Norges Verdensarv 10 år

I anledning 10 års jubileet var styret, med styreleder fra Røros og representanter fra Alta i nord til Bergen i vest og Rjukan i sør, samlet på Røros og hadde møte i Steinhuset ved Doktortjønna.Foto: Tove Østby

Norges Verdensarv, fellesorganisasjonen for de 8 verdensarvstedene i Norge, ble stiftet på Røros i desember i 2007. Hans Vintervold, som var ordfører også den gangen, var med som en av stifterne. Stiftelsen av Norges Verdensarv var Vintervold sin første offentlige gjerning som ordfører.

På stiftelsesmøtet som var 4. desember 2007, med alle verdensarvstedene representert, var det enighet om at den nye organisasjonen skulle ha Røros som adresse. 10 år senere har Norges Verdensarv kontor i Stenhuset på Doktortjønna. I starten var det et styre som jobbet på dugnad, organisasjonen er blitt bygd stein for stein. I dag har organisasjonen en ansatt, det er John Bryde som er daglig leder.

Styret består av: Odd Sletten, styrets leder, Rita Johansen, styrets nestleder, Agathe Hoff, styremedlem, Martin Hykkerud, styremedlem og Alexander Ytteborg, styremedlem. Sekretariat: John A. Bryde.

Tilsluttet som medlemmer i Norges Verdensarv  er sju fylkeskommuner, nitten kommuner og seksten museer og andre organisasjoner. I dag har Norges Verdensarv prosjektstøtte og betydelige oppdrag fra Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet og Riksantikvaren.

Verdensarven i Norge

Verdensarven i Norge består av syv ulike verdensarvsteder. I tillegg kommer fire punkter på Struves Meridianbue. Ett av stedene –  Vestnorsk Fjordlandskap, omfatter arealer som inkluderer tre fylker og  seks kommuner. De første norske stedene som ble innvotert på lista var Bryggen i Bergen og Urnes stavkirke, begge innskrevet i 1979. Den siste var Rjukan-Notodden Industriarv som ble innskrevet i 2015. Flere norske steder er til vurdering på den tentative listen.

Slik beskrives Verdensarven i Norge på norgesverdensarv.no:

Struves meridianbue

Struves meridianbue ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005 som det første teknisk-vitenskapelige kulturobjekt.

 Meridianbuen representerer et gigantisk oppmålingsarbeid som ble gjennomført gjennom 39 år fra 1816 til 1855 for å endelig bestemme jordklodens form og størrelse.

Prosjektet ble utført gjennom et samarbeid mellom regjeringene i Russland, Sverige og Norge. Det var det første internasjonale vitenskapelige samarbeid organisert på statsnivå i verdenshistorien. Struves meridianbue ble målt ved hjelp av en gradmålingsrekke på 2822 km fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes i Hammerfest. Gradmålingsrekken ble formet som en kjede av trekanter med 20-40 km lange sider. Det ble målt vinkler i 265 hovedpunkter og 60 hjelpepunkter fordelt langs meridianen. I dagens geografi strekker trekantkjeden seg gjennom ti land: Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova og Ukraina.

UNESCOs vedtak innebærer vern av 34 punkter, som fortsatt er intakt fra tiden da målingene ble utført. Alle punktene har en form for markering; et hull i fjellet, en jernbolt, en steinrøys (opprinnelig varde) eller en obelisk.

De norske målepunktene er:
1. Endepunktet Meridianstøtten i Hammerfest (bilde)
2. Fjelltoppen Lille-Raipas (Unna Raipasas) i Alta (286 moh) (bilde)
3. Fjelltoppen Luvddiidcohkka (Lodiken) i Kautokeino (bilde)
4. Fjelltoppen Bealjasvarri/ Muvravarri i Kautokeino (bilde)

Den russiske astronom og geodet Friedrich Georg Wilhelm Struve (1793 – 1864) hadde ansvaret for det omfattende prosjektet. Med grunnlag i målearbeidet gjort til fots bestemte man at jordas ekvatorradius var 6 378 361 meter, som er bare 224 meter mer enn vi med dagens mer avanserte målemetoder vet at den faktisk er.

Bergkunsten i Alta

Bergkunsten i alta ble innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste 3. desember 1985. Begrunnelsen for innskrivningen er at bergkunsten utgjør det mest betydningsfulle vitnesbyrd om forhistorisk menneskelig aktivitet i Nordområdene. Verdensarven omfatter ca 6000 helleristninger og 50 hellemalerier fordelt på fem områder i bunnen av Altafjorden; Hjemmeluft, Kåfjord, Storsteinen, Amtmannsnes og Transfarelv.

