Klimaendringene gjør at vi står i fare for å miste viktige kulturmiljø, både som følge av hyppigere ekstremvær og som følge av råte og kjemisk nedbrytning. Samtidig kan kulturmiljø bidra til reduksjon av klimagassutslipp. Riksantikvaren lanserer i dag sin klimastrategi under Arendalsuka.
Alle har et ansvar for å nå klimamålene i Parisavtalen. Skal vi klare å begrense klimaendringene, er det avgjørende å senke klimagassutslippene raskt. Kulturmiljøfeltet skal, med verdifull kunnskap og spisskompetanse, bidra i dette viktige arbeidet og vil være en tydelig stemme i omstillingen til et lavutslippssamfunn.
Bevaring er sirkulærøkonomi i praksis
Byggesektoren har en sentral rolle i den sirkulære økonomien, og potensialet for økt sirkularitet i næringen er stort når vi skal omstille til et lavutslippssamfunn. Tiltak som forlenger levetiden til bygg, og dermed sikrer at ressursene i byggene brukes lengst mulig, er viktige tiltak i en sirkulær økonomi.
– Regjeringen har en ambisjon om at vi skal kunne utnytte bedre de bygningene vi allerede har, og at vi sikrer mer gjenbruk av fraflytta eiendom. Tar vi vare på de bygningene vi har framfor å bygge nye, vil det redusere klimagassutslipp samtidig som vi kan bevare viktige kulturhistoriske verdier. Det er en mulighet vi ikke bør la gå fra oss, sier Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn.
Kulturmiljøforvaltning står for sirkulærøkonomiske prinsipper, og har gjort det i alle år. Jevnlig vedlikehold, god håndverkkompetanse og bruk av materialer med høy kvalitet gjør at bygninger og kulturmiljø kan brukes lenge.
– Aktørene på kulturmiljøfeltet har kompetanse i rehabilitering og ombruk, og vi ser stadig flere gode eksempler på ny bruk av gamle, og ikke fullt så gamle bygninger. Dette er bra for klimaet, og gir stedene vi bor og jobber identitet og særpreg. Kulturminner, kulturmiljø og landskap gir oss også kunnskap om hvordan ulike klimautfordringer har blitt møtt før. Dette gir et godt grunnlag for å håndtere også dagens klimautfordringer, sier riksantikvar Hanna Geiran.
Sårbare kulturmiljø
Klimaendringene gjør at kulturmiljø blir utsatt for hyppigere ekstremværhendelser, som storm, snøskred, løsmasseskred, flom, hetebølger og tørke som kan føre til skogbrann. Stigning i havnivå, kraftigere kysterosjon og økte nivåer for stormflo vil påvirke kulturmiljø i utsatte områder langs kysten og under vann. Høyere fuktighet, kombinert med temperaturstigning, øker risikoen for skade. Det vil også bli en økt risiko for kjemisk nedbrytning av stein og metaller og mekanisk nedbrytning som følge av hyppigere fryse- og tineprosesser.
Utfordringer og muligheter
Kulturmiljøene våre er sårbare. Den gode nyheten er at kulturmiljøfeltet både skal bidra til å redusere klimagassutslippene og minimere negative effekter klimaendringene har på kulturmiljø.
Det er allerede igangsatt sikringstiltak på flere av de mest kjente og kjære kulturmiljøene våre. Flere bygninger med kulturhistorisk verdi har blitt istandsatt, rehabilitert eller fått ny bruk, som Hermetikken i Stavanger og det fredete magasinbygget på Kalvskinnet i Trondheim. Powerhouse Kjørbo i Sandvika er verdens første rehabiliterte kontorbygg som produserer mer energi enn det bruker.
Hådalen Bygdalag har sendt brev til Trøndelag fylkeskommune om alvorlige støvproblemer ved Hådalen kapell og gravplass, som ligger langs Femundsveien.
