi har danset såpass mye og blir aldri lei. Man blir varm og svett, men man blir ikke «klar», sier danseparet.
Linda synes det er en ære å få følge polsdansen videre. Det er en forpliktelse og en glede. Det er ikke statuer og premier, men dansegleden som er viktigst for Linda og Stein Vidar, og de ønsker at flere unge skal rekrutteres til dansen og føre tradisjonen videre til nye generasjoner.
Fem år
Linda og Stein Vidar har danset sammen i fem år. Det gikk ikke lang tid fra de begynte å danse sammen til de vant sitt første VM i Rørospols, i 2015. Deretter er de blitt verdensmestere i 2017 og 2019. I tillegg har de vunnet Trøndelagskappleiken i sin klasse et år, og en seier og en andre plass på Landskappleiken i B-puljen.
– Vi danser godt sammen, og har enorm danseglede. Drivkraften ligger ikke i det å vise seg frem, men i selve dansegleden. Vi får veldig mye skryt når vi er på festival eller på kappleik, vi blir «nedrent» av folk fordi de synes vi danser så godt sammen. Flere har sagt at de reiser til Røromartnan bare for å se oss danse i Sangerhuset. Men det sitter litt lenger inn å få skryt fra Rørosingene. Du blir ikke profet i eget land. Det ødelegger ikke for oss. Vi har voldsomt glede av dansen. Det er vel det folk som kommer og skryter ser, sier Linda.
Rørospols
Som så mye annet kom Rørospolsen til Røros med gruvedriften. Det er flere teorier om hvordan dansen oppsto, men den skal ha tilknytning til polsk dans. Dansen er beslektet med polskan i Sverige som også dyrkes den dag i dag. Polsen oppsto på Røros men den kom hit via innflyttere. Dansen slo rot og ble dyrket bredt og slo an. Dansen har holdt seg helt til vår tid i tradisjon.
Jul og dans på lokalet hørte sammen tidligere, dette er en juletradisjon som er blitt delvis borte de siste årene.
– For 20 – 25 år siden var det dans i julen på alle lokalene. Da var det stort sett mye gammeldans rundt omkring. Sjette-dagen var det liv i de fleste lokalene, sier Stein Vidar.
Brekken Spell- og Danselag har prøvd å blåse liv i dans på lokalet. De har arrangert noen kvelder før julog noen kvelder på våren rundt om på lokalene i distriktet. Blant annet i Rambu i Hådalen, Skogly på Sundet og Samhold i Kojan samt i Feragen.
– Der føler Brekkingene på et ansvar, og gjør en innsats for å prøve å blåse liv i bygdadansen igjen, sier Linda.
Kommandantvollen
Linda og Stein Vidar bor og feirer jul på Kommandantvollen. Gården er sporet tilbake til 1688. Dengang het gården Fiskervollen. I Rørosboka står det at gården fikk navnet Kommandantvollen da den kom i Familien Commendants eie en gang på 1700-tallet. Stein Vidar er 11. generasjon Kommandantvold, han tok over gården etter sine besteforeldre. Gården er en gammel ferdasgård. Under Rørosmartnan kommer forbøndene gjennom tunet. Den gamle ferdasveien har gått rett igjennom gården i flere hundre år.
– Det er en fin seanse. Vi sto her i fjor da Tydalingene kom, sier Stein Vidar.
Linda og Stein henter juletre fra egen tomt. Treet blir pyntet med lys fra svunnen tid. Et år var det bare levende lys på treet, lys fra barndommen til Stein Vidar sin mor. Begge to er glad i julen, og det er lett å få til god julestemning på en gammel gård. Det pyntes med fakler, nisser, slede og granbar ute.
På loftet i Glåmos kirke ligger et klenodium i kasser, og venter på å bli pakket ut igjen og satt i stand. nylig avgått leder i menighetsrådet, Oddmar Haugsbak, viser fram de elegante orgelpipene i tre. Orgelet bærer på en fengslende historie fra en tid med et annet navn på kirken, som kanskje sto bedre til orgelet.