Alta har dermed Nord-Europas største samling av helleristninger laget av jeger-fangstfolk. Ristningenes motiver viser at det har vært kontakt mellom bosetting i Alta og områder i øst og sør. Enkelte figurer og de fleste sammensatte scener er enestående med sine jakt og fangstmotiver; som fangstgjerder for villrein, bjørnejakt og mennesker på truger. De fleste figurene er ganske små – mellom 20 og 40 cm høye. Noen er ganske naturalistiske, andre mer geometriske og stiliserte. Ristningene og maleriene viser utviklingen innen symbolisme og religion i verdens nordområder. Samtidig gir bergkunsten i Alta oss innsikt i menneskers liv og verdensoppfatning.

Helleristningene ble laget for ca 6000 til ca 2000 år siden, og man kan skille ut minst fem ulike faser. Helleristningene viser et utvalg av dyrelivet i området og mennesker i ulike aktiviteter. Hjemmeluft er det største området, og det eneste som er tilrettelagt for publikum med gangveier, guidehefter og guidete turer. Her kan man oppleve helleristninger fra de to eldste og de to yngste fasene. Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum, med utstillinger, museumsbutikk og kafé med flott utsikt ut over Altafjorden, ligger også her.

Vegaøyan
Vegaøyan på Helgelandskysten ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste i 2004. Vegaøyan ble innskrevet som det første norske kulturlandskapsområdet.

Komiteen begrunnet avgjørelsen slik: Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskerbønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et ugjestmildt øyrike nær Polarsirkelen. Den nå unike ærfugldriften har vært en sentral næringsvei drevet av kvinner. Derfor er innskrivningen også å regne som en hyllest til deres innsats.

Det 1037 kvadratkilometer store området er et åpent kulturlandskap med rundt 6500 øyer, holmer og skjær. Rundt 60 av disse har vært bebodd. I Vegaøyan har det vært drevet fiske og fangst de siste ti tusen årene. Etter hvert som de første øyene fikk bosetting formet det karakteristiske landskapet seg i samspill mellom fiskerbonden og en ugjestmild, men rik natur.

Duntradisjonen trekkes fram som områdets fremste eksempel på samspill mellom menneske og natur. Tradisjonen med ærfugldrift har vedvart i mer enn tusen år på Helgeland. Kjerneområdet var Vegaøyan med 17 fredlyste egg- og dunvær. I de største dunværene hadde øyværingene mer enn 1000 fugl som de laget reir til og passet gjennom hekkesesongen. Til gjengjeld kunne de ta duna når fuglene forlot reiret. Inntekten fra salg av duna kunne være like stor som fra Lofotfisket. Rundt 1900 ble det eksportert rundt 1 tonn fra Nordland. Det meste av duna kom fra Vegaøyan.
I 2009 er 17 fuglevoktere i arbeid og det forventes at de vil sanke dun fra cirka 1200 fugl.

Røros bergstad og Circumferensen

Bergstaden Røros ble innskrevet på World Heritage List i 1980. 333 års gruvedrift og byjordbruk hadde skapt en helt særegen by på fjellvidda.

UNESCOs verdensarvkomité begrunner innskrivingen slik:

«Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av det fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land så vel på det industrielle, sosiale og kulturelle område som på det arkitektoniske. Røros Bergstad med sine omgivelser er et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og danner en enestående gruveby på en høyde 600 meter over havet.»

Bergstaden har bevart mye av sitt opprinnelige preg med gatemønster anlagt på 1600-tallet og trehusbebyggelse fra 1700- og 1800-tallet og som i dag står på Verdensarvlisten.

I 2010 ble også de omkringliggende områdene rundt Røros bergstad, den såkalte Circumferensen, skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Norge søkte i 2009 UNESCO om å utvide det opprinnelige området til verdensarven Røros til også å omfatte det omkringliggende kulturlandskapet, siden dette er et viktig vitnesbyrd om hvordan gruvedriften og den enorme materialtransporten har foregått, og hvordan menneskene har tilpasset seg fjellandskapet, naturen og et kaldt klima med vanskelige betingelser for jordbruk.

Vestnorsk fjordlandskap

Vestnorsk fjordlandskap vart i 2005 innskrive på UNESCOs verdsarvliste. Verdsarvområdet består av to delområde; Geirangerfjordområdet og Nærøyfjordområdet. Til saman med omgjevnader utgjer områda 1227 km2, der 107 km2 er sjøareal.

Innafor naturvitskapen vert dei to fjordområda rekna som klassiske døme på denne typen landskap. Med store høgdeskilnader og kort veg mellom sjø og høgfjell er naturmangfaldet stort. Begge delområda er utan større tekniske inngrep. Dei naturlege geologiske prosessane knytt til danning og utvikling av fjordar er ikkje påverka av menneskeverk.