Hådalen kapell med tilhørende gravplass ligger ca. 15 kilometer fra Røros. Stedet ble bygd på dugnad i årene 1930-31, og ble kirkelig vigslet i 1931. Gravplassen fremstår som en stor gressplen med spredte gravsteiner og med et kapell sentralt plassert. Stedet er i aktivt bruk. Til stor glede for menighet og gjester gjennomføres årlige utendørs gudstjenester på gressmatten foran kapellet. Alle kirkelige høytider ringes inn fra kapellet. I dag er det rundt 90 gravlagte der.
Hådalen kapell. Foto: Tove Østby
Hvert år legges det ned et stort antall dugnadstimer for å holde plassen ryddig og pen, og gravstedene pleies og pyntes med stor omsorg. Men etter hvert, gjennom de senere år er det blitt slik at man opplever at mye av dette arbeidet er bortkastet eller nesten meningsløst, på grunn av nedstøving fra grusvegen like ved. Femundsmarka Nasjonalpark er blitt et populært turområde både for hytteeiere, reisende med Fæmund II, og andre besøkende. De er alle hjertelig velkomne, men felles for de aller fleste er at de ankommer med bil, står det i brevet.
Trafikken har økt mye, og på grunn av veistøvet er den blitt til stor sjenanse for den lille gravplassen. I tørre perioder virvler hver enkelt bil opp store menger med sandstøv som ubønnhørlig legger seg over både gressplen og blomsterdekorasjoner.
Deler av Femundsveien har allerde fått fast dekke. Det synes Hådalen Bygdelag er bra. Men de ber om noen meter til med asfalt eller annet fast dekke. Ikke en lengre strekning, men et par hundre meter forbi gravplassen slik at den lille perlen kan skånes fra total nedstøving.
I brevet til fylkeskommunen beskriver bygdelaget stedet som en historisk kulturskatt av betydning, og det må tas grep for bevaring, videre eksistens og rimelig tilgjengelighet både for dagens brukere og for fremtidige generasjoner.
– Vi forventer derfor at fylkeskommunen erkjenner sitt ansvar for kvalitetsmessig drift og vedlikehold av egne veier, og at dette ansvar også inkluderer forståelse for influerende skadevirkninger slik som vi har forklart, står det i brevet, som er underskrevet av kirkeverge Bjørg Helene Skjerdingstad, leder i Røros menighetsråd Rutt-Karin Engzelius og leder i Hådalen Bygdalag, Kåre Tørres.
Veien inn til Nedre Storwartz er igjen åpen som vanlig.
«Arbeidet har gått raskere enn forventet og alt vedlikehold er gjennomført som planlagt. Vi kan dermed åpne veien for normal ferdsel fra og med i dag,» sier Arne Carlsen, driftstekniker ved Rørosmuseet.
Vedlikeholdet på veien startet torsdag 12. august. Det har blitt laget nye stikkrenner og veien har blitt gruset. «Veien var i dårlig forfatning, så dette vedlikeholdet er kjærkomment både for oss og for våre besøkende,» forteller Carlsen og legger til at det fortsatt kan være noe maskineri på veien de neste dagene. Dette vil ikke være til hinder for normal trafikk.
Veiarbeide på Nedre
Storwartz er ferdig. Foto: Rørosmuseet
Det er nå 20 år siden TINE la ned meieriet på Røros og fire lokale gründere og økobønder våget å satse på økologisk melkeproduksjon fra regionen. Til tross for at mange var skeptiske, kan Rørosmeieriet vise til en eventyrlig suksess, og er i dag Norges ledende heløkologiske meieri.
– Vi ønsker ikke å bare se tilbake på de 20 årene som har vært. Vi ønsker å se fremover mot de neste 20 årene. Hva må vi gjøre i dag for å lykkes med klimaendringer og bærekraftsmål i 2041?, spør meieribestyrer på Rørosmeieriet, Trond Vilhelm Lund.
Meieribestyrer Trond V Lund. Foto Oi Trøndersk Mat og Drikke_Wil Lee-Wright_
Til tross for at han er stolt over reisen til Rørosmeieriet, mener han det er viktigere å se fremover enn bakover.