Da orgelet ble montert, het den nybygde kirken Jensvold kirke. Året var 1926. 20 år tidligere var det etablert en «hjelpekirkegård» på stedet de da kalte Jensvold. Jensvold ble navnet på bygda 16. januar 1877, da NSB åpnet Jensvold stasjon. NSB hadde for vane å gi stasjonene sine navn etter den nærmeste gården.
Fem år før kirka ble bygd kom et lite navneskifte, da Jensvold ble til Jensvoll. Jensvoll kirke ble bygd av tømmer gitt av Røros kobberverk. Både Hiortstiftelen og Kjerstine Langen ga kirkeklokker til kirken, og orgelet og alterbildet fra 1884 kom fra Trondheim Fengselskirke. De tenkte kanskje at det passet bra med et Jensenorgel i Jensvoll kirke.
Trondheim fengselskirke lå vegg i vegg med det gamle tukthuset, og ble nedlagt da lokalene skulle gi plass for Frostating Lagmannsrett i 1921. Orgel og alterbilde lå på lager, i fem år, før det ble fraktet oppover Gauldalen. Nå er sterke krefter i sving for å hente Jensenorgelet fram fra lager igjen.
Odmar Haugsbak håper å få det gamle Jensenorgelet på plass igjen i Glåmos kirke. Foto: Tore Østby
Jensenorgel er legendariske musikkinstrumenter, som finnes i flere norske kirker. Mannen som lagde instrumentene het Claus. Han ble født i 1817 i Schleswig-Holstein, som er den nordligste provinsen i Tyskland. Dette området var da Claus ble født, en del av Danmark. Selv om Danmark hadde skilt lag med Norge tre år før Claus Jensen ble født, skulle han bli Norges mest betydelige orgelbygger.
Han kom til Norge rundt 1837 og bygde sitt første orgel for Korskirken i Bergen. Senere bygde han orgler til et stort antall norske kirker, hvorav mange fortsatt er i bruk, f.eks. i Brønnøy kirke i Brønnøysund, Trefoldighetskirken i Oslo, Ilen kirke i Trondheim (1889), Bjorbekk kirke i Arendal (1876), Tromsø domkirke og Veum kirke i Fyresdal.
Orgelet som ligger på loftet i Glåmos kirke var altså ett av to han bygde i Trondheim på slutten av 1880-årene. For musikk-kjennere kan vi fortelle at Jensen bygde pipeorgel i den «symfoniske» tradisjonen, en type som er knyttet til romantikken. (Om orgelet blir restaurert kan det kanskje være på sin plass å innvie det i forbindelse med et bryllup.)
I 1939 skiftet Jensvoll navn til Glåmos, og ikke mange år senere, ble Jensenorgelet nedmontert og lagt på lager. Da ble det erstattet av et Jørgensenorgel. Nå er ikke Jørgensenorgelet brukbart lengre, musikken i gudstjenestene på Glåmos kommer fra høyttalerne knyttet til et el-orgel.
Oddmar Haugsbak mener tiden er inne for å hente fram igjen det eldste orgelet. Det første initiativet til dette kom i 1984. Det ble gjort en grundig jobb da orgelet ble pakket ned. Alle delene ser nesten ut som de er nye. Eksperter har sett på orgelet, sier alle delene er på plass, og konklusjonen er at det skal være fullt mulig å sette det i stand og ta det i bruk igjen. Arbeidet er kostnadsberegnet til om lag 1 million kroner.
– Å få orgelet opp og få lyd i det ville vært stort. Det tror jeg vi skal få til, men det er nødvendig at flere drar sammen. Finansieringen må være på plass før vi kan starte arbeidet. Jeg håper det nye menighetsrådet gjør virkelighet av dette, sier Oddmar Haugsbak til Rørosnytts julemagasin.
I dag la Ragnhild Bjerkan ut på en romantisk reise nordover, med et maleri som bagasje. Bildet skal til to mennesker som hadde sitt store romantiske høydepunkt inne i motivet for bildet.