Samla har områda kvalitetar som gjer at dei er førte opp på UNESCO-lista over verdas kultur- og naturarv etter å ha oppfylt to av dei naturfaglege kriteria i konvensjonen. I grunngjevinga for innskrivinga uttalte komiteen: Vestnorsk fjordlandskap er klassiske, framifrå velutvikla fjordar, og vert rekna for å vere typelokalitet for fjordlandskapa i verda. Storleiken og kvaliteten på desse fjordane kan samanliknast med andre fjordar på Verdsarvlista, og dei utmerkjer seg med sine klimatiske og geologiske tilhøve. Området syner alle element av landformer knytt til dei indre delane av to av dei lengste og djupaste fjordane i verda.

Nærøyfjord- og Geirangerfjordområda vert rekna mellom dei framifrå vakraste fjordlandskapa på kloden. Deira unike naturvenleik kjem av dei tronge dalgangane med bratte krystallinske bergsider som strekkjer seg frå 500 m under vassflata til 1400 meters høgde over Norskehavet. Eit utal fossar kastar seg utfor dei stupbratte fjellveggane, medan talrike frie elver renn frå takkete fjell, brear og bresjøar, gjennom lauv- og barskog, og ned til fjorden. Eit stort mangfald av andre naturfenomen på land og i vatn med m.a. undersjøiske morenar og sjøpattedyr, forsterkar naturopplevinga. Restar av eldre, no for det meste nedlagde gardsbruk og stølar, tilfører det dramatiske naturlandskapet ein kulturell dimensjon som utfyller og aukar den samla verdien av området.

Urnes Stavkirke

Urnes Stavkirke ble innskrevet på listen over verdens kultur- og naturarv i 1979. Både arkitektonisk, kunsthistorisk og som kunnskapskilde er Urnes stavkirke unik blant de fortsatt eksisterende 28 stavkirkene i Norge.

Urnes ble bygget i løpet av annen halvdel av 1100-tallet og er en av de eldste og best bevarte av stavkirkene. Den er et eksempel på det ypperste av håndverk og har spesielt flotte treskjæringsarbeider. Kirkens interiør er spesielt rikt dekorert. Urnes stavkirke er bygd i ren romansk stil, med buer på søyler og bygningsdekor utviklet i Europa tidlig på 1100-tallet. I Urnes er stilen fullt utviklet, men tilpasset den norske håndverkstradisjonen. Opprinnelig var det en svalgang rundt hele kirken. Denne var imidlertid i så dårlig forfatning at den ble revet på 1700-tallet. Bare på vestsiden, foran inngangen, står den fortsatt. Kirken inneholder elementer fra en tidligere kirke på samme sted. Dekorative og skulpturelle elementer av tre er av høy kvalitet, og utgjør en sammensmelting av keltiske, norrøne og romanske kunsttradisjoner. Kirken er i tillegg plassert i et storslått fjordlandskap. Urnes stavkirke var på et tidspunkt en privat kirke for en mektig familie på Urnes.

Stavkirkene representerer den mest avanserte av de typer trekonstruksjoner som var utbredt i Nord-Europa fra steinalderen til middelalderen. Av en antatt total mengde på ca 1300 stavkirker finnes et fåtal bevarte, de aller fleste i Norge. De fleste av disse finner vi i den indre delen av Østlandet og i Sogn.

De norske stavkirkene er enestående i europeisk sammenheng. Stavkirkene er ett av Norges fremste bidrag til den internasjonale bygningshistorien. Stavkirkene har fått sitt navn etter de bærende stavene i veggkonstruksjonen. Stavene er plassert i hjørnene og ved andre viktige forbindelsespunkter. Det er få trekirker på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Derimot er de europeiske katedralene, de latinamerikanske kolonikirkene og vakre klosteranlegg godt representert.

Urnes stavkirke eies av Fortidsminneforeningen.

Bryggen i Bergen

Bryggen i Bergen ble i 1979 som et av de første norske stedene innskrevet på listen over verdens kultur- og naturarv.

De karakteristiske rekkene med hus med gavlen mot sjøen er eksempel på en type arkitektur som har eksistert i nærmere 900 år. Bygningene på Bryggen ble konstruert med parallelle husrekker vinkelrett innover fra kaifront, på en eller to sider av en felles gårdspassasje. Strukturen har bestått siden middelalderen. I husene var det både boliger, kontorer og lagerrom for en internasjonal handel med tørrfisk.

De første hundre årene var bygningene på Bryggen på «norske hender». Grunnen eiendommene står på har alltid vært eid av nordmenn. De første tyske kjøpmennene etablerte seg på Bryggen i 1230-årene. Etter flere år med strenge restriksjoner, fikk tyskerne i 1278 spesielle privilegier som ga dem rett til å overvintre, bergingsrett til havarerte skip og muligheter til å kjøpe eiendom. Det var forbudt for utenlandske skip å seile nord for Bergen, og dette gjorde at Bryggen hadde en svært sterk stilling som eksporthavn. Da de tyske handelsbyene slo seg sammen til Hansaforbundet rett etter svartedauden i 1350, ble kjøpmennenes stilling ytterligere styrket.