– Skal vi nå klimamål, bærekraftsmål og biodiversitetsmål har vi ingen andre valg enn å produsere maten vår på en annen måte enn det vi gjør i dag. Vi ønsker derfor å bruke anledningen til vår 20 årsfeiring til å diskutere de store spørsmålene om hvordan vi skal produsere maten vår i fremtiden, sier Lund.
– En viktig pådriver
For å svare på spørsmålene om hvordan vi skal produsere mat i fremtiden, har Rørosmeieriet sammen med Landbrukets Økoløft, invitert alle som vil til en problemløserkonferanse på Røros Hotell den 24. august.
Landbrukets Økoløft er hele landbrukets felles innsats for å øke norsk økologisk produksjon, omsetning og forbruk, møte etterspørselen etter norske økologiske produkter og bidra til utvikling av spydspissrollen til økologisk landbruk.
Marte Guttulsrød. Foto Åsmund Seip
– Rørosmeieriet er en viktig pådriver i utviklingen av mer bærekraftige metoder i landbruket, for eksempel ved at de premierer melkeprodusenter som har høyere grasandel og redusert kraftfôrbruk. Vi trenger flere økologiske melkebønder for å kunne dekke opp etterspørselen etter økologiske meierivarer, og for å sikre at økningen ikke blir dekket opp av import. Vi ser fram til en spennende konferanse med fokus på framtidas løsninger på Røros, sier Marte Guttulsrød, prosjektleder for Landbrukets Økoløft.
Skal stille de store og ubehagelige spørsmålene
Aktører fra hele verdikjeden for mat er invitert til Røros den 24. august, fra produsenter og aktører fra dagligvarebransjen og serveringsbransjen, til politikere og flere av Norges største miljøorganisasjoner.
– Alle må være med hvis vi skal komme opp med gode løsninger. Jeg håper vi kan se tilbake på denne dagen som starten på en ny begynnelse, sier Lund, og legger til:
– På konferansen skal vi tørre å stille de store og ubehagelige spørsmålene, og forhåpentligvis vil vi også komme opp med noen gode svar, avslutter han.
I en periode framover vil veien inn til Nedre Storwartz være stengt mellom 08.00 og 16.00 på hverdager. Veien kan brukes etter 16.00 og i helgene om ikke annet opplyses ved skilting. Dette berører ikke veien til Olavsgruva, som holdes åpen som normalt.
«Grunnen til at vi nå stenger veien til Nedre Storwartz er at den har behov for vedlikehold. Vi skal blant annet skifte stikkrenner og veien skal gruses,» sier Arne Carlsen, driftstekniker ved Rørosmuseet. Han opplyser videre om at veien er åpen på ettermiddag og kveld, samt i helgene for publikum. Han oppfordrer samtidig publikum til å ta forhåndsregler og se an kjøreforholdene i perioden veiarbeidet pågår.
Det er innkjøringen til området Nedre Storwartz fra t-krysset mot Olavsgruva dette gjelder. Veien som går videre mot Olavsgruva holdes dermed åpen som normalt.
Rørosmuseet vil gi beskjed når arbeidet er gjennomført.
Veien inn til Nedre Storwartz blir delvis stengt mens arbeidet pågår.Foto: Rørosmuseet
Tannlegene Edvin Grådal og Magne Hofstad holder til å i Aalumgården i Bergmannsgata. I det samme huset er også Røros Fysikalske Institutt. Tannlegene holder til i andre etasjen i bygget som tidligere blant annet har rommet Rørosbanken.
Tannlegene
Edvin er den eldste på tannlegekontoret. Han har jobbet som tannlege i 39 år. Han har blant annet jobbet på Ørland og Trondheim før han fikk muligheten til å flytte hjem til Røros i 1998. Da tok han over praksisen etter Kjell Randen. Edvin jobbet sammen med Bjørn Amundsen til han gikk bort. Like etterpå fikk han med seg Magne Hofstad, og siden 2004 har de vært kompanjonger i Aalumgården.