Det startet ei uke før 7. juli i 2004, da Linn og Espen Berre fra Namsos skulle gifte seg i Røros kirke. Paret som hadde vært sammen i fem år brukte kortere tid til på å planlegge bryllupet enn det brudepar vanligvis gjør. Det var god plass i kirka under vielsen. Det var brudeparet, presten, organisten, jenta som klippet gresset på kirkegården og gudfaren til brudeparets datter.
– Vi fikk spørsmål fra naboene om vi ikke skulle gifte oss snart. Så da måtte vi finne ei finne ei kirke, ei fin kirke, forteller Espen Berre.
Paret tok kontakt med presten på Røros for å høre om Røros kirke var ledig den 7. juli. De fikk spørsmål om det var neste år, men svarte nei, nå på onsdag den 7. Tirsdagskvelden 6.juli var det samtale med presten.
– Husker godt at presten syntes vi var ganske impulsive. De fleste bruker et år på planlegging. Vi brukte fra Lørdag til onsdag, sier Berre.
Brudekjolen ble funnet i Trondheim tirsdag, dagen før bryllupet. Det var det god service, og de fikk også med sko til bruden.
– Brudebukett og gravering av ringer ble bestilt om morgenen samme dag som bryllupet. Gravøren hadde ferie, men ble ringte og stilte opp på kort varsel.
-Det ble ikke hurrastemning hos venneparet som skulle være forlovere da vi fortalte at vi skulle gifte oss. De var godt i gang med planlegging av sin skilsmisse. Da hadde vi allerede bestilt prest og kirke. De ble ikke med nedover, sier Espen.
Gudfaren til Linn og Espen sin datteren ble varslet om bryllupet. Han sa det ikke til noen og skulket jobben for å bli med som vitne. Men fortsatt manglet paret ett vitne i kirken. Da steppet plenklipperen utenfor kirken inn. Det var få som visste om bryllupet. Espen sin svigermor så det sto i lokalavisa.
– Alt ordnet seg på veldig kort tid. Det er utrolig hvilken service alle viste oss i Røros. Husker det var mange artige ansikt når vi fortalte tidspunktet vi måtte ha det ferdig til, minnes Espen. Paret hadde bestilt hotellrom for to netter. Den siste natten ble rommet oppgradert til suite.
Linn og Espen Berre. Foto: Privat
Linn og Espen var tilbake på Røros i sommer, og feiret 15-årsjubileet her. Da Linn og Espen giftet seg hadde de ikke råd til stort brudebilde. De har lett på nettet etter bilde fra Røros, og kom over Ragnhild Bjerkan sine maleri med Rørosmotiv. I vinter har paret vært i dialog med Ragnhild, og blitt enig med henne om hvordan bildet skal være. Ragnhild har nå med bildet til Meråker for ha på det ramme og overrekke det til Linn og Espen.
– Kunst er varig, sier Espen Berre.
Kunstner Ragnhild Bjerkan har malt et velkjent motiv til Linn og Espen.
Selv om julaften for mange er familien samlet hjemme, er det stadig flere som velger hotelljul på Røros. Julaften vi det være fulle hus både «oppe og nede». På Røros hotell var det i mange år stengt i jula, men de sister fire årene har hotellet vært åpent.
20. desember 1919 ble Ela Monsen født i Bærum. Hun var datter Gyro og Otto Monsen. Ela vokste opp på Kongsberg og Lillestrøm. I 1957 flyttet hun til Røros. I dag er Ela kjent som kunstneren som drev Thomasgaarden og som var gift med Henry Solli. Thomasgaarden er i et kulturminne som er inspirert av det som Ela og Henry bygde opp der.
Ela tok utdannelse hos Th. Lerdals tegne- og malerskole på Lillestrøm i 1936–37; Statens Håndverks- og Kunstindustriskole under Håkon Stenstadvold i perioden 1938–41; og praksis ved Eilif Whists keramikkverksted i Oslo.