Eksport av tørrfisk og import av korn var de viktigste handelsvarene. Bryggen var en av Hansaforbundets utenriksstasjoner i tillegg til Novgorod, Brügge og London. I mer enn 500 år ble hanseatenes handelsmønster fulgt på Bryggen. Det ble bare utkonkurrert ved fremveksten av nye byer, introduksjonen av dampskip og en fremvoksende fiskeindustri. Rester etter hansatidens bystruktur inspirert av både europeiske og norske byggetradisjoner er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste.

Rjukan – Notodden Industriarv

Rjukan – Notodden Industriarv ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2015.

Verdensarvskomitéen begrunnet innskrivingen slik:

Rjukan-Notodden industriarv manifesterer seg som en enestående kombinasjon av industrielle tema og verdier knyttet til landskap som framviser en viktig utveksling i teknologisk utvikling tidlig i der 20. hundreåret.

Rjukan-Notoddens teknologiske kompleks består av dammer, tuneller, rørgater, kraftstasjoner, kraftoverføringer, fabrikkområder, produksjonsutstyr, to industribyer, jernbanene og ferjer. Alt dette er lokalisert i et landskap der den naturlige topografien var tilrettelagt for produksjon av elektrisk energi i så store mengder at det framstår som et eksempel på ny verdensomspennende industrireising tidlig i det 20. århundre.

Industribyene Rjukan og Notodden i Telemark, Norge, utgjør et framragende eksempel på en banebrytende industrireising og er et vitnesbyrd om den samfunnsomveltning som fant sted i den vestlige verden ved inngangen til 1900-tallet. På denne tiden grep vitenskapelig og teknologisk framgang og økonomiske og politiske faktorer inn i hverandre og skapte det som kalles «den andre industrielle revolusjon».

Med en dramatisk natur, rik på fossefall, hadde Norge spesielle forutsetninger for etablering av den nye typen kraftkrevende industri. Industriprosjektet representer overgangen fra kull til hydroelektrisk energi for industriell bruk, og dermed en inngang til den andre industrielle revolusjon i Nord-Europa.

På en tid da muligheten til å føre kraft over store avstander var begrenset, ble produksjon og lokalsamfunn etablert der kraften fantes. Reisingen av verdens største kraftstasjoner for sin tid i avsides liggende dalfører under Nord-Europas største fjellplatå var i seg selv en bragd. De nye industribyene ble bygd for framstilling av tidligere ukjente produkter etter nyutviklete metoder og for et internasjonalt marked. At utbyggingen ble realisert, skyldes innenlandske vitenskapelige prestasjoner og et aktivt entreprenørskap i nært samvirke med utenlandske finansielle aktører. Teknologisk og organisatorisk framstår Rjukan – Notodden som et brennpunkt for en utvikling som skjedde simultant og i vekselvirkning med flere land.

De to industribyene ble skapt som et direkte svar på den vestlige verdens store behov for kunstgjødsel til jordbruket. Målet var å forsyne verdenssamfunnet med et produkt som samtiden anså som nødvendig for sivilisasjonens framtid.

Transportsystemet som måtte bygges for å knytte fabrikkene og industribyen sammen med omverdenen og verdensmarkedet, er et ytterligere uttrykk for pioneraspektet ved industriprosjektet i Norges innland. Systemet av to jernbanestrekninger forbundet med jernbaneferjer over innsjø er i seg selv enestående. Den elektrifiserte jernbanen bidro til gjennombruddet for en internasjonal standard for elektrisk jernbanedrift.

Hele sammensetningen av kraftstasjoner, fabrikker, transportsystem og company towns ble skapt av visjonære og ambisiøse personer. Planene ble realisert ved slit og innsats fra en stor arbeidsstyrke under den organisatoriske rammen av ett selskap, Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab (Norsk Hydro). Rjukan – Notodden framstår dermed som en framragende manifestasjon av hvordan innovasjoner, kapital og menneskelig skaperkraft formet en grunnleggende ny virkelighet tidlig på 1900-tallet.

Verdensarvområdet er definert fra Møsvannsdammen til vannfronten på Notodden, – et 92 km langt sammenhengende område. Verdensarven er bygd rundt de sammenvevede temaene elektrisk produksjon, industri, transportsystem og byområder, og består av 97 signifikante objekter. Rundt selve verdensarvområdet er det definert en buffersone. Den inkluderer fjellsidene fra Rjukan til Notodden, og den inkluderer vannspeilet i Møsvatn i Vinje kommune.

 

 

 

DEL