Magne er utdannet i Oslo. Han var ferdig utdannet tannlege i 1993, og jobbet 1,5 år i Nord-Trøndelag. Magne er gift med Berit Estenstad som er tannlege i Ålen. Begge to fikk jobb i Rørosområdet, og kom tilbake til Røros høsten 1994. Da begynte Magne på Os. Der jobbet han i 10 år. Da gikk hans forgjenger bort og Magne kom inn og kjøpte Bjørn sin andel. Siden har Magne vært der på fulltid.
– Vi har et ganske romslig forhold på å slippe inn folk her. Alle som vil og som trenger hjelp får komme, sier Magne Hofstad.
Priser
Magne og Edvin driver vanlig allmennpraksis stort sett på voksne. De har pasienter fra et stort område: Langt inn i Sverige, ned til Alvdal og Folldal, oppover til Singsås og Budal, Tydal, Femundsenden og Drevsjø. Hyttefolk er også ei vesentlig kundegruppe.
Folk setter pris på at de kan få hjelp når de er på hytta. En annen ting som spiller inn er at tannlegene på Røros og i Fjellregionen fortsatt har fornuftige priser. En undersøkelse som ble gjort for noen år siden viste det. Det gjør at svenskene gjerne kjører til Røros, da prisene her ikke er høyere enn i Sverige.
I følge Magne og Edvin er det ikke for mange tannleger i fjellregionen. Tynset er preget av at de har hatt et generasjonsskifte på tannleger. Det har ført til at det har blitt et trykk på tannlegene på oppover til Røros.
Under pandemien er det unntakstilstand også for tannlegene. I en lang periode i fjor vår var det bortimot nedstenging, og det førte til forsinkelser. Heldigvis er folk er tålmodige og det går rimelig bra.
Tannregulering
Ungdommer med tannregulering har de siste 10 årene måtte reist til Trondheim eller Elverum på kontroll. Nå har en tannlege på Tynset bestemt seg for å bli tannregulerings tannlege. Det synes Magne og Edvin er positivt. Tynset og Røros er i samme region, og dette tilbudet på Tynset kommer til å bli en besparelse med reising for de som har regulering. Minst 10 – 15 % av hvert kull med barn får tannregulering. I snitt går hver ungdom til 20 – 40 konsultasjoner. Det blir mange turer opp og ned fra Trondheim og Elverum. På grunn av personvern kan man ikke ha samkjøring. Spesialiseringen tar tre år, så det går tre år før tannregulerings tannlegen er på plass på Tynset.
Utdannelse
Edvin er født og oppvokst på Røros. Lenge var han, som han selv sier litt slarkete på skolen, men plutselig fant han ut at han ønsket seg jobb på Røros. På 1970-tallet var det mye gjennomtrekk blant tannlegene i det offentlige her, så han tenkte at tannlege kunne han bli. I tillegg hadde han bestandig likt å holde på med praktiske ting og jobbe med hendene.
-Jeg var så heldig at jeg hadde en lærer på gymnaset som motiverte meg til å komme helskinnet gjennom der, så da søkte jeg og begynte i Bergen i 1978. Jeg jobbet et år i Braathens Safe, på flyplassen. Det var spennende jobb for en ungdom, som fikk lov til å reise og treffe jevnaldringer. Da fikk jeg permisjon i et år før jeg begynte på studiene, sier Edvin. Han synes fortsatt det er veldig artig å gå på jobb, og at det er en kjempejobb. Han treffer mange trivelige folk.
At Magne ble tannlege er litt tilfeldig. Han var et år i militæret, så tok han grunnfag i pedagogikk og hadde ikke peiling på hva han skulle bli. Ved en tilfeldighet kom han inn på tannlegehøyskolen. Og der trivdes han med en gang.
Trivsel
Tannleger er en av yrkesgruppene i Norge som har lengst levetid, og den yrkesgruppen i Norge som har minst uføretrygd og tidlig uføretrygd. De står lengst i sitt yrke. Magne tror det er noe med totalpakken med trivsel. Man må selvsagt holde seg skjerpet hele tiden, det er et krav at man er fysisk, ser og hører slik at man klarer å holde seg oppdatert.