I 1941 giftet Ela seg med Georg Smedhus som var interiørarkitekt. De fikk sønnen Jørn i 1943. Ela og Georg ble skilt og etter en periode som skilt ettbarnsmor flyttet hun fra Oslo.
I 1957 flyttet Ela til Røros. I 1958 kjøpte hun Thomasgaarden. Ela hadde etterhvert blitt en anerkjent tekstilkunstner. I tillegg til tekstil jobbet hun med materialer som keramikk og metall, hun laget også malerier. Ela var politisk, kulturelt og religiøst engasjert, noe som gjenspeiles i hennes kunstneriske uttrykk.
Ela hadde planer om å starte kunstforening på Røros, og det var i denne sammenhengen hun møtte treskjæreren Henry Solli, som senere skulle bli hennes ektemann. Henry kom fra Svartvika. Ela og Henry etablerte bolig, verksted og galleri i Thomasgaarden. I 1962 stod det første verkstedet ferdig, i 1978 ble det utvidet. Fortsatt kan man se mye av utsmykkingene og arbeidene som Ela og Henry gjorde i Thomasgaarden.
Men det er ikke bare i Thomasgaarden man finner kunst laget av Ela Monsen. Hun har utsmykninger og verk i offentlige samlinger, som bl.a. Røros Hotell – tepper og keramikk, Røros sykehus – relieff, teppe og maleri, Institutt for fredsforskning i Oslo – teppe, LOs kontor i Oslo, Norsk kulturråd og Olso kommunes kunstsamlinger.
Ela hadde flere separatutstillinger: Von der Lippes møbelforretning, Oslo i 1966, Forum, Oslo i 1969, Operafoajeen i Dortmund i Tyskland i 1971, Lillestrøm Kunstforening i 1973, Sarpsborg Kunstforening i 1973, Gall. Galtung, Oslo i 1973, Gall. Strømmen i Trondheim i 1976 og Gall. Tanum i Oslo i 1976.
I 1973 ble Ela Monsen sammen med maleren Rolf Juell Gleditsch tildelt kulturprisen i Røros kommune. Ela døde 13. oktober 1978.
Kilder: Bergstaden.org, Alfsen, Glenny. (2013, 4. juli). Ela Monsen. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 9. oktober 2019 fra https://nkl.snl.no/Ela_Monsen, boken Kunst i Bergstaden fra 2013 og Bildekunst fra Røros gjennom 100 år.
Thomasgaarden er i et kulturminne som er inspirert av det som Ela og Henry bygde opp der. Her er noen glimt fra Thomagaarden 2019:
I 2012 tok fysioterapeut Anne Grete Sandbakken initiativ til et prosjekt som skulle bli et utviklingsprosjekt gjennom Norges musikkhøgskole. Det tverrfaglige samarbeidet mellom Røros kommune og Norges musikkhøgskole endte opp i en veileder for barns bevegelse til innspilt musikk. Prosjektet fikk navnet GRUV – Glede, Rytme, Utvikling og Vekst. Veilederen ble lansert i Oslo i november. CREMAH, senter for forskning innen musikk og helse, publiserte GRUV – veilederen.
Barndommen
Anne Grete fikk en 20% stilling som folkehelsekoordinator i Røros kommune i 2011. Gjennom et langt yrkesliv har hun jobbet mye med barn, og har sett at barndommen har vært i endring.
-Ofte er det slik at mennesker med mye ressurser har aktive, friske barn og så er det noen som faller utenfor, og som blir passiv fra tidlig alder. I stedet for at man legger ungen på gulvet så blir barnet satt fremfor ett eller annet som stimulerer synsmessig. Veldig fort passiviseres barn med «duppeditter», sier Anne Grete Sandbakken som er GRUV – prosjektets mor.
Det var slike observasjoner som lå i bakhodet til Anne Grete. Nå skjer det noe med barndommen, som gjør at mange barn blir passive fra veldig, veldig tidlig alder. Men vi vet at alle mennesker, og spesielt barn, trenger å bevege seg. Bevegelse er grunnleggende viktig for utviklingen vår. Det skal være artig å bevege seg. Man ser mye bevegelsesglede de første leveårene. Derfor hadde Anne Grete lyst til å gå inn med noe til de minste barna i barnehagene.