Tannlegesekretærene
Det er ikke gjennomtrekk på tannlegesekretærer hos Magne og Edvin. Det er godt at pasientene møter samme stemmen, og de samme folkene år etter år. Sekretærene er tannlegene sitt ansikt utad. Den viktigste oppgaven til tannlegesekretærene er å administrere. De har blant annet ansvaret for timebok, bilag og økonomi, sjekker at alt er i orden.
-Vi får alt bare lagt i hendene vi. Det er luksus å ha selvgående folk, sier Edvin. Han legger til at det hadde vært umulig å jobbe som tannlege uten dem.
Det er hyggelig å treffe 10 – 20 personer hver dag. Man får et tillitsforhold ganske fort. En del av jobben er fyllingen som er mistet eller den vonde tanna, men tannlegen blir involvert i den personens liv. Tannlegen følger dem ofte i veldig mange år. Kanskje fra en yrkestilværelse, over i en pensjonisttilværelse og kanskje til og med til de går bort. Kanskje møter tannlegen igjen andre deler av familien etterpå. Tannlegen er like mye omsorgsperson på andre måter enn å pusse ei fylling eller ordne ei fin tann. Det er den tekniske biten av jobben, det prates bort slik at pasienten i minst mulig grad oppfatter at de gjør det. Både privat og offentlig tannhelsetjeneste i Norge skårer stort på tilitsbarometeret.
Tannlegesekretærene er Hilde Østgårdsgjelten fra Os i Østerdalen og Berit Sakrisvoll fra Brekken. Hilde har jobbet på tannlegekontoret i åtte år, mens Berit har vært der i seks år. Hilde har jobbet i tannhelsetjenesten i snart 40 år. Utdannelsen tok hun i Trondheim. Hun har også jobbet i den offentlige tannhelsetjenesten både på Os og Røros. Magne jobbet sammen med Hilde på Os i mange år.
Berit fikk jobbtilbud fra Magne mens hun satt på Kokkvollen og solgte bingobonger. Et tilbud hun sa raskt ja til. Berit jobbet tidligere i den offentlige tannhelsetjenesten på Røros. Utdannelsen ble tatt i Tromsø.
Tannlegesekretærene bytter på hvilken tannlege de jobber for hver uke. Begge tannlegesekretærene har i vår begynt å sykle på jobb. De sykler da fra Brekken og Os.
Utstyr
På utstyrsfronten har yrket forandret seg i løpet av 40 år. Amalgam er borte. Data er kommet inn i jobben, men det er vanskelig å digitalisere dette yrket. Det vil for alltid være et håndverk, man kommer aldri unna den mekaniske håndverks biten som på en måte utfyller det meste av tiden selv om materialene er der. Digital røntgen, journalføring og alle tilleggsfunksjonene som er rundt, men selve jobben er et håndverk.
Da Magne begynte å jobbe som tannlege for snart 30 år siden hadde alle pasienter på et sykehjem gebiss. Nå har de fleste en god del av sine egne tenner, så den tekniske biten har forandret seg. Men det blir aldri hjemmekontor for en tannlege.
Aalumgården
Tannlegene Edvin og Magne har vært i Aalumgården i alle år. Men huset er også en del av historien til Rørosbanken, som var i hele første etasjen fra 1880 og i nesten 100 år. Så kom Rørosbygdenes Brannkasse inn, som etterhvert ble Gjensidige. Huset ble seksjonert rundt 1985. På den tiden var det tre leger, fysioterapeuter, tannleger og advokat Storeng bygget. K.E.S. Lund og kona bodde i ei leilighet i huset.