Bevegelse
Hun hadde vært på et kurs i Kristiansand i Barnefysioterapiforeningen hvor et eksempel som ble vist frem blant annet dreide seg rundt bruk av musikk for å stimulere til bevegelse. Anne Grete ble inspirert, og ønsket å sette i gang noe tilsvarende for Rørosbarnehagene. Barna fikk bevege seg fritt til musikken på en tykk gymnastikkmadrass. Anne Grete ønsket å bruke annen musikk enn den musikken barn som oftest blir eksponert for gjennom for eksempel radio. Hun ønsket å ha noe som barna kjente selv at de fikk tak i rytmen, får tak i det som «ligger inni dem».
Anne Grete tok kontakt med Kulturkonsulent, Ane Linn Haagaas, som synes at dette høres ut som et spennende prosjekt. Da begynte ballen å rulle. Ane Linn kontaktet Norges Musikkhøgskole, der prosjektet ble godt mottatt. Musikkterapeut Rita Strand Frisk har vært med som prosjektleder helt fra musikkhøyskolen ble involvert. Veilederen ble lansert i Oslo 8. november.
-Musikkhøgskolen har vært helt avgjørende i denne prosessen, sier Ane Linn Haagaas.
Datainnsamling
Til prosjektet er det gjort mye datainnsamling. Blant annet er over 50 videoer blitt tatt opp i barnehagene i Røros. Videoene er blitt gått igjennom og analysert, og diskutert hva som skjer, hvilken faser barna er i. Noen slår seg løs tvert og er bare full av liv og glede, mens andre er forsiktige. Her var Rita veldig obs på å ikke mase, da barna var i lyttefasen.
-Musikken er på et vis drivkraften i hele tankegangen, de skal klare å finne glede i å bevege seg fritt etter musikk, sier Anne Grete, som roser barnehagene i Røros for innsatsen de har gjort i prosjektet. Underveis har det vært mange samtaler med personalet i barnehagene. Seks barnehager på Røros deltok i prosjektet, som har vært veldig inkluderende. Barn med store fysiske handikap brukte sine hjelpemidler og deltok med like stor lyst som de funksjonsfriske barna.
-Barn som har en kronisk sykdom kan bli lei av å bli plukket ut, og ha individuelt opplegg med voksne folk. Det er viktig at også disse barna kan føle tilhørighet i en gruppe, sier Anne Grete.
-Det er erfaringene som kom ut av det, som har gjort at vi kunne lage en form for metodikk og det heftet som vi har laget. Plutselig var det en helt annen måte å tenke på i forhold til barn og bevegelse, som var veldig fremmed for mange, sier Ane Linn.
Målet
Målet med prosjektet er at barnet skal finne veien til bevegelsen selv. Alle mennesker kan å bevege seg, man trenger ikke alltid å instrueres for å gjøre det.
GRUV – veilederen er enkel og lett å forstå. På lanseringen i Oslo var det seminar for barnehageansatte, musikkpedagoger som jobber med barn, musikkterapeuter og kulturskolelærere. 30 – 40 personer deltok på seminaret.
-Vi fikk god respons underveis, og det var mange som stilte spørsmål. Det var tydelig at vi klarte å engasjere dem, sier Anne Grete. Noe tilsvarende skal gjøres på Røros etterhvert. Ane Linn og Anne Grete ønsker at veilederen blir brukt i de lokale barnehagene også, men det er mulig for barnehager over hele landet å bruke den.
Rita, Ane Linn og Anne Grete skal nå planlegge veien videre. Mye av jobben nå er informasjon. De ønsker å gi noe tilbake til barnehagene i Røros, som var med på prosjektet, og jobber med å få på plass noe for de lokale barnehagene.
-Vi ønsker å markere at vi setter pris på at de ville bli med oss på den reisen, sier Anne Grete.