I dag er fysioterapeutene i første etasjen. Tannlegene hadde nok ikke fått tillatelse til å begynne med tannlegekontor i andre etasjen i dag, med ei bratt trapp opp til kontoret. Men det er historiske grunner til at Magne og Edvin fortsatt er der. Tannlegene er et viktig bidrag til aktivitet i Bergmannsgata. De har 4000 – 5000 konsultasjoner i løpet av et år. Pasientene betaler parkering, kanskje de kjøper en tippekupong, handler og er på Trygstad og kjøper seg en kaffekopp. Dersom tannlegene flytter til et moderne næringsbygg vil den aktiviteten i gata bli borte. Tannlegene trekker rundt 30 personer inn i gata hver dag.
Tannlegene synes det er sjarmerende å holde til i gata og bidra til den lille ekstra aktiviteten i gata. Dersom de hadde flyttet ut hadde kanskje kontoret blitt til en fritidseiendom. De har undersøkt om det er mulig å få til heis, men det er ikke mulig. Det foreligger ingen konkrete planer om flytting for tannlegene.
Huset er ei klassisk gammel tømmerkasse. I kjelleren er det gamle velvet til Rørosbanken. Huset er en del av en gård, det er fjøs og stabbur i bakgården.
Tannlegekontoret har ganske mye sosial kontakt med fysioterapeutene i første etasjen. De drikker kaffe sammen nesten hver dag, og det er felles lunsj hver torsdag. Det er også felles sommeravslutning med tur og julebord. Det er ikke sykefravær på tannlegekontoret.
Det blir en tradisjonell sommer på Elensetra med hesteslipp, og konsert med McHaggis. Rundt St. Hans er det hesteslipp på Elensetra i Sandneset ved Aursunden. Til hesteslippet kommer det hester fra forskjellige kanter av landet. Antallet varierer fra år til år, men stort sett ligger det på åtte – ti stk. Tidligere var det en person som leide hele havningen. Da var det over 20 hingster der hver sommer i fem år.
Eier av Elensetra, Jan Morten Sandnes ønsker så mange hester som mulig, men har ei grense på rundt 20 stk. Hele sommeren går hestene på et 1000 mål stort inngjerdet område.
– Dette er et bra ferietilbud, sier Jan Morten Sandnes.
Hesteslipp
Årets hesteslipp var det 21. i rekken. Hvert år møter folk opp og ser på slippet. Det har vært hester fra langt nedi Vestfold og langt oppi Nord-Norge som har hatt sitt sommereventyr på Elensetra. Nå er det hester stort sett fra Trøndelag og nedover Hedmarken. Hestene blir kjørt en bit for å komme på feriekoloni i Sandneset.
På dagen for hesteslippet blir alle hestene sluppet samtidig på setervollen. Da blir det litt løping og kamp om hvem som skal være sjefen. Som regel blir de ikke ferdig med det første dagen. Er det mange hester så kan det bli to grupperinger. Det har skjedd, men stort sett er det en hest som styrer. Han som blir sjef passer på hestene. Kommer de bort så er han i vei og henter dem tilbake. Stort sett hører de på sjefen sin, men det kan bli noen basketak senere på sommeren, det er ikke alle som er enig hele tiden, forteller Sandnes.
Tilskuere
Hesteslippet er fint å se på. Det pleier å være 70 – 80 tilskuere.
– Det er virkelig et fint syn når de får begynne å boltre seg rundt på setervollen. De er stort sett oppå der de første dagene. De gjør kanskje noen runder og utforsker terrenget litt, men stort sett så holder de seg i nærområdet oppå der til å begynne med, sier Sandnes.
Jan Morten har tilsyn med hestene hele sommeren.
– Jeg observerer dem. De har jo tilgang helt ned til veien, så det hender jeg treffer på dem der også. Skjemmer dem bort litt med noen godbiter, sier han. Godbitene er tørket brødskalker Hestene er på Elensetra nesten frem til elgjakta starter.
Konsert
Hver sommer de siste fem årene har det vært konsert med McHaggis på Elensetra i august. Konsert blir det i sommer også. McHaggis spiller irsk musikk. I tillegg til bandet er det også en del andre musikkinnslag. Dette er et familiearrangement med salg av mat og drikke.
Til arrangementet har Jan Morten med seg noen ungdommer fra Trondheim som medhjelpere. De stiller opp både på hesteslepp og konsert. Det var ikke så mye folk på konserten det første året, det var dårlig vær og det har det ifølge Sandnes stort sett vært hvert år. Men det har blitt flere publikummere i løpet av årene. I fjor var det 100 betalende. Det er Jan Morten veldig godt fornøyd med. Mesteparten av publikum er hyttefolk, men også en del folk fra nærområdet tar turen til Elensetra på konsert.
Veteranbuss
Et populært innslag er veteranbussen til Sigmund Harsjøen. For de som ønsker det, kan de få skyss med veteranbussen til setra. Bussen er en Chevrolet 1946-modell. En lastebil med busshus på platten. Det blir tatt mange bilder av bussen i løpet av arrangementet.
Setervoll
Elensetra er en gammel setervoll. Jan Morten husker at de hersjet der, men han minnes ikke at det var dyr der. Men han vet at det var dyr der. De gamle seterhusene er borte. De har falt ned. I en periode ble det ikke tatt vare på slike ting. Nå har Jan Morten satt opp et par andre små buer der. Han er ikke i tvil om at setervollen er flere hundre år gammel. Kanskje har det vært to setervoller på stedet fordi det er så mange gamle murer. Han husker at det stod ei løe, masstuggu, og fjøs til kyr og sau på setervollen.
Jan Morten har bygd plattinger og ei scene i tillegg til kiosk og ei varmebod. Den ene bua blir brukt til privat opphold. Før koronapandemien var det også åpen kiosk på Elensetra i påsken.
I kveld er årets siste forestilling av Elden. Flere av de yngste skuespillerne i Elden har denne uken spilt i Mini-Elden på dagtid. Regissør for årets Mini-Elden er Unni Ryen. Her er noen glimt fra Mini-Elden 2021.
Siste dag av Trøndersk matfestival på Malmplassen er godt i gang. Festivalen ble åpnet torsdag av ordfører Isak V. Busch, som ringte festivalen inn med hyttklokka. Matklokkene symboliserer måltidet, og fellesskapet og det å samles rundt matbordet. De ble i tidligere tider brukt til å varsle arbeidsfolket på åker og eng på gårdene om felles måltid.
I 2020 ble Trøndersk Matfestival annerledes. Det store matmarkedet i Trondheim ble avlyst og aktivitetene flyttet ut i hele Trøndelag. Det ble starten på noe nytt, en matfestival – et sted nær deg.
På Malmplassen er ti utstillere på plass, og byr på de beste smaksopplevelser, sier daglig leder i Rørosmat, Hilde Sorken og Eli Riset i Destinasjon Røros.
I 1994 reiste Olavsgruvas Venner og Bergstuderendes Forening en minnestein ved Gamle Storwartz gruve. Minnesteinen ble reist i forbindelse med 350-årsjubileet for Røros Kobberverk. Steinen står rett sør for stigerbrakka på Øvre Storwartz. Det var leder i Norsk Arbeidsmannsforbund, Arnfinn Nilsen som foretok avdukingen. Den samme dagen, 26. august ble det avduket et minnesmerke ved Lossiusgruva i Rauhåmmåren.
I forkant av avdukingen ble en del av veteranene ved Røros Kobberverk hedret. Det var også orientering om gruvehistorien på Røros. På platen på minnesteinen står denne teksten: Her i Storwartzfeltet, ble den første gruva til, Røros Kobberverk startet i 1645 av Lorentz Lossius. Reist i 1994 av Olavsgruvas Venner og Bergstuderendes Forening.
Funngruva ble sentrum i Circumferensen som definerte Røros Kobberverk sitt privilegieområde. Radien i sirkelen rundt gruva var 4 gamle mil, eller 45,2 kilometer.
Gamle Storwartz gruve ble drevet frem til 1702. Det har også senere vært drift i gruva i korte perioder. Fra 1715 til 1727, og 1917 til 1929. Det finnes fortsatt spor i området etter drifta.
Kilde: Boka «Minnesmerker i Røros» utgitt av Røros Museums- og historielag.
